«Bybevaring er byutvikling»

KRONIKK: For å bevare og videreutvikle identiteten vår trenger vi sterkere rammeverk. Vi må tenke estetisk, historisk og organisk, og utbyggere må spille på lag med byens tradisjon og byantikvaren, skriver forfatter Tore Renberg.

Av: Tore Renberg, forfatter

Om kvelden 4. november 1684 var stallgutten til sokneprest Jens Godtzen i Stavanger uforsiktig med ilden. Flammene reiste seg og strekningen Stranden – Torget – Skagen tok fyr. Brannen herjet i den tette trehusbebyggelsen til morgenen kom, og en mengde pakkhus og sjøhus, samt 149 boliger, brant ned til grunnen. Kongsgård ble reddet med et nødskrik, Tollboden var tapt, og den vesle byen sto tilbake med omlag 200 boliger og en befolkning i akutt nød.

Dette var andre gang på et halvt århundre. De eldste i byen husket storbrannen i 1633, den som la den gamle middelalderbyen i aske, og de husket pesten som grasserte i 1618 og 1629. Ved inngangen til det attende århundret var Stavanger satt i kne, drøyt 1300 mennesker i en kriserammet by, den byen som en dag skulle bli din og min.

Når jeg trasker rundt i Stavanger, tenker jeg tenker ofte på dette barske momentet i vår historie. Stavanger var en ubetydelig plass på jord i 1684, byen var ikke bare rammet av tilbakeslaget brannen førte med seg, den hadde mistet status som bispesete til Kristiansand. Det skulle ta lang tid før det økonomiske oppsvinget kom som skapte grunnlaget for byen du og jeg lever i; da er vi kommet til 1800-tallet, til sildefisket, hermetikkindustrien og skipsfarten, en tid 1600-talls-mennesket ikke kunne ha noen forutsetning for å se for seg.

For meg er det ikke ønskelig å leve i Stavanger uten å være i nær forbindelse med fortiden. Etter krigen var Gamle Stavanger nær ved å bli jevnet med jorden, for de aller fleste et redselsfullt scenario. Hvis vi fjerner de identitetsbærende hjørnesteinene i byen, Domkirken, signalbyggene på Skjævelandsstykket, Trehusbyen; hvordan blir det mulig å forstå stedet vårt?

Relasjonen mellom oss og fortiden er skjør. Pleies den ikke, så forsvinner den. Av og til får jeg fornemmelsen av at en del utbyggere i etterkrigstiden har hatt en holdning som sier at forankring i tradisjon er en irrelevant størrelse. Når kommer denne følelsen? Den kommer når jeg passerer den gapende kjeften som ligger i Tanke Svilandsgate og forteller om disrespekt for byen vår. Den kommer når jeg passerer de minst vellykkede brutalistiske byggene i sentrum, de som ble reist like etter krigen, da tidsånden ropte «Bort med det gamle, inn med det nye». Den kommer når Bane NOR blir fornærma fordi de ikke får gjøre akkurat hva de vil på Jernbanetomten.

Satt opp mot dette historieløse tenkesettet, står et annet syn, hvor historisk bevissthet er en vesentlig del av identiteten. En måte å forstå oss selv på hvor vi ikke har noen naturgitt rett til å gjøre som vi ønsker bare vi eier en tomt, slik Kjell Madland gjør; ja, det er han som eier krateret i Tanke Svilandsgate.

Dette andre tenkesettet tar høyde for lange linjer. Det har som premiss at for å skape en by som er god å leve i, så må man forstå at bybevaring ikke er en museal krampetrekning fra fortidsromantiske drømmere som ikke forstår seg på næringsliv, men en progressiv og identitetsstyrkende del av byutvklingen.

For å drive en slik byutvikling, trengs en helhetlig tankegang. Stavanger må ha et sett av visjoner, et sterkt og lokalpatriotisk utviklingsmiljø som kombinerer byfornyelse og tradisjon, en kommune som stiller krav til utbyggere og samarbeider med dem om estetiske valg. For å få dette til er det avgjørende at Stavanger har en byantikvar med reell makt. Ved byantikvarens kontor i Bergen er det 12 ansatte, ved kontoret til Hanne Windsholt i Stavanger er det 2. Hennes avdeling, som er så viktig, må styrkes.

Vi har mange gode stemmer når det gjelder byutvikling. Vi har et levende miljø rundt Fargegata, Tou-området og Lervig, vi har kompetente og engasjerte enkeltaktører, som vakthunden Stian Robberstad, og vi har bevarings- og utviklingsbevisste politikere som på tvers av partipolitiske skillelinjer setter foten ned når varselslampene blinker. Likevel skjer det gang på gang; det får ligge et gapende hull i Tanke Svilandsgate.

Noe av det vakreste vi har er den nevnte nyrenessanse-kvartetten til arkitekt H.S. Eckhoff på Skjævelandsstykket, av flere kalt Stavangers Akropolis, også kjent på folkemunne som Kannikplatået. Like ovenfor Kannikbekken, på den naturlige høyden som skuer ut over byen vår fra nederst i Vålandsskråningen, fikk den unge arkitekten mot slutten av 1800-tallet vise sine oppsiktsvekkende talenter. Over en periode på 14 år, fra 1883 til 1897, ble fire ruvende teglbygninger tegnet og reist: Teateret, Turnhallen, Museet og Sykehuset. Det var en makeløs prestasjon, fire konsekvente bygg, tydelige, elskelige.

Eckhoffhøyden - som området kunne omdøpes til - tilhører den absolutte kjernen i by-identiteten vår. Høyden har i lang tid vært en uutnyttet perle. Det gir den et stort potensiale. I årenes løp er det mange som har kommet med innspill til dette stedet. Jeg mener det er på tide å se området under ett og vil få komme med en samlet visjon for Eckhoffhøyden i fire punkter:

1) Teateret/turnhallen. Byen har som ambisjon å få nytt teater. Det gamle er umoderne og til dels falleferdig. Jeg støtter de som argumenterer for å la det ligge ved foten av Eckhoffhøyden. Bevare det eksisterende utrykket og bygge videre på det.

2) Museet. Det er ironisk at dagens Stavangerinnbyggere ikke har sett hvordan deres eget museum ser ut. Det er skjult bak en kontorgang, eller «pennalet», som det kalles. Det må gis midler til riving og fornyelse, slik at du kan få se museet ditt slik Eckhoff tegnet det.

3) Det gamle sykehuset. Dette er kanskje byens flotteste bygg, toppet av gartnermester Poulsons imponerende park. Det huser i dag Fylkeskommunen. Oppe på Ullandhaug har vi et vitalt universitet. Vi har muligheten til å gi universitetsmiljøet et råflott utstillingsvindu i sentrum. Jeg vil ta til orde, slik jeg gjorde i en avisartikkel i Aftenbladet i juni 2002, for å legge et fakultet eller to til de gamle sykehuskorridorene. La oss binde UiS og byen tettere sammen, la oss få se studenter på gresset. Jeg føler meg sikker på at Dag Husebø og de andre søkerne til rektorstillingen ved UiS ser mulighetene dette gir for universitetet, slik både innbyggere og næringsliv ser mulighetene et rikt studentliv vil gi sentrum.

4) Innsynet. Slik vi ikke har sett vårt eget museum, har vi heller ikke sett fronten av det gamle sykehuset som vender mot byen. Når du kjører langs Kannikbekken, får du ikke øye på herligheten for bare trær. Dette er et ømtålig emne, ettersom de gamle trærne også ber om vårt vern, men jeg synes det ville være fornuftig å se på løsninger for å åpne opp området slik at Eckhoffhøyden blir synlig for folket.
Vi – folket – har eierskap til byen vår. Vi har retten, vi folket, til å stille krav til utbyggerne. De har plikt til å lytte til folket. Det skal være siste gang et krater får ligge og gape til oss, eller geipe, som det gjør i Tanke Svilandsgate. Det er klart utbyggere skal få bygge. Vi skal ønske Petter Smedvig og Bane NOR velkomne til å prege byen med attraktive løsninger som vil gjøre ettertiden stolte av dem, slik vi er stolte av Eckhoff.

For å bevare og videreutvikle identiteten vår trenger vi sterkere rammeverk. Vi må tenke estetisk, historisk og organisk, og utbyggere må spille på lag med byens tradisjon og byantikvaren.

Bybevaring er byutvikling. Skal vi være visjonære og starte med Eckhoffhøyden?