Stavanger

Billedhoggeren som kom i skyggen

Konferansieren ved ulike tivoliarrangementer, Olaf Wilhelms, var kjent for en grammofoninnspilling av en skillingsvise hvor teksten kunne tas som en selvbio-grafisk situasjonsrapport: «Jeg går i skyggen trist er min dag /ingen gleder og hygge, livet er kun et bedrag».

Av Engwall Pahr-Iversen

I dag er det vel ikke tvil om at billedhoggeren Magnus Vigrestad gjerne kunne ha sunget duett med Olaf Wilhelms. Også han vandret i skyggen, oftest skjult under et glemselens slør. Derfor finnes det ingen spor etter hva han måtte ha tenkt i begynnelsen av mai for 90 år siden da sokkelen til Kielland-statuen var ventet fra Bergen.

Til gjengjeld vet man hva konsul Gustav A. Arentz både tenkte og gjorde den 1. mai 1928. Tou-direktøren trakk i mange av maktens tråder i byen. Han var formann i en lang rekke ulike virksomheter – fra en ullvarefabrik i Hillevåg til byens den gang tre store kulturinstitusjoner, museet, teatret og kunstforeningen – og var derfor en selvsagt formann i den ellers selvoppnevnte «Borgerkomiteen for en Kielland-statue».

Konsulen gledet seg ikke som Aftenblad-redaktøren gjorde på første siden av sin avis, over at det under 1. mai-demonstrasjonen ikke fremkom «et eneste demonstrasjonskrav med «dagsaktuelle» krav og slag ord som brøt det festlige preget som fanene gir arbeidertoget. Og fra talerstolen på torget ble ordet revolusjon ikke nevnt av taleren, stortingsmann Olav Steinnes», formulerte redaktøren som tydeligvis hadde hatt «ei rektigge hyggastonn på torjå».

###

Det hadde ikke konsul Arentz der han vandret omkring i sin pent møblerte spisestue. bekymret for at dampskipet «Vestkyst 1» ikke ville rekke fram til Stavanger etter ruteplanen. Det hadde forlatt Tønsberg uken før, men som fraktefartøy i lokaltrafikk langs kysten, fryktet Arentz, kunne skipet ha fått last til hver eneste kaibit mellom Tønsberg og Stavanger. I så fall var det slett ikke sikkert at båten ville være i Stavanger i løpet av natten som ruteplanen forutsatte.

Grunnen til Arentz’ dype bekymring befant seg i dampskipets lasterom. «Vestkyst 1» førte med seg store deler av sokkelen til statuen av Alexander Kielland. Avdukingen på Stavanger torg var for lengst fastsatt til søndag 6. mai klokken 13.00 presis, som det sto i invitasjonen. Noen utsettelse tålte ikke komiteen. Det hadde allerede tatt altfor lang tid å få Alexander Kielland på monumentplass i Stavanger. Det var nemlig gått 17 år siden konsul Fredrik Hansen hadde plinget på glasset og hevet stemmen under et møte i det gamle Børslokalet, og foreslått for en engere krets at det ble satt i gang en innsamlingsaksjon blant byens borgere for å få reist et høvelig minnesmerke over byens egen forfatter. Det var ikke første gang konsulen slo et slag for Alexander Kielland. Tidligere hadde konsul Fredrik Hansen sørget for at det ble satt opp en minnestein på Kiellands grav. Under møtet på Børsen hadde han funnet tiden inne til å ta et nytt skritt. Alexander Kielland burde bli hedret med noe mer og annet enn en stein på en kirkegård, hevdet Hansen.

Konsul Fredrik Hansen opplevde ikke å se sin tanke realisert. Han døde i løpet av de drøye 17 årene det tok å få satt opp en statue av Alexander Kielland. De øvrige medlemmene av den opprinnelige komiteen, forfatteren Jens Tvedt, skoledirektør Johan Gjøstein, boktrykker Jacob Dreyer og stadsarkitekt Erling Nilsen, var imidlertid fortsatt på komitéplass sammen med formann Gustav Arentz. Alle så de fram mot avdukingsdagen. Tiden var egentlig overmoden, både for komitémedlemmene og statuen.

Alexander var det mest populære guttenavnet i Stavanger i 2016. Her representert ved forfatter Alexander Lange Kielland. Foto: Erik Holsvik

Med atskillig glede mottok de derfor meldingen fra havnebetjentene: «Vestkyst 1» hadde kommet til Stavanger i tide. Og hva mer var, sokkelen var klar til å bli satt på plass på torget. Det hadde imidlertid holdt hardt med ferdiggjøringen. Selv på veien mot Stavanger hadde steinhoggere vært i sving om bord. Sokkelen var nettopp klar da lossegjengen slet den over på fast grunn.

Komitéformann Arentz sto dermed overfor bare én utfordring. Han måtte få tak i en løftebukk som kunne hjelpe til med å sette den steintunge sokkelen sammen på rett måte på den riktige torgplassen. I forhold til den veien som statuen allerede hadde ørkenvandret, var det problemet bare en filleting. Kielland-monumentet hadde hatt et usedvanlig langt og problematisk svangerskap. Flere ganger var det nære på både frivillige og ufrivillige aborter.
 
Opprinnelig hadde komiteen bestemt seg for at billedhoggeren Ingebreth Wiig skulle utføre monumentet. Men det ville ikke Kunstnerforeningen finne seg i. Skulle det bli monument, måtte det til en konkurranse. Det var ikke bare for komiteen å gi oppgaven til «en eller annen tilfeldig billedhogger». «Innby til monumentkonkurranse», var det kontante kravet fra kunstnerhold. Det ble imøtekommet. Borgerkomiteen skrev derfor ut en nasjonal konkurranse med tre premier. Førstepremien ble satt til 1500 kroner, mens de neste premiene var på 1000 kroner og 500 kroner. Flere premier hadde ikke Borgerkomiteen penger til.

Nå fikk ikke konkurransen noen overveldende deltakelse. Det ble bare innlevert seks utkast. Det klart beste viste seg å være laget av en ung billedhogger fra Stavanger, Magnus Vigrestad. Han var utdannet ved Statens kunstakademi hvor han blant sine lærere hadde hatt Christian Krohg. Om Vigrestads utkast skrev jurymedlem, maleren Eilif Petersen, at det var «skarpt og karakteristisk, og gir et vakkert uttrykk for en kunstnerisk oppfatning av Kielland». Med litt finpuss, mente Petersen, ville Vigrestads skisse bli en utmerket statue.

Like lite som Roma ble bygget på en dag, ble Kielland-monumentet fullført på ett år. Det tok omkring 17 år. Årsakene var mange og ofte pinlige. Det handlet om penger, om bankkonkurser, men i tillegg dreide det seg om løfter som ikke ble oppfylt. Den som alltid ble rammet, og som til stadighet kom i klemme, var Magnus Vigrestad. Dersom lønn blir utbetalt i det hinsidige, ville han ha mye til gode. Han fikk jo lite av den på jorden.

Om komiteen la årsakene til de mange og lange utsettelsene i mørke, skinte det et strålende lysskjær over avdukingsarrangementet søndag 6. mai 1928. Rundt torget og de tilstøtende områdene var det samlet over 20.000 mennesker da Gustav Eriksen hevet sin taktstokk og lot Ynglingen av 1882 spille opp med Johan Svendsens «Festpolonaise». Deretter talte komitéformann Gustav A. Arentz lenge, noen mente også at han talte vel, men det var ikke mange takksigelser han lot falle over Magnus Vigrestads hode. Arentz nøyde seg med å takke Vigrestad for «den interessen han hadde vist, og den måten han hadde løst oppgaven på.»

Hvor var kunstneren?

Hvor kunstneren Magnus Vigrestad befant seg under avdukingen, var det ingen av avisene som så noen grunn til å nevne. Det var heller ingen som spurte hva han mente om festlighetene. Tydelig nok var han ikke-eksisterende.

Magnus Vigrestad fikk aldri fullt oppgjør for arbeidet, og heller ikke følte han at han hadde klær gode nok til å delta. Med løftet hode hadde han avslått et tilbud om å få låne et passende festantrekk. Han ville ikke gå på akkord med noen. Aller minst på den dag da hans Kielland-statue skulle avdukes i hjembyen.

Selv om billedhogger Magnus Vigrestad måtte vandre i skyggen under avdukingen, fant imidlertid 1.ste Mais medarbeider grunn til å avslutte sin begeistrede reportasje fra begivenheten med «Vi har atter Kielland blant oss, hogget i malm av en genial kunstnerhand …»

Billedhoggeren Magnus Vigrestad utgang fra livet, vakte heller ikke den store oppmerksomheten. Det het i en liten notis i avisene at billedhoggeren ble påkjørt på Lagårdsveien 1. desember 1957, og «døde på sykehuset av skadene han fikk et par timer etter påkjørselen. Ulykken skjedde i krysset Lagårdsveien-Kirkegårdsveien omkring kl. 00.30.

Vigrestad var på vei hjem og gikk på venstre fortau sørover, mot Lagårdsveien. Da han kom til gatekrysset, skrådde han over, men stoppet midt i gata for å la en militær lastebil passere. Den kom sørfra. Av en eller annen grunn fortsatte Vigrestad, og han ble så truffet av støtfangeren og slått i gata. Han ble ikke overkjørt. Framme på sykehuset viste det seg at han fått skader i hodet, og muligens indre lesjoner. Etter at par timer på sykehuset, døde han.»

Samme dag som han omkom, hadde han sendt statuen «Fotballspilleren» – som står ved Stavanger stadion – til støping. Han skulle altså ikke få oppleve avdukingen av denne populære «Kvammen-skulpturen» – som den vel helst kalles – heller. Det er vel heller ikke sikkert at de idrettsmenn som har oppnådd å få landets høyeste idrettsutmerkelse – Egebergstatuetten – vet at den er laget av Magnus Vigrestad.

Mer fra Dagsavisen