Askeavkok 200 år etter Carl von Linné

Av Engwall Pahr-Iversen

Det var en gang – slik begynner ikke bare de fleste eventyr – men det gjør også en fortelling om en farsott som rammet det norske folk for 40 år siden. Godtfolk supte i seg litervis med askeavkok, 200 år etter at Carl von Linné inspirerte til drikken.

Den gamle romeren Plinius mente mye om det meste og ikke minst om ulike urters helbredende virkninger. Den gamle vismann hevdet for eksempel at ask har fått sin berømmelse fordi Akilles sitt spyd var laget av askeved. Plinius forteller videre at en slange mye heller løp inn i ilden enn i en sprekk i et asketre. Derfor skulle askeblader være virksomme mot ormebitt, ifølge det gamle oraklet fra romertiden.

På 1700-tallet var det Carl von Linné – den moderne botanikkens far – som inspirerte til bruk av askeavkok.

Troen på askeavkokets helbredende virkninger på alle mulige – og noen umulige – sykdommer grep imidlertid om seg med stadig stigende kraft blant nordmenn i løpet av 1970-årene. Det fantes vel knapt et ukeblad som ikke skrev stadige og ustanselig repeterende artikler om askeavkokets helbredende virkninger. Det var ikke måte på hvilken effekt et glass eller ti med askeavkok kunne ha – både som et forebyggende og legende middel. Jeg husker eksempelvis at da mine foreldre dro på en busstur til Sveits på den tiden, hadde de med seg en dunk askeavkok. «Bare for sikkerhets skyld», som den spesielle bagasjen ble forklart med.

MER BYHISTORIE: Kampen om varemagasinene

Ask og medisin

Nå skal det medgis at ask har hatt stor betydning i tidligere tiders medisin. Barken har vært brukt til å stoppe blødninger fordi den har en adstringerende – (ifølge den medisinske ekspertise er det stoffer som får vev til å trekke sammen) – virkning. Askeblader har blitt brukt både i avførende og urindrivende midler. Aldri hadde det imidlertid blitt konsumert så meget askeavkok som i 1970. Ifølge en statistikk fra apotekene ble det solgt 68 kilo tørkede askeblader i 1976, mens omsetningen steg til 4,3 tonn to år senere. Da kulminerte for øvrig aske-bølgen, og salget gikk raskt å gå tilbake til det såkalt «normale».

Da «aske-tørsten» var på sitt største, ble det trodd med en nærmest religiøs overbevisning at askeavkok skulle hjelpe mot det meste på det tidspunktet, og avkoket ble drukket i store mengder over hele landet. Avkok av veden eller morknede grener skulle for eksempel kunne hjelpe mot kreft. Ask i alle former ble kokt. Også på det lokale markedet var etterspørselen etter askeavkok stadig stigende. Thorbjørn Ree på Bryne satset for eksempel i 1978 på en nasjonal produksjon av askeavkok blandet med eplejuice og honning. I produksjonen av avkoket fra asketrærne, skulle han bruke både stammen og grenene fra spesielt utvalgte asketrær – som det sterkt og stadig påpekt fra produsenten – men uten at det ble gitt noe direkte svar på hvilke kriterier som lå til grunn for betegnelsen «spesielt utvalgte».

MER BYHISTORIE: Lokalfilosofen skapte et verdensur

Avtappet askeavkok på flaske

Thorbjørn Ree hadde store vyer og visjoner for en lykkelig og innbringende framtid for avtappet askeavkok på flasker: «Jeg vil nå sette bøndene i Årdal og Hjelmeland i gang med en organisert planting av ask, og legger opp til rasjonell hogst slik at dette arbeidet kommer inn i organiserte driftsformer. Jeg tror også at denne spesielle drikken kan bli en svær eksportartikkel. I første omgang, tenker jeg på de markedene som Sverige og Danmark representerer.»

På spørsmål fra avisene om denne antatte vidunderdrikken, ville bli kostbar, var Rees kontante svar: «Det blir den ikke. Dessuten blir kvaliteten på vårt aske-produkt av et helt annet og et langt høyere nivå enn den varen som folk flest knar og koker ut på hjemmebane. Vi koker nemlig asken på et industrielt vis. I tillegg pasteuriserer vi den slik at folk vet hva de får når de kjøper en flaske med vår vare.

MER BYHISTORIE: Den lange kampen om nattruten

Det vi tilbyr er ikke noe grums som er laget på en komfyr i kjelleren, men den rene og edle vare», fortalte Ree som også mente at markedsmulighetene var enorme. Han ga gjentatte ganger sitt tilsynelatende yndlingseksempel: «Tenk bare på at salget av appelsinjuice har økt fra tre millioner solgte liter til 44 millioner på bare fem år. Det viser at folk vil ha rene safter». Nå var det ikke alle som ville vente til askeavkoket kom som salgsvare i butikkene. De fant sin egen vei til avkoket. Folk laget selv sitt eget askeavkok som de drakk i litervis. Det var tydeligvis ikke måte på hva slags lidelser det vondt-smakende produktet skulle hjelp for og mot. Noen av askeavkoktilhengerne søkte tydeligvis trøst i de gamle ord: «Det skal vondt smake, som godt skal gjøre».

«Hjelp – folk kommer og hogger ned asketrærne våre. De stjeler dem», var akk og veropene som en sommerdag lø fra Bergsagel-kantene. Bøndene fortvilte nemlig over byfolk som tok seg til selv rette i skogsjakten etter de beste asketrærne som kunne brukes til utkok av vidundermiddelet askeavkok. «Jeg skjønner ikke hva som driver folk. De kommer luskende omkring i skogen med motorsager og sager ned for fote. De kan jo bare spørre meg, så skal de få så mange grener som de bare vil.

MER BYHISTORIE: Billedhoggeren som kom i skyggen

Jeg vet ikke hvor mange som har vært på gården og bedt om å få med grener om som de kan koke. Selvsagt har de fått sine grener, men det blir jo noen helt annet når de tar seg selv til rette og ødelegger for betydelige verdier rundt om i plantefeltene», sukket en sorgtung bonde som sterkt hadde poengtert til avisenes medarbeidere at han ville være helt anonym. Til nød kunne det bli tatt et bilde av han bakfra mens han viste fram avsagede askestammer.

Grunnen til anonymiteten la han ikke skjul på: «Hvis folk får vite hvem jeg er og hvor jeg bor, strømmer det vel på meg enda flere folk. Mange har nemlig sagt at mine asketrær er spesielt velegnet til utkok».

Mirakelmiddelet

At askeavkok ble betraktet som et medisinsk mirakelmiddel var egentlig ikke noe nytt 70-tallsfenomen. I sin bok «Vindmøllebyggeren», skriver for eksempel den lokale forfatteren og rektoren Kåre Dreyer-Dybdal om apoteker Christian Magnus Zetitz som drev Stavanger Apotek fra omkring 1880: «Fra tid til annen kappet apotekeren smågrener av trærne som han brukte til å lage askeavkok av. Dette holdt han for å være den beste medisin mot de fleste sykdommer, og han hadde alltid stående en god beholdning til bruk i påkommende tilfeller. Ingen andre hadde forresten lov til å røre trærne. Det hadde visekonsul Gabriel Schanche Kielland uttrykkelig gitt beskjed om.»

MER BYHISTORIE:To britiske fotballtrenere fikk sparken i byen

Selvsagt var apoteker Zetlitz – som hadde sin farmasiopplæring fra København – vel kjent med at verdenstreet Yggdrasil var en ask. Det favnet som kjent hele verden, og det var under dets grener at gudene møttes til rådslagning. Ask, som regnes som den første mannen i den norrøne skapelsesberetningen, var i sin tid også skapt av en stokk fra et asketre.

Advarte mot askeavkok

At ukebladene fråtset i askeavkokets velsignelser på 1970-tallet, var vel ikke så uventet. Heller ikke at medisinske eksperter hevet sine mange advarende pekefingre. En av fagfolkene la imidlertid til grunn et noe mer nyansert syn på saken enn hva som var vanlig innenfor hans kunnskapskretser.

Har folkemedisinens aske-ekstrakter noen virkning ved cancer? spurte nemlig prosessor Olav Torgersen ved Rikshospitalets Institutt for patologi i en artikkel i et medisinsk fagblad. Selv om han avviste kategorisk avviste at det fantes «vitenskapelige holdepunkter for bruk av askavkok som medisin», ga han noen spark til sine kolleger: Istedenfor å tordne mot all populærmedisin, burde de heller gå inn for forskning på området.

MER BYHISTORIE: Bydamen som elsket Jæren

Professor Torgersen ville likevel ikke legge hovedskylden hos pressen, men hos de medisinske intervjuobjektene selv «Flere forskere viser liten sans for alt som har med populærmedisin å gjøre. Dessverre har manglende informasjon til publikum antakelig vært en medvirkende årsak til at både publikum, storting og de bevilgende instanser ikke innser forskningens potensielle nytte overfor samfunnet, med den følge at ikke minst den medisinske forskning, blir sultefôret. Her vil et bedret samarbeid mellom forskere og presse kunne ha stor betydning. Når det gjelder de folkemedisinske produkter, er det klart at det årlig kastes bort store beløp ved den uhemmede og ukontrollerte bruken av tvilsomme droger, og den merkantile svindel, blant annet med askeekstrakter, gjør bildet helt grotesk. Men istedenfor bare å tordne mot all folkemedisin, burde man heller gå inn for forskning på dette området. Dermed kan man arbeide for at folkemedisinen gradvis kan forsvinne, enten ved at vedkommende droger definitivt erklæres for virkningsløse, eller ved at eventuelle positive elementer kan opptas i skolemedisinen», som det het fra den professorale munn.

MER BYHISTORIE: Keiseren som brøt gjennom tåkeskyen

Som de fleste andre vidunderkurer mot dette og hint, erfarte også makerne av askeavkok – enten de nå produserte for salg eller for eget hjemmebruk – sannheten i Predikerens gamle ord: «Alt har sin tid …»