Behovene er de samme. Men noen mennesker trenger ekstra tilrettelegging

KRONIKK: At en person som sitter i rullestol har ønske og behov for å være med venner er ikke et særlig behov. Det er helt notmalt, skriver Inge Takle Mæstad (KrF).

Av: inge takle Mæstad, KrF-politiker i bystyret og kommunalstyret for levekår

Selv med verdens beste intensjoner som utgangspunkt bidrar vi til stigmatisering når vi omtaler personer med funksjonsnedsettelser som «mennesker med særlige behov».

For noen dager siden fikk jeg høre et foredrag av Mari Storstein. Mari er 31 år og regissøren bak dokumentarserien «Søsken» som har gått på TV2. Gjennom serien formidler hun sterkt og nært fra hverdagen til forskjellige personer med funksjonsnedsettelse. Fra sin egen rullestol, og med et filmkamera som våpen, gjør hun en viktig brøytejobb for mange. Og åpner øynene på oss andre. 

Foredraget utfordret meg og alle som var til stede på hvilke behov vi tenkte at hun hadde. «Søvn», «mat», «vennskap», «nærhet» var noen av forslagene. – «Og likevel karakteriserer dere meg som et menneske «med særlige behov»», var hennes utfordring tilbake. 

At en person som er blind har ønske og behov for å ta utdanning er ikke et særlig behov. Det er helt vanlig. Helt vanlig er også ønsket om å gå på en skole i nærmiljøet og sammen med vennene sine – og ikke bestemmes av hvor kommunen har bygget en skole med universell utforming. 

At en person som sitter i rullestol har ønske og behov for å være sammen med venner er ikke et særlig behov. Det er helt normalt. Helt normalt er det også at en selv, eller foreldrene, bestemmer når en skal gå hjem på kvelden – og ikke vaktordningen til den brukerstyrte personlige assistenten. 

At en person med autisme har ønske og behov for arbeid er ikke et særlig behov. Det er et helt grunnleggende menneskelig behov for å kunne bruke seg selv og sine evner, ha en meningsfull hverdag og leve et fritt og selvstendig liv. 

Vi må begrave tanken om at det finnes mennesker med særlige behov. Behovene er de samme. Men noen mennesker trenger ekstra tilrettelegging. For å oppnå likestilling er det samfunnets jobb å ta ansvar for tilretteleggingen. 

Likestilling er at alle skal ha de samme rettigheter og muligheter – uansett hvem vi er. I Norge har vi kommet veldig langt på den delen som handler om rettigheter for funksjonshemmede. Vi har en egen likestillings- og diskrimineringslov som gir rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser. Vi har en plan- og bygningslov som sier at samfunnet skal legges til rette for alle. Vi har også sluttet oss til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. 

Men rettighetene er lite verdt dersom ikke mulighetene er til stede. For funksjonshemmede er det fortsatt mye som gjenstår på det lerretet som heter muligheter. Det handler om muligheter til utdanning, arbeid og gode og tilgjengelige helse- og omsorgstjenester. Eller om muligheten til å benytte seg av ulike kultur- og fritidstilbud. 

Tilretteleggingen vi må gjøre for å oppnå likestilling handler om flere ting:

** I Stavanger så ønsker vi at byen vår skal være tilgjengelig for alle. I 2014 ble det vedtatt en plan for å gjøre byen universelt utformet. Målet er at det skal være på plass innen 2029. Det er 10 år fra nå. 10 år unna å gi mange av våre innbyggere de muligheter de fleste av oss tar som en selvfølge. 

** Funksjonshemmede har rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA). For mange har det vært en «helseordning» for å gi hjelp med helt grunnleggende tjenester, og ikke et «likestillingsverktøy» som sikrer at den enkelte kan delta i samfunnet på lik linje med alle andre. 

** Mange opplever en utmattende kamp mot «systemet». Foreldre til barn med funksjonshemning forteller om et system de i for stor grad må finne fram i selv, og der de må slåss for å få den tilretteleggingen de har rett til. Bedre veiledning og koordinering – så tidlig som mulig – til disse familiene er også en likestillingskamp. 

I serien «Søsken» møter vi Pablo. Han sitter i rullestol. Han og lillesøsteren leker mye sammen. Da lillesøsteren hans får spørsmål om hvordan det er å ha en bror som sitter i rullestol bryter Pablo inn og spør tilbake: «Lurer du på hvordan det er å ha en lillesøster som kan gå?». 

Hans spørsmål utfordrer oss til å tenke annerledes om hva som er «normalt». Og hjelper oss til å forstå at å kategorisere noen som «mennesker med særlige behov» bidrar til motsatte av det vi ønsker å oppnå: Likestilling.