«Aquaman»: Vassen superhelt

3

EVENTYR

«Aquaman»

Regi: James Wan

USA/Aus, 2018

Det var en tid tanken på en storfilm om den akvatiske superhelten Aquaman virket så fjollete at den klysete HBO-serien «Entourage» viet en hel sesong til å gjøgle med ideen. DC-filmene har kjempet en tapende kamp mot Marvel-studioets popkulturelle verdensherredømme det siste tiåret, og dette er nok et eksempel på hvorfor de konsekvent ikke klarer å måle seg med Marvel. «Aquaman» føles som et superhelt-eventyr skrevet på åttitallet, og iscenesatt med all datakraft som er mulig å oppdrive i dag. Heldigvis nærmere «Wonder Woman» enn floppen «Justice League», men langt fra nære nok. Et skamløst melodramatisk, kitschy 3D-spetakkel overlesset av visuelle inntrykk, som er glemt så fort du er ute av kinosalen. Dette er James Wans første superheltfilm, men han har bred erfaring som skrekkmester etter å ha skapt «Saw»-, «The Conjuring»- og «Insidious»-seriene. I 2015 regisserte han dessuten «Fast & Furious 7», men «Aquaman» er med god margin hans hittil mest ambisiøse og kostbare storproduksjon. Wan har angrepet oppgaven med mye entusiasme og en beundringsverdig mangel på måtehold. Det føles passende at historien starter på åttitallet, mens den atlantiske prinsessen Atlanna (en digitalt forynget Nicole Kidman) skyller bevisstløs opp på en klippe utenfor Maine. Hun reddes av den barske fyrvokteren Tom Curry (Temuera Morrison), og søt musikk oppstår. De får en sønn ved navn Arthur, før atlantiske stormtroopers drar Atlanna tilbake til deres hemmelige kongedømme på havbunnen.

Les også: «Once Upon a Deadpool»: Deadpool for hele familien (+)

I årenes løp trenes Arthur opp av sin atlantiske «Karate Kid»-mentor Nuidis Vulko (Willem Dafoe), før han i voksen alder forvandler seg til den joviale muskelbunten Jason Momoa. Etter hendelsene i «Justice League» har Arthur «Aquaman» Curry viet tiden til å redde russiske sjømenn fra pirater, og får på veien en ny erkefiende i leiesoldaten David «Black Manta» Kane (Yahya Abdul-Mateen II). Nede i Atlantis pønsker Arthurs lumske halvbror kong Orm (Patrick Wilson) på krig mot alle landkrabber. Han akter å samle de sju kongedømmene i Atlantis, krone seg selv til «Ocean Master», og deretter gå til full miljøkrig mot menneskene som har forsøplet havet. Den største trusselen mot Orms masseutryddelse er Arthur, som er travelt opptatt med å drikke faren sin under bordet da han blir kontaktet av den atlantiske prinsessen Mera (Amber Herd). Hun trenger Aquamans hjelp til å styrte Orm, som dessuten er hennes forlovede – og til det formålet må de spore opp kong Atlans mytiske trefork. Dette er bare starten på et eventyr som sender Arthur og Mera til kongedømmene på havbunnen, videre til Sahara-ørkenen, Sicilia og en «Lost World»-oase et sted i jordens kjerne. En smartere film kunne ha melket mye moro ut av kulturkollisjonen mellom den barduse -harrytassen Arthur Curry og den knusktørre, selvhøytidelige befolkningen på Atlantis, men «Aquaman» er så visst ingen smart film. Jason Momoa er fortsatt et karismatisk høydepunkt, og hans tilbakelente motorsykkel-og-promille-sjarm står i sterk kontrast til det pompøse gravalvoret i resten av filmen. La gå at Momoa har null kjemi med sin gørrkjedelige motspiller Amber Herd, og mest ser ut til å spille seg selv her.

Les også: «Sorry To Bother You» kan bli en kultklassiker (+)

Visuelt er «Aquaman» ofte imponerende, og alt ender med et spektakulært sjøslag som danker ut noe annet vi har sett i DC-filmene. James Wan har pepret filmen med noen sprøyte gale øyeblikk, som inkluderer kjempeblekkspruter som spiller bongotromme, krabbemenn som slåss med hammerhaier og en sjelden mulighet til å se Dolph Lundgren ri på en diger sjøhest. Siden manuset er så blottet for selvironi prøver Wan dessuten å sprite opp stemningen litt med noen vittige innslag, som inkluderer å gi Aquaman en liten elgitar-trudelutt hver gang han tøffer seg. Wan er fortsatt mest komfortabel med scenene som spiller på uhygge: deriblant noen enorme sjøuhyrer og en horde med fiskemonstre som kunne ha kommet rett fra den italienske skrekksvisken «Island of the Fishmen» (1979). Wan sliter mer å få liv i de teite, oppstyltede replikkene. I likhet med de fleste DC-filmer er manuset den største svakheten: «Aquaman» vingler veldig mellom pompøst gravalvor og lettbent eventyr, med en enkel historie som fortelles på en veldig grøtete måte. Dette minner mye om Marvels første «Thor»-film, bare blottet for Kenneth Branaghs fingerspissfølelse når det gjelder Shakespearsk tyngde. Til tider litt om «Black Panter», bare blottet for den filmens popkulturelle relevans – dessuten dessverre en del om «Green Lantern» og George Lucas' siste «Star Wars»-trilogi. Nicole Kidman og Willem Dafoe virker kledelig ubekvemme her, mens Dolph Lundgren sklir rett inn som den forholdsvis vise kongen Nereus. Muligens fordi den svenske muskelbunten har bred erfaring fra tøysefilmer som dette etter sin tid som He-Man i «Masters of the Universe». Det er lett å forestille seg at skuespillerne himlet sarkastisk med øynene så fort kameraene var skrudd av, mens de dinglet utålmodig i vaiere foran et grønnlerret. For femten år siden ville alt dette kanskje ha vært tilstrekkelig underholdende og storslått, men etter over femti Marvel- og DC-storfilmer føles «Aquaman» utilstrekkelig. Pluss desto mer stølbeint og gammelmodig etter å ha sett «Spider-Man: Into the Spider-Verse», som på absolutt alle tenkelige måter er en bedre superheltfilm.