Nyheter

Byprestens vemodige farvel

For 15 år siden satte Rune Skøyen seg på benken ved Ruten og lyttet til de rusavhengige — nå gir han seg.

Det ble starten på byprestarbeidet i Sandnes som i dag er både velkjent og etterspurt.

Men nå er det altså snart over. Rune Skøyen blir pensjonist, to år før tiden, og etter 15 år i frontlinjen i rusmiljøet i Sandnes.

– Det kjennes riktig for meg å avslutte nå, men samtidig også vemodig, nesten som en sorg, sier han og utdyper:

– Det føles slik, for det er et privilegium å ha en jobb der en kommer tett på så mange ulike mennesker, med lengsler, drømmer og håp, samtidig som livet er beinhardt. Rusmiljøet er en del av livet mitt, en viktig del av meg. Det er mange gode, fine, fantastiske folk som jeg har lært å kjenne over år med samtaler og felles opplevelser. Så det blir rart, det blir det, sier Skøyen og stopper.

Bistår dem som trenger

Han lar øynene vandre over Byprestens lokaler i Oalsgata, hvor også Gatemagasinet Asfalts kontorer ligger.

Her har Skøyen sitt virke sammen med sine to andre byprestkolleger som Skøyen utelukkende omtaler som fantastiske, engasjerte mennesker.

Byprestene i Sandnes bistår dem som trenger hjelp med det de trenger hjelp til, enten det er hjemmebesøk, følge til legen, hjelp med søknader, avtaler hos Nav eller hjelp til å flytte.

– Vi har en henger stående her bak, og jeg har kjørt noen flyttelass gjennom årene, sier Skøyen og tar en liten pause, en slurk av kaffekoppen.

Stupbratt nedoverbakke

Engasjement for dem som ikke bare er på skråplanet, men ofte i stupbratt nedoverbakke har han alltid hatt, men et årsvikariat i Åna kretsfengsel gjorde spesielt inntrykk.

Skøyen var da nesten 50 år gammel og hadde vært prest i mange år – han startet som menighetsprest i Drammen før han ble sjømannsprest, og deretter ble det ti år som menighetsprest i Gausel menighet.

– Jeg lærte mye på det året på Åna. Fikk et glimt bak masken, bak bildet en kanskje har av hva det vil si å være rusavhengig, og der bak finnes det veldig mange fine mennesker. Hvorfor sitter dere her, husker jeg at jeg tenkte, forteller han.

Verdighet og respekt

I 2002 begynte han så smått arbeidet med å få opprettet en stilling, og fant fort ut at rusmiljøet var en del av bybildet kirken burde være til stede i.

1. januar 2003 fikk han aksept for et treårig prøveprosjekt som byprest. 2. januar begynte han å bevege seg ute i rusmiljøet, og startet ved å sette seg med de rusavhengige på benken på Ruten.

– Det var nok en viss skepsis i starten, men det ble raskt klart at jeg ikke kunne bestemme noe over dem, jeg satt ikke med vedtaksrett, ikke på tilskuddsordninger. Alt jeg hadde å by på var ørene mine, og etter hvert var det som om flere tenkte, ja vel, hvis han vil høre så kan jeg fortelle, sier Skøyen.

Essensen i arbeidet

Og der ligger mye av essensen i arbeidet til byprestene, mener han, i verdien av at noen er der, for eksempel i hverdagslige gjøremål de fleste har et nettverk til hjelpe seg med om de trenger, som flytting eller skyss til doktor eller tannlege.

– Jeg har vært med til legen mange ganger uten at et eneste ord blir vekslet. Det er ofte nok bare å være til stede.

Samtidig må en være vågal, en må tørre å blottstille seg selv, og gi av seg og sitt for å oppnå kontakt. Virkelig kontakt, ikke bare i roller som prest og rusavhengig, men som mennesker, kamerater. Sidestilte der og da, som når en hjelper noen å flytte.

– En må tørre å blottstille seg. Prate og lytte. Begge deler er viktig. Alle som sammen med noen andre har prøvd å få en sofa gjennom en døråpning som nesten er for liten kjenner følelsen. En sliter, justerer vender og vrir, og til slutt går den gjennom. Der og da er en like slitne, like glade for at det som ikke så ut til å gå, faktisk gikk. En kommer tett på kjernen i slike stunder, og da nytter ikke å late som, eller forsøke å være i en rolle, da deltar en som seg selv, sier Skøyen.

Innholdsrike år

Mye har skjedd i de 15 årene som har gått siden Rune Skøyen ble Rune Byprest, både med måten folk ser mennesker med rusproblemer, med opplegget rundt dem og med arbeidet som gjøres både i det offentlige og private innenfor rusomsorgen.

– Det gjøres fantastisk mye bra i dag. Mange ting vi startet opp med, som for eksempel å skape møteplasser, dra i gang aktiviteter som turgåing, idrett, er nå overtatt og videreført av andre. Det er jeg glad for. Jeg har stor tro på aktivitet og opplevelser. Det handler om å tilby andre erfaringer som ikke er rusrelaterte. Samtidig er bypresten en del av bymiljøet nå, det er et etablert tilbud, som også utvikler seg videre. På mange måter så har jeg gjort mitt, sier han.

Riktig å gå av nå

Så, tilbake til de blandede følelsene han kjenner på, som er en del av beslutningen om å bli pensjonist. For bypresten legger ikke skjul på at arbeidet preger ham, følger ham, henger ved i mange sammenhenger.

Byprest er man ikke bare i kontortiden, men hele døgnet.

– Jeg vil ikke si at jeg er utslitt, for arbeidet har gitt meg utrolig mye, latt meg bli del av et miljøet som har er blitt en del av meg. Jeg utrolig takknemlig for alle de flotte menneskene som har vist meg tillit og sluppet meg inn i livene deres, samtidig som jeg har møtt mange mennesker med skjebner og historier jeg ikke unner noen, som jeg bærer med meg. Jeg kommer til å besøke miljøet rundt Ruten igjen, mest fordi jeg ser på mange av menneskene der som mine venner, men det blir ikke på samme måten, ikke i det daglige, sier Skøyen.

Har blitt påvirket

Han er ikke i tvil om at årene som gateprest har påvirket ham.

– Jeg har endret meg mer i løpet av disse 15 årene, i større grad enn de 15 før det, og det handler i all hovedsak om menneskene jeg har møtt, sier han.

Veien videre

31. januar blir hans siste dag som byprest. 1. februar hans første i resten.

Så hva nå?

– Jeg har bestemt meg for å bruke det neste halvåret til å slappe av og lufte ut hodet. Så skal jeg engasjere meg i noe igjen, akkurat hva vet jeg ikke helt, men det skal jeg finne ut.

Mer fra Dagsavisen