Bak dette piggtrådgjerdet bodde familien Josef

«Stå opp der inne! Dere har én time på å samle sakene deres. Ikke pakk for mye, ta med et par tepper og sengetøy, men ikke kjøkkenservise.»

Slik ble to norske romfamilier vekket klokka 6 en morgen i slutten av november 1940. Vaktene hamret på dørene til husvognene deres i leiren Darnétal i Normandie. Mannen som forteller dette, var der selv. Han het Frans Josef og var født i Bergen.

De tyske okkupasjonsmyndighetene hadde 4. oktober bestemt at alle såkalte «nomader» i den okkuperte sonen av Frankrike skulle interneres. I løpet av oktober og november var 184 «nomader» blitt samlet i Darnétal. De bodde i husvognene sine og betalte og lagde sin egen mat. Gendarmeriet patruljerte leiren og sørget for at ingen rømte, men vaktholdet var begrenset. Nå skulle romfolkene fraktes videre.

Deres historie gjengis i boka «Et uønsket folk», skrevet av historikere ved HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo, som ble lansert tirsdag i forrige uke. Historikerne har besøkt lokale arkiver i Frankrike for å finne ut hvor mange norske rom som ble internert og lete etter opplysninger om leirene.

Dika Jeanne var født i Hammerfest i 1898. Bildet er tatt rundt 1930. Foto: Archives Générales du Royaume

Et ukjent dødsfall

– Det eneste vi visste, var at noen norske rom hadde sittet i noen franske leirer, sier Carl Emil Vogt, som er en av forfatterne.

I tillegg har de brukt intervjuer med Frans Josef fra boka «En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller» fra 1978 av Peder Skogaas og Kåre Lilleholt.

Historikerne har kunnet slå fast at elleve norske rom ble internert i franske leirer høsten 1940. Det ble født to barn i fangenskap, og ett barn døde, slik at de var tolv da de ble løslatt tre år senere.

At Karl Josef døde 11. august 1943, bare noen dager før han skulle ha fylt 17 år, har ikke vært kjent. Forskernes innsats har dermed ført til at antallet bekreftede dødsfall blant norske rom i leirer under andre verdenskrig har økt til 63. Alle de andre dødsfallene fant sted i Auschwitz, hvor 62 av de 66 norske romfolkene som ble internert, døde.

– Dødsraten var ikke så høy i de franske leirene som i Auschwitz. De som døde i Frankrike, var i stor grad spedbarn. Det var helt andre forhold enn i Auschwitz, og de franske leirene var ikke utryddelsesleirer, men interneringsleirer.

Mangelen på oppmerksomhet de franske leirene har fått i Norge, skyldes nok at forholdene i Auschwitz var så ekstreme, mener Vogt.

– Men det var tøffe og brutale forhold også i disse interneringsleirene, og de lignet konsentrasjonsleire, med appell om morgenen og piggtrådgjerder.

Czardas Josef var gift med Dika Jeanne. Han var født i Drammen i 1894, hun i Hammerfest i 1898. Bildet er tatt rundt 1930. Foto: Archives Générales du Royaume

«Sigøynerparagrafen»

De norske romfolkene som ble stuet sammen i kuvognene bort fra Darnétal, var statsløse. De var blitt fratatt statsborgerskapet i hjemlandet. I årene forut for interneringen hadde norske rom vært kasteballer i et internasjonalt spill om å bli kvitt det som kaltes «sigøynerplagen».

Norge hadde iherdig forsøkt å få norske rom ut av landet og stenge grensen. I 1927 vedtok norske myndigheter «sigøynerparagrafen». Paragraf 3, tredje ledd, lød: «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket.»

Noen rom forsøkte tidlig på 1930-tallet å komme inn igjen i Norge, men mislyktes. Fra 1934 til 1940 var norske rom praktisk talt innelåst i Belgia, skriver forfatterne. Avtalene mellom landene førte til at norske rom måtte bli i Belgia, og landets myndigheter var nødt til å la dem være der. «Samtidig innførte de strenge regler som norske rom måtte forholde seg til, for det overordnede målet for belgiske myndigheter var jo å bli kvitt dem», skriver forfatterne. Norske rom opplevde stadig politiforfølgelse, trakassering og fengsling i Belgia.

Brutalitet

Den grytidlige novembermorgenen da vaktene dundret på dørene i Darnétal, ble husvognene med alt inventar beslaglagt og hestene plassert hos bønder i området, forteller Frans Josef. Ved ni-tida om kvelden onsdag 27. november 1940 rullet tre stappfulle togvogner med fanger langs jernbanesporene inn i Brétigny-sur-Orge, en liten stasjonsby rett sør for Paris. Fangene fra Darnétal hadde ikke spist eller drukket hele dagen og var sultne, tørste og forkomne, skriver forfatterne.

«Velkomstkomiteen besto av 50 gendarmer oppstilt på rekke. I den rå novemberkulden begynte fangene sakte å gå. Gendarmene brukte batongene for å få de tregeste til å få opp farten. En voksen mann reagerte på gendarmenes brutalitet. ’Nå er det nok!’ ropte han, ’det går bare ikke an å slå barn!’ Noen støttet ham, men gendarmene fikk raskt stanset denne tendensen til opprør.»

Rundt to tredjedeler av følget var under 20 år gamle. Hele familien Josef var der: Foreldrene Czardas og Dika Jeanne og de fire barna deres, inkludert Frans Josef. Ektefellene til de to eldste i søskenflokken var også der. Totalt var det elleve nordmenn i følget.

Siste del av tvangsmarsjen gikk i bratt stigning på svingete skogsveier opp til en slette. Der lå den nedlagte motorsportbanen Linas-Montlhéry. Her skulle de komme til å bo de neste 16 månedene.

– Tvunget til å gå barbeint

Allerede de første 14 dagene kom det meldinger om utbrudd av difteri. Vokterne og ledelsen skyldte på fangene, de hevdet at «nomadene» manglet kunnskaper om «den mest elementære hygiene» og at de hadde vanskelig for å innordne seg leirsykepleierens instruksjoner. Livet bak det halvannen meter høye piggtrådgjerdet var preget av sult og et detaljert reglement med vekking klokka 7, arbeid, appell på rommene klokka 20 og slukking av lysene i trebrakkene klokka 20.15.

Vintrene 1940–41 og 1941–42 var blant århundrets kaldeste i Paris-regionen. Attpåtil brøt det ut skabb. Leirledelsen skrev at fangene fullstendig manglet skjorter og bukser og at klærne de hadde, var hullete og slitte og «krever umiddelbar utskifting. De fleste har ingen sko og blir tvunget til å gå barbeint. Barnas tøy er i elendig forfatning; noen er nesten nakne».

Faren i Josef-familien, Czardas, forsøkte å flykte. Som straff ble han og medrømlingene snauklippet, fikk 14 dagers arrest og ble ydmyket ved å måtte spise suppe fra samme fat, med håndjernene på. Hver dag i to uker kunne 21-åringen Frans Josef se faren bli tvunget til springmarsj på plassen i leiren, mens voktere sto rundt og slo med stokker. «De som var unge og raske, kom seg unna noen av slagene, men far var gammel og måtte ta imot alle.»

Totalt ble ni barn født i Linas-Montlhéry. To av dem var norske. Josefine Josef Boudin, datteren til Czardas, fødte sitt første barn, en gutt, halvannen måned etter at de ankom leiren. Han fikk navnet Josef Boudin. «Til dåpsdagen hadde vi merkelig nok fått tak i en del god vin, og det skulle ikke så mye til før noen av oss unge ble litt påvirket», forteller Frans Josef. Lille Josef Boudin fikk leve enn så lenge.

– Vi syntes vi så ille ut

Våren 1942 kom ordren om at Linas-Montlhéry skulle legges ned. Tidlig om morgenen tirsdag 21. april ble leiren tømt og fangene eskortert av 25 gendarmer til jernbanestasjonen i Longjumeau. Toget som klokka ni satte seg i bevegelse vestover, fraktet med seg nær 200 fanger. Blant dem var 13 norske rom.

«Den nye leiren var større enn den forrige og elendigheten likeså. Vi så på hverandre og syntes vi så ille ut, utsultet, fillete og skitne. Men de som var i den nye leiren, så enda verre ut. Her var det en blanding av alt mulig, sigøynere og clochards, loffere uten familie.»

Leiren Mulsanne, som Frans Josef beskriver, lå nær byen Le Mans, 200 kilometer vest for Paris. Også Mulsanne hadde en fortid som motorsportbane. Tyskerne hadde brukt leiren til internering av franske krigsfanger, under navnet Frontstalag 132, skriver forfatterne. Mulsanne kunne romme 1.100–1.200 fanger, men bare halve leirområdet var tatt i bruk. Rundt leiren gikk to parallelle, tre meter høye piggtrådgjerder. En grøft imellom var fylt med et nettverk av ståltråd. Fangene bodde i brakker av bølgeblikk med tregulv. I hver brakke, som målte elleve ganger fem meter, bodde 12 til 15 mennesker. Sanitærforholdene var elendige, skriver forfatterne.

Leirledelsen fryktet vinteren. Hvis fangene ikke fikk ovner og nok ved eller kull, mente direktøren at det ville gå mot «en katastrofe». Matmangel var også et alvorlig problem. Frans Josef beskriver en følelse av «evindelig sult i meg som gjorde meg så mismodig at jeg helst ville dø». Maten kunne være aspargessuppe som inneholdt «lite asparges, men godt med vann». Én gang i uka fikk de «bedervet kjøtt», og brødrasjonene skrumpet inn til nesten ingen ting. Allerede i mai hadde mangel på mat ført til opptøyer i leiren. Da hadde en gruppe fanger sprengt porten og brutt seg ut av leiren før urolighetene kom under kontroll.

Frans Josef oppfattet de sivile franskmennene som holdt vakt inne i leiren, som langt mer ondsinnede enn de uniformerte som voktet porten. Han beskriver hvordan de straffet en medfange som hadde forsøkt å rømme: «Vi ble alle kommandert til å se på at vokterne dengte løs på ham, knuste ham til det ikke var mer liv.» Frans syntes det verste var «at vokterne ikke la skjul på at mishandlingen moret dem; at de nøt den.»

– Fra himmel til helvete

Etter bare noen få måneder ble Mulsanne lagt ned. Nordmennene ble drevet ut av leiren klokka 11 om formiddagen 3. august 1942. Nå ble de plassert i den største av alle de franske «nomadeleirene» under andre verdenskrig, Montreuil-Bellay. Den lå i Maine-et-Loire, ikke så langt unna den forrige leiren, og også denne hadde vært krigsfangeleir. I Montreuil-Bellay var fangetallet på det meste oppe i 1.043. Fangene måtte nå bo langt tettere enn de hadde gjort i Mulsanne. Rundt leiren gikk et dobbelt, strømførende piggtrådgjerde med høyspenning på 15.000 volt og alarmklokker som ble utløst når noen prøvde å flykte. «Vokterne var slik at vi stivnet i redsel bare vi så dem. Ingen visste hva de kunne finne på», forteller Frans Josef. Til tross for de elendige forholdene i Mulsanne, beskriver han overgangen til Montreuil-Bellay som å komme «fra himmel til helvete». Verst var sulten, forteller han:

«Vi sigøynere har alltid vært vant til å spise god og nærende mat. Etter hvert vennet vi oss til noe annet, men av og til snakket vi om maten før krigen. […] Når vi snakket slik, var det ofte at jeg måtte gå ut og gråte av sult slik små barn gjør. Jeg var over tjue!»

Montreuil-Bellay var den franske «nomadeleiren» der flest mistet livet. Av de rundt 100 som omkom der, var en tredjedel franske landstrykere, en tredjedel voksne rom og en tredjedel spedbarn under ett år, sannsynligvis rom de også, ifølge forfatterne.

Denne høsten 1942 ble Frans Josef sendt til Tyskland på tvangsarbeid på et skipsverft i Flensburg i Nord-Tyskland. Tvangsarbeiderne skulle erstatte de tyske soldatene som tjenestegjorde på østfronten. Dette ble hans billett ut av interneringen. Han bestakk en lege til å skrive at han hadde både magesår og tuberkulose og burde sendes «hjem» snarest mulig, skriver forfatterne. Han reiste i stedet til Belgia, og i tida som fulgte, ble han arrestert flere ganger og forvist fram og tilbake mellom Belgia og Frankrike.

Tapet av en sønn

Imens hadde foreldrene til Frans i Montreuil-Bellay bak seg en hard vinter i leiren. Det var mangel på det meste, og mange fanger hadde mistet livet i epidemier og annen sykdom. Da kalenderen skiftet til 1943 og det ble vår, begynte myndighetene å bosette «nomadene» utenfor leiren. Dette var i realiteten en form for husarrest med reiseforbud og meldeplikt hos det lokale gendarmeriet hver 14. dag.

– De franske kollaborasjonsmyndighetene ga opp å forbedre rom i leirer og forsøkte å bosette dem og gi dem fast arbeid med meldeplikt. De hadde en helt annen tilnærming enn nazistene, som mente «nomadene» var uforbederlige og måtte utryddes, sier historiker Carl Emil Vogt.

Allerede 30. mars 1943 var det klart at Czardas Josef og familien kunne settes «fri». Det tok to forsøk før de fant et bosted der de ble godkjent av de lokale myndighetene. Det skjedde først da sønnen Karl ble alvorlig syk. Han hadde pådratt seg tuberkulose i leiren. Det ble skjebnesvangert: Karl døde på sykehuset i Angers 11. august, tolv dager før 17-årsdagen sin. Han var den eneste av de norske romfolkene som døde under interneringen i de franske leirene.

– Karl er et dødsfall vi ikke har visst om. Det bringer det vi har dokumentert av dødsfall blant norske rom i leirer under andre verdenskrig opp til 63. Det vil si at om lag en tredjedel av alle norske rom ble drept, sier Vogt.

Ti dager etter tapet av Karl sto familien utenfor leirportene. Karls sykdom og død var avgjørende for at familien Josef slapp ut av Montreuil-Bellay, slår Vogt og kollegaene fast.

Våren 1944 kom Frans Josef tilbake til familien, som nå bodde i Saint-Paul-du-Bois. «Han hadde da med nød og neppe sluppet unna deportasjonen til Auschwitz. Faren, Czardas, var sterkt preget av fangenskapet og sønnen Karls nylige død. Han drakk», skriver forfatterne. Frans skulle egentlig ha meldt seg i leiren Montreuil-Bellay, og da to tyske offiserer en dag viste interesse for ham, flyktet familien. 1. juni lot de være å melde seg for politiet, slik de var pliktige til. Familien ble ikke sporet opp av myndighetene. Da andre verdenskrig var over, hadde Czardas og Dika Jeanne mistet to av barna sine i leirer: Sønnen Karl i Frankrike og datteren Josefine i Auschwitz-Birkenau. I tillegg døde Josefines lille sønn Josef, som var født i interneringsleir i 1941, i Auschwitz-Birkenau. Selv hadde Czardas og Dika Jeanne sittet i leir fra 1940 til 1943.

– Hvorfor har ikke opplysningene om de franske leirene kommet fram før?

– Holocaustforskningen har vært sen i Norge. Det var først på 1990-tallet vi fikk detaljene om hva som skjedde med den norske jødiske minoriteten. Å kartlegge roms skjebne under krigen har krevd store ressurser, arkivene finnes i hovedsak i utlandet. I tillegg var romminoriteten i stor grad analfabeter uten ressurser, så vi har ikke noe skriftlig materiale etter dem. Vi har vært nødt til å forholde oss til overgriperperspektivet: Det er stort sett i politi- og overvåkingsarkiver vi har funnet spor etter dem. Det har gjort det veldig utfordrende å jobbe med dette, sier Vogt.

Manglet papirer

Å skrive en bok om behandlingen av norske romfolk var nødvendig av to årsaker, fastslår han.

– For det første var det nødvendig for minoriteten selv. De har ønsket å få fortalt sine familiers og slektningers historie. Den like viktige grunnen er at vi har skrevet denne boka for majoritetsbefolkningen, fordi vi ønsker å løfte fram denne helt ukjente historien. Et demokratisk samfunn kan måles ut fra hvordan det behandler sine minoriteter. Det er viktig å vise fram hvordan vi i vår nære fortid har behandlet en svært liten og sårbar minoritet, sier Vogt.

Da ekteparet Czardas og Dika Jeanne etter krigen, nærmere bestemt i 1953, prøvde å komme tilbake til Norge, var problemet ifølge Frans Josef at de ikke hadde papirer som ble akseptert av norske myndigheter. Justisdepartementet bekreftet at Frans var født i Salhus i Bergen og moren Dika Jeanne i Hammerfest, men Czardas var ukjent. Dermed kunne de ikke få norsk statsborgerskap. Etter et mislykket forsøk på å nå Norge gjennom tog til Danmark, forsøkte de på nytt ved å fly til Malmö.

«Fra Malmö reiste de nordover gjennom Sverige så langt de kom med tog. Deretter gikk de til fots over grensen en sensommernatt i 1954. Slik kom de tilbake til Norge. Sannsynligvis var de de første rom som passerte grensen siden starten av 1930-årene.»