Kultur

Bydamen som elsket Jæren

BYHISTORIE: Kitty Kiellands billedverden kan ennå i noen uker studeres i Stavanger Kunstmuseum, også gjennom 3D-briller om det skulle være den ønskede inngangsporten til den billedverdenen som Alexanders søster beveget seg i.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Kitty regnes nok som den fremste kvinnelige jærmaleren, men det var på hennes tid tydeligvis slett ikke bare-bare å bevege seg gjennom det jærske landskapet med pensel og palett. Kitty Kielland skrev en gang i et brev til Eilif Petersen i 1878: «Det er en kamp og en møie med den voldsomme vind, som bringer en sand ind i hovedet gjennem øinene og ørene, farer op i alle ens farver paa paletten, og tilsidt bedækker hele studien ...»

Kitty Kielland ville gjerne ha som sitt ettermæle at hun var en maler som hadde «lært andre mennesker at forstaa, hva Jædderen er. At jeg hadde kunnet gi dem, som ikke har set Jædderen, hva der de ligger av storhed og fattigdoms sigdom, af finhed i linjer og af overvældende magt ved siden af en øm, rørende mildhed, og derved faaet dem til at føle, at ogsaa denne egn af Norge har sin del i folkekarakteren».

Hun forkynte også at «overalt hvelver sig den høie himmel hvor skyerne ofte formerer sig saa vældigt, at det rent skremmer en». Ikke alle ble like skremt. Hennes samtidige, maleren Oluf Løvold, formulerte seg annerledes: «Over dette farvefattige landskap hviler en oftest skyet, graableg himmel. Hvis drivende skydotter kun et øieblik ad gangen tillader solen at kaste et lysstreif henover den hvide slette. Men hvilken farvevirkning det er i saadant streif er det umulig at skildre.

LES OGSÅ: – Kitty Kielland er like aktuell

Det vide blaa hav, er en dump ensformig, søvndyssende sus beskyller de hvide sandbredde, hvor den tøre gulgrønne marehalm staar plantet i snorlige rader for at binde den dyssende fine sand og forhindre den i at flyve ind over de oppdyrkede eller dyrkbare egne.» Maleren Eilif Petersen hadde for øvrig også en annen glede av oppholdet på Jæren enn det rent maleriske: «Jeg bader her i et vand som vel ikke findes bedre paa kloden, og jeg tror at dette liv vil styrke mig mer enn noget andet. Jeg maler ikke noget; men tegner av og til, men jeg spadserer, rider og morer mig mest …»

Forfatteren Arne Garborg som gjerne kan framstå som et levende eksempel på det jærske tvisynet, stadig vandrende i spenningsfeltet mellom lys og mørke, tro og tvil, formulerte følgende om torvmyrene og malerne i «Knudaheibrev»: «Det er utruleg at me her paa denne fæle stygge Jæren hev kunstmålarar. Kvar sumar kjem dei. Færre og fleire. Ikkje berre ungdommar som skal temja seg up, nei folk av vaare beste. Tru du meg ikkje kan eg døyva deg med eit namn som Eilif Peterssen. Og det som er det utrulege, dei maalar ikkje berre sjø og strand. Åar og bruir, eng og laavar, bondegardar og alt som er, vert emne for kunst, og lær seg bruka i kunst, endaa det er fraa Jæren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

###

Ja om eg skal vaage meg fram med alt: sjølve torvmyrana vert maala. Med tov og alt … Jamvel ei dame av den fine Kielland-ætti heldt seg ikkje for god til aa gaa til torvmyri og maale. Og torvmyri vert poesi saa svart ho er …» Nå var det likevel ikke selvsagt at Jæren skulle bli som et fluepapir for malere – den tiltrakk seg den ene etter alle de andre malerne i sommersesongen. At den virkelig store invasjonen av malere til Jæren startet omkring 1878, hadde sannsynligvis sammenheng med at Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble tatt i bruk dette året. Det revolusjonerte transporten til Jæren, og knyttet den nærmere til havnene i Stavanger som hadde forbindelse med den vide verden.

Som det ble poengtert på et folkemøte i Bjerkreim i 1866 da banen var under planlegging: «En jernbane over Jæren ville på den ene siden spare de båtreisende for å seile forbi Jæren – «et farvann for hvilket de fleste reisende gruer seg» – men viktigere var at møtet mente at «en sådan jernbane vil antagelig bli det virksomste, og i enhver henseende det mest hensiktsmessigste middel, til Jærens oppdyrking og oppkomst». Om ikke karjolens tid var forbi etter Jærbanens komme, hadde hestetranposten i hvert fall fått en ny funksjon. Den ble et transportmiddel som fraktet folk fra og til toget.

At Ogna ble en sentral stasjon på Jærbanen, kan ha flere forklaringer, mest kanskje fordi det lille stedet bød på mer enn bønders hjerterom. Ogna hadde også sitt eget pensjonat, Hiorts. I tillegg skulle stedet få en ganske så spesiell stasjonsmester. Det var stasjonsmester Schauger. Han ble beskrevet som en artig og særpreget type som både fungerte som doktor og fløytespiller. Ikke minst hadde skaffet seg en solid posisjon i selskapslivet som skrønemaker. Schauger var en munter sjel som sikkert også ville ha glidd inn blant de lystige og livsgladene malerne som hadde funnet fram til Skagen som sitt maleriske inspirasjonssted. Det var nemlig ikke ordet «lystighet» som falt først i munnen når godtfolk snakket om Jæren. Et eksempel fra Ny Illustrert Tidende fra 1886 gir et av samtidens jærske synspunkt: «At jæderen, denne evige kjedsommelighed af lund og torvmyr og sand, saalangt øyet naar – dette ensformige stygge, at det skulle kunne afvindes maleriske motiver, faldt ingen ind, allermindst vore malere. Saa kom Ulfsten en dag derud – og opdagede Jæderen.»

Bjarne Hansen som startet sin malerskole i Stavanger, har for sin del formulert en forklaring på hva det var som gjorde at Jæren ble som et fluepapir som tiltrakk seg kunstmalere: «En tilfeldig reisende som kommer hit en haustdag, når luften er tung og grå og våt, vil ingenting seg av den fargeprakt som naturen her har ødslet med. Men en dag når solen streifer lyngtuene, når violene står fargemettet og skjelver i brisen, når landøien i sjelden fargeklang synger mot blått eller silkebløtt grønt – da er her alt. En hastig reisende ser heller ikke himmelens fargespill i kveldstimene, mens bølgene bryter grønt og kvitt mot kobberrøde berg.»

LES OGSÅ: Vil bruke 400.000 på å gjøre Kitty Kielland digital

Presten og forfatteren Jonas Dahl har i sin bok «Langs Udjæderen» skrevet: «Jeg passerede Bore uden at standse og ilede let og glad udover til Hodne, som baade ude og inde er fuldt av minder om Ulfsten. I mange maader var han den første kunstner som udleverede Jærens kjøndheder til de modtagelige sind, og i mange maater staar han endnu uovertruffen.

Nu er det jo ellers alt annerledes, nu behøver ingen først reise til hollænderne for af deres fenomenale kunst at lære at nyde det bløde lands og den bløde lufts skjønhedsformæling. Nu fraadser vore digtere og malere i alle de skjønheder, der ligger – jeg havde nær sagt – som opsamlet, ubrugt kapital udover hele Jæderen. Paa gaard efter gaard ligger de nedover Norges Holland og udover Norges Skagen, saa der stundom maa befrygtes at blive ondt om hus – og alburum.

Benneters navn er jo knyttet til Sole, Eilif Peterssens til Sele, Ulfstens til Hodne, Alexander Kielland til Aarre. Kitty Kielland holder jævnt til paa Vig, og Amaldus Nielsen, Stenersen, Kolstø og Moe her og der nedover til Ognebugten. Og foruden dem en hel del begyndere fra Stavanger og Bergen, saa man gaar ikke saa mangde skridt nedover sandene før man møder en af dem, og fra enkelte sanddyner kan man se en hel krands af dem leirede foran sine lærrededer lige ned i havstokken ...»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kitty Kielland. Foto: August Jacobsen

«Jæderbilder»

Blant de malere som Jonas Dahl kaller for «begyndere», finnes lokale malernavn som Sigurd Moe, Bernhard Hinna og Emil Abrahamsen. Emil Abrahamsens vei til Jæren skulle ikke være den korteste, men den skulle være en vei som han trofast skulle vandre i alle sine kunstnerår. Han hadde vel i seg det jærske, formet som han var av dette spesielle landskapet.

Da han for første gang forsøkte å få stille ut i Oslo kunstforening, ble han spurt av foreningens fase sekretær, maleren Hans Ødegård, hva slags bilder han egentlig laget. Emil Abrahamsen svarte ikke. Han nøyde seg med å se taust på Ødegård, før han etter mye pågående masing fra sekretærens munn, svarte svært så stillferdig: «Jæderbilder».

Kunsthistorikere synes nok i dag å være temmelig enige om at broder Emil var den siste jærmaler i såkalt tradisjonell forstand. Noe mer uenighet synes det å være om hvem som var den første. En gruppering holder på at det var Hans Gude som først så lyset på Jæren og som så tok med seg Nicolai Ulfsten slik at også han kunne få oppleve havet bortenfor bakkar og berg.

En annen gruppe kunsthistorikere hevder imidlertid relativt hardnakket at det egentlig var tvert imot. Først kom nemlig Ulfsten, så fulgte Gude på en palett-lengdes avstand – og deretter alle de andre i flokk og følge.

Eksempelvis heter det i en artikkel i Bergens Aftenblad i romjulen i 1885: «Det er Ulfstens uforgjængelige fortjeneste at have opdaget en tidligere overseet side af Norges natur ...»

Uansett hvem det var som var den første mann som stilte opp sitt staffeli på de forblåste strendene på Jæren, har begrepene «Jærmaler» og «Jærmaleri» etter hvert fått samme klang innenfor den norske kunstverdenen som uttrykkene «Skagenmaler» og «Skagenmaleri» har hatt i en internasjonal sammenheng.

Mer fra Dagsavisen