Bemanningen på sykehjemmene har ikke økt på 20 år

DEBATT: Felles for de som strever i sykehjem er at det er for få ansatte på jobb til å ta seg av oppgavene, skriver Linda S. Krüger, sykepleier og Ap-politiker.

Av Linda S. Krüger, sykepleier og Ap-politiker.

Den 19.2 gikk jeg med forsiktig optimisme til møte med mine levekårskolleger og sykehjemmenes ledere. Vi fikk god, tydelig og ærlig informasjon og gode refleksjoner fra mange svært erfarne virksomhetsledere, om hvordan virkeligheten er der ute.
 
Budskapet som ble formidlet kan sammenfattes i noen få punkt, de fleste av disse kan du lese om i dette innlegget. Jeg gikk ut fra møterommet uten noen følelse av optimisme, dessverre. For situasjonen er alvorlig. Jeg er en av flere som har sagt høyt fra om tilstanden vi har i mange sykehjem. Både som sykepleier, leder og nå politiker. Alt som ble sagt i møtet har jeg og mange med meg sagt før. Ved å benytte oss av helsepersonells plikt til å si fra om kritikkverdige forhold og vår ytringsfrihet har det blitt satt fokus på problemstillingene under, mange ganger uten annet resultat enn at de som sier fra «svartelistes» og strever med å få jobb. 

Så. Til noen av problemstillingene.

Netto bemanning på sykehjemmene har ikke økt de siste 20 årene. Pleietyngden er større. Reformen Leve hele Livet (som vi alle er positive til) har blant mye bra også ført med seg at de som til slutt havner på sykehjem er mye sykere og har flere alvorlige diagnoser enn eldre for en del tiår siden. 

«Før hadde vi støttepersonell»- disse er borte. Vaktmester. Husøkonom. Aktivitør. Kjøkkenansatt. Alle disse oppgavene er mer eller mindre lagt til pleiepersonalet. Det er vel i grunnen bare lysrør og lyspærer som pleierne ikke får bytte på egen hånd.

Sykefraværet er jevnt over altfor høyt. Innen levekår er det opp imot 10 prosent og det ser ikke ut til å gå noe særlig ned med det første. Virksomhetslederne estimerer at når man regner inn sykefravær, ferier og permisjoner er en tredjedel av sykepleierne til enhver tid ikke på arbeid.

Middagsservering på kvelden (som Erna og Bent har sagt at vi skal ha) oppleves i mange virksomheter som belastende og vanskelig å gjennomføre. Noen sykehjem eller avdelinger har fått dette til, og her må vi høste erfaringer. Men felles for de som strever er at det er for få ansatte på arbeid. Vi kan eksempelvis nevne at det jevnt over er 3 ansatte på 17 pasienter på kveldsvaktene, mange pasienter må mates, mange sitter i rullestol, mange har kognitiv svikt.

Middagsservering da kan for noen og enhver oppleves uoverkommelig. Og det har jeg full forståelse for. Det er ikke lenge siden jeg var i hvitt og kjente på hvordan nattevaktene kan oppleves i kommunens sykehjem, og jeg har stor respekt for dem som står i det, år etter år, både dag, aften, natt og helg.

Utfordringer med språk er et reelt problem. Mye positivt blir nevnt ved mangfoldet vi har i sykehjemmene, noen med opp mot 30 ulike nasjonaliteter ansatt. Det er jo fantastisk! Tenk så masse vi kan lære av hverandre. Men likevel, vi kommer ikke unna at språk og kommunikasjon må være på plass for å kunne gi en tilfredsstillende tjeneste.

La oss se på noen forslag til løsninger:

Bemanningen må opp. Dette er ikke en nyhet, og det er gammelt nytt som Stavanger Arbeiderparti i en årrekke har hatt fokus på. Til døve ører i Høyre-alliansen. I budsjettdebatten 2015, 2016 og 2017 sto jeg på talerstolen og fremmet forslag om å begynne arbeidet med å øke bemanningen i sykehjemmene. Etter harselerende replikker stemte flertallet ned dette. Hver gang. (I budsjettdebatten 2018 har plutselig flertallet lagt inn noen hundre tusen for å prøve ut økt bemanning i to sykehjem - velkommen etter! Virkelig!)

Støttepersonellet må tilbake. Det er på tide å ta ansatte på alvor. De klarer ikke lenger å ivareta alle oppgavene de er satt til. Dette har Arbeiderpartiet jobbet for å få til her i Stavanger. Men også det for døve ører. 

Sykefraværet går ikke ned. Det kan være mange grunner for at ansatte er syke, en av dem er arbeidsbelastningen. Eller som sykepleierne selv sier «vi har ikke lenger oversikten, belastningen er for høy». Visste du forresten at i tillegg til store rekrutteringsutfordringer og det faktum at vi utdanner for få sykepleiere så slutter minst 1 av 5 sykepleiere i sitt arbeid før det har gått 10 år. Mange går over i helt andre yrker. Mindre enn 1 av 10 nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe i sykehjem. Mange av dem sier at de ikke ønsker alt ansvaret de får i sykehjem, de vet at de må gå svært mye alene som sykepleiere der, og opplever det utrygt. 

Med økt grunnbemanning vil belastningen bli lavere. Sykefraværet som kommer av for høyt arbeidspress vil sannsynligvis gå ned (det viser erfaringer fra virksomheter som har prøvd ut dette). Støttepersonell vil frigjøre mye ressurser fra pleiepersonellet. Middagsserveringen på ettermiddagen vil kanskje ikke være så vanskelig å få til. Støttepersonell vil også gjøre det enklere for fremmedspråklige til å benytte mer av arbeidstiden sin til å snakke med pasientene. Sitte ned. Øve seg. For vi er helt avhengig av alle disse hodene og hendene i fremtidens norske helsevesen. Økt bemanning og en tilstedeværelse av støttefunksjoner som gjør en uvurderlig jobb kan også virke positivt inn på rekrutteringen.

24 år er tallet som skal settes punktum for, etter valget i september. 

Da er 24 års høyrestyring historie. Er du enig? Da vet du hva du skal stemme på. Vi er nemlig ikke her for oss selv, men for innbyggerne våre, og i dette tilfellet pasientene. Det tar vi i Arbeiderpartiet på ramme alvor.