Nyheter

Arne byttet bort fela – fikk trompeten igjen

TEATERANMELSE: Særpreget teatertreff med Haugtussa sju år etter det forrige møtet - og til tonefølge av helt andre melodiganger enn Griegs..

Av Engwall Pahr-Iversen

Terningkast fire

Sju år er gått siden Rogaland Teater sist fremførte Arne Garborgs diktsyklus «Haugtussa». Den gang presenterte teatret forestillingen på hovedscenen med ord som «vår Haugtussa handler om Veslemøys overgang fra jente til ung kvinne.

Forestillingen bygger på et utvalg dikt som beskriver hennes vei fra jente og en del av fellesskapet, til å bli synsk og utelukket, å oppleve den første kjærligheten, det første sviket og til å gå gjennom en kjærlighetssorg og bli en voksen ung kvinne.

Det handler om menneskets på den ene siden trang til å være en del av et fellesskap, det være seg samfunn, familie eller parforhold, og den andre siden behov for å være et individ, være seg selv.»

Når «Haugtussa» nå fremstår i Teaterhallen, er forestillingen et gjestespill fra Det Norske Teatret. Det heter i dets introduksjon at «Haugtussa tar for seg det undermedvitne, driftene og villskapen i menneskesinnet.

Det handlar om gjetarjenta Veslemøy, som ein grytidleg morgon blir oppsøkt av den avdøde søstera si. Ho fortel at Veslemøy har ein tung veg framfor seg – for ho er synsk, dømd til å sjå det andre ikkje ser.»

Det er skuespillerinnen Ane Dahl Torp som skal ha «klipt og limt i Garborgs medrivende diktsyklus for å kaste nytt lys over den mystiske og synske Veslemøy». Det har hun gjort i samspill med komponisten og trompetisten Sjur Miljeteig.

«Sammen har de to laget et musikalsk fortellerteater som flørter med mørket fra rockescenen», understrekes det fra Det Norske Teatret – som for øvrig Arne Garborg hulde hustru Hulda var en av jordmødrene til.  Det legges også til at denne oppsetningen som bare var ment til å bli tre forestillinger, nå er blitt en flerårig del av teatrets repertoar.

Diktene i Haugtussa har inspirert en lang rekke komponister – av ulikt kaliber – til å tonesette versene. Mest kjent er kanskje «Småsporven gjeng i tunet» - som kanskje de færreste forbinder med Haugtussa - som Catharinus Elling laget melodien til.

Også Edvard Grieg tok for seg diktene i Haugtussa og tonesatt tolv av dem. Han har forklart hvorfor han gjorde det: «I de siste dager har jeg vært nedsunket i en høyst eiendommelig lyrikk: det er en nettopp utkommet bok på landsmål av Arne Garborg, Haugtussa. Det er en helt genial bok, hvor musikken egentlig allerede er komponert.
Man behøver kun å skrive den ned.» At det bare var «å skrive musikken ned», har sannsynligvis sammenheng med at den tidsvise felespilleren Arne Garborg også hadde sans for musikalsk rytmikk.

Arne Garborg satt selv stor pris på Griegs musikk. I en brevlig takksigelse, formulerte han seg slik til Edvard Grieg: «Nu har jeg endelig fått høre Haugtussasangene ordentlig, og jeg er blitt så glad i dem, mer enn jeg kan si.

Det er nettopp dette dype, bløte, dempede, denne underjordiske musikken, som jeg på min måte søkte å få inn i ord og vers, men som De har fanget. Og så plutselig igjen tindrende, strålende sol og sommerfryd, som i den velsignede killingdansen.

Men noe av det meste betagende er bekken. Ja, jeg er så glad og kry, rent utillatelig kry, fordi De kunne bruke disse versene. Takk!»

Så blir da mitt spørsmål: Er det grunn til å rette en garborgsk takk til duoen Dahl Torp og Miljeteig for deres anretning av den 123 år gamle diktsyklusen? Absolutt – og ikkje bare fordi det er god takt og tone å takke for det man blir servert.

Det er nemlig også god takt og tone i den musikalske og spesielle Haugtussa-forestillingen som de to har skapt. Den bør kanskje presenteres med undertittelen «basert på en ide av A. Garborg».

Om duoen ikkje har gitt Veslemøy en rockefot, har de i hvert fall gitt publikum det den gamle jazzgarde kalte «fot»…

Ane Dahl Torp har ikkje bare klippet og limt frå Garborgs verseunivers, hun har også redigert en tett liten fortelling om Veslemøys kjærlighetsjakt som i store deler betar – både musikalsk og verbalt. Stundom blir det imidlertid for meget fortissimo – det kan selvsagt skyldes Teaterhallen akkustiske beskaffenhet –  slik at ikke ordene alltid når fram til de bakerste benkeradene.

Da kan man lett falle fra, glemme den poetiske presentasjonen, og falle i undring over Haugtussas sceniske bevegelsesmønster. Sånn erfart har kanskje Rogaland Teater skjemt bort sitt publikum ved  til stadighet å demonstrere at også scenebildene skal ha sin funksjon, visuelt så vel som plastisk.

En time i Haugtussas verden:

I rollene: Ane Dahl Torp

Manus: Ane Dahl Torp

Musikk: Sjur Miljeteig

Regissørar: Ane Dahl Torp og Erik Ulfsby

Foto: Agnete Brun

Basert på Arne Garborgs diktsyklus «Haugtussa»

Spilletid: 1 time

Mer fra Dagsavisen