Av Odd Handegård
Norsk energipolitikk er egentlig ikke vanskelig å forstå, men myndigheter, media, politikere, forskningsinstitusjoner, kraftbransje og miljøorganisasjoner gjør alt de kan for å forkludre problemstillingene. Her er noen av elementene i energipolitikken - de henger nøye sammen, noe de sjelden gjør i vanlige politiske debatter:
• Energipolitikkens formål er blitt å tjene penger på salg av kraft til utlandet og på høyere strømpriser (og avgifter) til norske husholdninger.
• For å oppnå dette, bygges det nå minst tre nye kabler til EU som skal eksportere vesentlig mer kraft enn det lille overskuddet vi normalt har.
• Det kraftunderskuddet som dermed vil oppstå i Norge, skal kompenseres med utbygging av minst 20 store, nye vindkraftområder i Norge, og av de prosjekter som allerede har fått konsesjon. Import av vindkraft fra EU og trolig import av elektrisitet laget av kull fra EU, kommer i tillegg.
• Ustabil vindkraft kan verken anvendes av de store datasentre som nå planlegges i Norge, eller av norsk kraftkrevende industri. Vindenergien skal derfor brukes av norske husstander.
• For å «begrense» skadevirkningene når husstandene i Norge etter hvert skal skifte ut vannkraft med ustabil vindkraft og fossil energi, har myndighetene bestemt at alle norske hus og hytter skal ha nye, såkalte «smarte» strømmålere.
• Disse strømmålerne skal sikre at folk bruker minst mulig strøm når de trenger den mest (og når vindmøllene produserer lite strøm).
• Strømmålernes viktigste virkemiddel er et nytt prissystem for kraft («effektprising») som skal tas i bruk fra 2021, og som skal gi ekstra høye strømpriser morgen, middag og vinter i håp om at folk skal flytte sitt strømforbruk til billigere tidspunkter (middag kl. 1400 eller etter kl. 2100 m.m.).
• Eksporten av kraft er oppskrytt, og blir «lønnsom» først og fremst fordi norske strømkunder skal betale en stor del av milliardinvesteringene til kabelbygging (økt nettleie), i tillegg til en meget høy overpris når strømprisen tilpasser seg EU-nivå.
• Resultatet blir en vesentlig forverring av velferden for folk flest, i tillegg til en betydelig prisøkning på strøm.
• Det overordnede perspektivet for endringene i energipolitikken er ønsket om en tettere integrering av norsk energipolitikk under EUs energibyrå (ACER).
Alt tyder på at det store flertallet i den norske befolkningen, er uenig i den energipolitikken regjeringen fører. Men hva skal man egentlig gjøre når også hele opposisjonen på Stortinget - med noen få unntak - ser ut til å støtte Solberg og Søviknes? Visse motforestillinger finnes nok (særlig i Ap og Rødt), men det hjelper lite mot den massive støtten Søviknes får fra alle partier på Stortinget. De mange som er bekymret for utviklingen av landets energipolitikk, må nok snarest starte arbeidet på grunnplanet i egne partier om fornuften skal vinne.
Det vil være ganske ufattelig om vannkraftlandet Norge, skal ende i en situasjon med kraftmangel og skyhøye kraftpriser til husstander og industri.