Nyheter

«Battle»: Dans, trass og kjærlighet

Sjangerens fortrinn tar føringen i Norges første dansefilm «Battle».

4

Drama

«Battle»

Regi: Katarina Launing

Norge, 2018

Til tross for at det produseres et vidt spekter film i Norge, er det langt mellom de rendyrkede ungdomsfilmene, for ikke snakke om dansefilmene. Det vil Katarina Launing bøte på med «Battle», en krysning mellom et ungdomsdrama i ren Romeo og Julie-stil, og Norges første oppskriftsmessige dansefilm tuftet på det vi nå kan kalle klassiske filmer som «Fame» og «Dirty Dancing», ispedd en liten dose «Step It Up». I «Battle» er det hip hop-dans som utgjør knivseggen, og de sosiale kontrastene som trekkes opp er av de aller største Montague og Capulet-dimensjoner. I tillegg settes klassisk ballett og hip hop opp mot hverandre, ferdigheter som i denne filmen åpenbart hører hjemme i hver sine definerte og atskilte verdener. I dagens betimelige debatt om hvorvidt Oslo er en delt by, legger filmen seg tett opptil problemstillingen, men samtidig definerer den seg ut av realitetene ved å insistere på å dyrke sjangerklisjeene som en del av dramaturgien, og i dette ligger også en søken etter størst mulige kontraster som i stor grad visker ut mellomrom og nyanser. Som at på beste vest danser jentene ballett under en syrlig autoritativ lærer (spilt av danske Karen-Lise Mynster), mens på østkanten driver alle med hip hop i et kollektivt løft.

Les også: «Fungerer finfint som reklamefilm for Anonyme Alkoholikere» (DA+)

Amalie (Lisa Teige) kommer fra aller beste vestkant, Bygdøy, der pappaene er så rike at villaene har romerske søyler og strandlinje i pengebingen. Det vil si, for Amalies pappa (Stig Amdam) er bingen plutselig tørr, Namsfogden kommer på døra og vips bor far og datter i en nedslitt toroms i Groruddalen. Amalie holder maska på skolen, overfor den überrike kjæresten (Vebjørn Enger), overfor venninnene som i likhet med Amalia har absolutt «alt», og på ballettskolen, der de samme venninnene kjemper om hvem som får den ene plassen på en internasjonal prestisjeskole. Amalie er i utgangspunktet ikke blant de aller beste, men omveltningene i livet gir henne ny brensel også som danser, og snart er hun selveste tornen i øyet på de argeste rivalene. Men er det dette hun vil? Realitetene i hennes nye livssituasjon presser henne stadig tettere opp mot veggen av løgner og bortforklaringer, men enda viktigere er møtet med Mikael (Fabian Svegaard Tapia) og de andre hip hop-danserne i fritidsklubbmiljøet på østkanten. Der alt er røffere, ikke bare dansen men også sjargong og sosiale koder. Snart må hun veie alt hun har fra før, inkludert kjæreste og et liv på solsiden, mot det som virkelig er verdt noe, inkludert en tiltrekning mellom henne og Mikael. Når han melder henne på sitt livs første battle, der gitte team danser mot hverandre i en åpen konkurranse, tilspisses situasjonen på begge kanter av byen.

Les også: «The Nun» er en strømlinjeformet fjortisgrøsser som skrur opp det religiøse hysteriet til elleve (DA+)

Maja Lundes opprinnelige ungdomsroman er omskapt til en filmhistorie som setter søkelyset på reelle verdier. For Amalie handler det om å snu motgang til egen fordel, om å tåle og stå i det hun først opplever som svært skamfullt når farens disposisjoner kaster dem tilbake til et «start» hun aldri har kjent. Overordnet handler det om hva og hvem som er ekte. Sånn sett har Launing laget en ungdomsfilm som føles nødvendig og gjenkjennelig, og om kontrastene er store så er de også understrekende. Lisa Teige i rollen som Amalie takler på glimrende vis sin første filmrolle siden hun ble kjent gjennom TV-serien «Skam». Hun er nær perfekt castet siden hun har skuespillererfaringen, og er en danser som overbeviser både i den klassiske balletten og som hip hop-danser med bratt lærekurve mot Fabian Svegaard Tapia. På dette feltet og i dette miljøet er danseren fra Romsås naturlig nok definitivt på hjemmebane. Mange av de andre rollene blir mer eller mindre sjablongaktige gjennom de sjangermessige prioriteringene der det viktigste er å få fram de rette «typene».

Dans er eksplosivt, det er også brottsjøene ungdommene imellom. Launing turnerer særlig den intense og giftige stemningen mellom jentene godt og det øvrige dramaet fint ut fra forutsetningene, men til tider ser man hvordan mer ressurser kunne skapt mer kraft og energi i dansescenene og da særlig hip hop- og battlescenene, som er og blir filmens nøkkeløyeblikk for Amalie og for publikum. Et større fokus på å dyrke de visuelle fortrinnene som kan ligge i disse scenene, særlig sammenlignet med de titlene som åpenbart har stått modell for «Battle», ville gjort en god film enda bedre.

Mer fra Dagsavisen