Atter en konge

3. desember er det gått 50 år siden TV-programmet som ble kjent som Elvis Presleys «Comeback Special». Dette ble riktignok aldri ble omtalt som et comeback i utgangspunktet. Det hadde ikke passet seg for en artist som hadde spilt inn flere filmer i året, og gitt ut tilhørende soundtrack-plater hele tida i forveien. Men dette showet ble noe helt annet. Et møte med en artist som, for en periode, fant igjen gløden som gjorde ham stor i første omgang.

Som vi var inne på i forrige uke, med The Rolling Stones og deres forhold til bluesmusikken: Da de, The Beatles og alle de andre dukket opp i 1962 var popmusikken inne i en dødperiode. Det er hevdet at militærtjenesten til Elvis hadde mindre å si for hans dalende posisjon enn rekken av mindre spennende filmer som fulgte i årene etterpå. Sangene fra disse filmene var vel heller ikke en rockekonge verdig. I alle fall vokste jeg, og mange jevnaldrende, opp uten å ha noe forhold til Elvis Presley. I 1968 var det mange år siden han red høyt på hitlistene. Den seneste singelen, «Guitar Man», hadde falt utenfor. Han var stadig mer misfornøyd med filmene selv også. Han hadde ikke stått på scenen siden 1961. Det var på tide å tenke nytt. Eller gammelt.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Showet ble spilt inn om sommeren, men skulle vises som en julespesial i desember. Regissøren Steve Binder ville ikke høre Elvis synge julesanger, slik den beryktede manageren Colonel Tom Parker hadde foretrukket. Binder ville ha tilbake Elvis slik mange husket ham fra 50-tallet. Han oppdaget at sangeren i avslappede pauser elsket å leke med musikerne sine, og synge gamle sanger om igjen, mens de hamret løs på gitarer, bord og stoler. Den ekte Elvis! Til slutt fikk han lov å gjenskape denne stemningen i studio.

Den opprinnelige tittelen på dette TV-showet var «Singer presents ... Elvis», siden programmet var sponset av en produsent av symaskiner! Så hip var han i 1968. Det ble sendt samtidig med nye albumutgivelser som det hvite til The Beatles, «Electric Ladyland» med Jimi Hendrix Experience og «Beggars’ Banquet» med The Rolling Stones, som åpnet med «Sympathy For The Devil». Selv om Elvis Presley ikke akkurat framførte djevelens musikk, og heller ikke tilfredsstilte tidens krav til ny rock, var det ingen tvil om at han sto fram i et nytt og bedre lys.

Sånn fikk folk se Elvis sitte med sine gamle musikere Scotty Moore (gitar) og DJ Fontana (trommer) og et par andre i en liten sirkel, og gjenopplive spenningen fra 1956, med mange av de gamle sangene fra den gangen. Han kom hele «Unplugged»-farsotten 20 år i forkjøpet, selv om sangene altså slo gnister! Meningen hadde vært å invitere blodfans fra hele landet for anledningen, men Parker hadde ikke gjort jobben, og hentet publikum fra en restaurant over gata. Det ser ut som de har det greit nok, der de sitter svært tett på den store stjerna. Han tillater seg å bli helt fortapt i musikken, og har det like morsomt som alle de andre som er til stede. Elvis bryter av med å spøke med at det er noe galt med overleppa, han later som den har hengt seg opp, til stor jubel, og ber folk om å ikke le: «Jeg gjorde 28 filmer sånn».

Det er nesten glemt at TV-showet innholdet en «stående» seksjon, der sangeren også rocker hardere enn på lenge, men uten at vi ser bandet hans. Dette var satt sammen av sterke profesjonelle krefter, blant annet fra studiolaget som var kjent som «The Wrecking Crew».

Colonel Parker ville at showet skulle slutte med «I’ll Be Home for Christmas», men sangeren og regissøren hadde andre planer. Den helt nye sangen «If I Can Dream», skrevet av Walter Earl Brown, kom som en ettertanke til et år der USA hadde opplevd to politiske drap, på Martin Luther King Jr og Robert Kennedy. Elvis Presley la selv aldri skjul på at han sto på skuldrene til giganter fra den svarte musikkhistorien, og var en stor beundrer av Dr. King. Colonel Parker mislikte den nye sangen, mens Elvis gjorde en av sine mest engasjerte opptredener på lenge, mens hans sang «If I can dream of a better land/Where all my brothers walk hand in hand/Tell me why, oh why, oh why can’t my dream come true».

Albumet som kom ut fra denne anledningen het bare «Elvis», og inneholdt kryssklippede spor fra TV-showet. Selvfølgelig kommer det nå en 50-års jubileumsutgave av comeback-spesialen. De fire første CDene er identiske med dem som utgjorde 40-årsutgaven for, skal vi se, det må vel være ti år siden nå? Den siste av disse, med de første øvelsene fra garderoben, kan bli litt langtekkelig for mange. Men her er enda en CD med ikke før utgitte lydopptak («The Wrecking Crew sessions») og to blue-ray-plater med den opprinnelige TV-sendingen og mange ekstraopptak. Vi nevner også at den offisielle Elvis-butikken på internettet har en rekke produkter i forbindelse med lanseringen – nå også tøfler.

«Hvis musikk noen gang har blødd er det denne», skrev rockhistorikeren Greil Marcus i boka «Mystery Train». Marcus mener at Elvis i 1968 ikke bare lagde den beste musikken i hele sitt liv, men at han også reddet karrieren sin. Det neste året førte til et stort oppsving. Riktignok var det fortsatt tre filmer igjen å lage, men det ble også tid til hans lovpriste «Memphis Sessions» som for første gang viste ham som en stor soulsanger også. Dette førte fram til hans beste sang med «Suspicious Minds», og en av hans største hits med «In The Ghetto». Og det slo meg her en dag da jeg hørte «In The Ghetto» for noen og tusende gang, når han synger linjene (av Mac Davis) om «people don’t you understand/the child needs a helping hand/Or he’s gonna be an angry young man someday», at mye kunne vært bedre i verden hvis flere hadde hørt mer på Elvis. Dette skulle man ikke trodd før comebacket i 1968.