Nyheter

Årets beste tegneserier

Berlin, brustne hjerter og hverdagens brodd. De beste tegneseriene følger deg inn i livets beste og bråeste kroker. Disse betydde mest for meg i 2018.

I 2018 har jeg fått rydde plass til et mangfold av tegneserier i avisspaltene, og de fleste jeg har skrevet om i Dagsavisen er norske. Både kommersielle dagsstriper og mer storslåtte verk i norsk serieflora holder imponerende nivå. Kanskje ligger kvaliteten i at det er lett å identifisere snittflata der undergrunn og kreativt frislipp møter det mer kommersielt anlagte. Utfordringa i å sammenligne ligger selvsagt i at det er forskjell på epler og pærer, korte striper mot lange romaner, humortegninger mot forsøksvis realisme, og så videre. Allikevel: disse har berørt og rørt meg i et godt serieår, oversatte såvel som norske.

Les også: Seriene du bør glede deg til i 2019 (+)

Jason Lutes

«City of Lights»/Berlin-trilogien

###
###

Berlin i mellomkrigstida: Lenge før TV-serien «Babylon Berlin» tvinnet lutfattige tyskerskjebner, blodige mai, Josephine Baker og en svingende tysk hovedstad sammen, så vi dem i den klare streken til Jason Lutes. 20 år uten at bok en og to fikk noen oppfølger hadde flere enn meg gitt opp å se journalist Kurt Severing og kunstner Marthe Müller i svarthvitt igjen. Men i høst kom de endelig mellom permer. Tør vi sende ut en oppfordring om at de også oversettes og gis ut på norsk? Men den har slått meg i bakken både på originalspråket engelsk, og på tysk. Samleutgivelsen med alle tre delene er nok det beste du kan plukke opp i en velassortert bokhandel på tampen av 2018. Tegning, strek, hopp mellom skjebner og en rekke av seriemediets styrker forteller medrivende om menneskenes hjerter – der de banker i byen av stein, i byen av røyk, under byens lys.

Schwartz & Yann

Sprint spesial «Leopard-kvinnen»/ «De sorte oblaters mester»

###

Beste oversettelse: Etter at Schwartz og Yann gjenoppfant pikkoloen Sprint og sendte ham og kompis Kvikk inn i den avsluttende andre verdenskrig, ble det plutselig spennende å lese med voksent blikk. Årets norske utgivelser, nummer to og tre, avslutter hvordan Sprint takler spriten og vonde minner, etter krigens slutt. Verdt å lese på norsk når et overmåte fiffig manus behandles av Arvid Skancke Knudsens velorienterte, tidvis sprø hjerne. Referansene knatres ut hyppigere enn som fra maskingevær, om alt fra Tintin-skaper Hergé, poplåttitler så vel som jazz a la Leif Juster.

Les også: Dagsavisens anbefaling: 25 gode bøker fra 2018 (+)

Steffen Kverneland

«En frivillig død»

###

Beste norske: Steffen Kverneland tok tak i det vondeste. Da Steffen var 18, tok faren sitt eget liv. Som godt voksen tegner dypper han oss ned i det mørkeste, oljetunge, men også opp i sterke lag av aksept og imponerende kjærlighet til seg selv. Jeg skrev i avisa da den kom at det er en vakker, innsiktsfull tegneserie, som du bør lese, og bruke, for alt den er verdt, i ditt eget liv.

Anneli Furmark/ Monika Steinholm

«Nærmere kommer vi ikke»

###

Tross et vel stereotypt Bobbysocks-rosa homofilt onkelpar: Jeg blir blank i øynene over krølltoppen Jens’ lengsel allerede på side 17. Språket er så konkret, tegningene personlige rett fram. Svenske Furmark er blant de mer konsise i en sjanger som sneier nært skisseblokk-uttrykk, og hun adapterer Steinholms roman nær perfekt. For alle som liker gode tenåringshistorier, og kanskje spesielt for dem som savner Even og Isak i «SKAM».

Jens K. Styve

«Dunce»

###

Beste stripe: For å være utfordrer til å bli fast følgesvenn i hverdagen a la Rocky og Pondus, må du daglig og jevnt tegne hverdagssituasjoner som kan vris bittelitt på uten å miste sin vidd eller grad av identifisering. Når Styves «Dunce» skildrer mørketid, influensaangst, mobilavhengighet og meningsfylte samtaler mellom en sønn og hans far i fire korte ruter, ligger han i tillegg mye nærmere mitt liv enn de to nevnte. Fortsetter han å tegne med sine umiskjennelige rusk og lar kanalen stå åpen inn til flere lag av melankoli, oppriktighet, ironi og Tiger’n-assosiasjoner, blir Dunce kanskje en av de virkelig viktige nordiske seriene. Ses på facebook og i Dagbladet!

Les også: Årets beste og verste juleserier (+)

Verdt å nevne:

I 2018 har jeg lest flere serier som måker på med jenteopplevelser knytta til kropp, underliv og selvbilde. Det er litt tilfeldig, og de ligner virkelig ikke på hverandre, men den deilige bieffekten av frigjorthet betales ut i både Ane Barstad Solvangs debut «Frykt og avsky» og i nystartede Blokk forlags oversatte «Kan noen være så snill og ligge med meg» av Gina Wynbrandt. Både gapskratt og avsky følger all deres tegnede kroppsvæske. Særlig hos debutant Barstad Solvang, som skinner med sterk vilje og personlighet i tydelig påvirkning fra Christopher Nielsens stil. To andre, norske, jeg stadig plukker opp, er Øystein Rundes «Berserk», som først og fremst er rått, godt fortalt – og Inga Sætres poengterte «Det finnes en død etter livet».

Mer fra Dagsavisen