Nyheter

«Annabelle Comes Home»: Sommergrøss med Annabelle

Folk setter åpenbart pris på å bli skremt i trygge omgivelser. Her er nok et kapittel i filmserien om demondukken Annabelle.

4

HORROR

«Annabelle Comes Home»

Regi: Gary Dauberman

USA, 2019

«The Conjuring» (2013) ble starten på et filmatisk skrekkunivers som nå favner over åtte filmer, og som i løpet av de nærmeste dagene vil tjene inn så mye penger at dette vil gå inn i historiebøkene som den mest lønnsomme filmserien med voksengrense noensinne. På den ene siden plugger disse grøsserne seg inn i en religiøs overtro som fortsatt har foruroligende stor appell i de amerikanske rødstatene og katolske land, der mange tar røverhistoriene til de selvutnevnte «demologene» Ed og Lorraine Warren på blodig alvor. Men flere av disse filmene fungerer nesten like bra for oss gudløse hedninger som bare liker velregisserte grøssere.

Les også anmeldelsen av skrekkfilmen «Ma»: En velspilt lavbudsjettfilm som prøver å gjøre noe litt annerledes (+)

«Annabelle Comes Home» er tredje film om den demonbesatte dukkejenta med det ufyselige fliret, som utspiller seg i 1971 parallelt med hendelsene i første «The Conjuring»-film. Ed og Lorraine Warren (Patrick Wilson og Vera Farmiga) har plassert Annabelle-dukken trygt i et monter med velsignet kirkeglass, sammen med de andre overnaturlige gjenstandene i deres okkulte kjellermuseum. Mens ghostbuster-ekteparet drar ut for å bekjempe demoniske hekser etterlater de datteren Judy (McKenna Grace) i varetekten til den astmatiske barnevakten Mary Ellen (Madison Iseman), vel vitende om at den ti år gamle datteren er i veldig trygge hender. Vel, rent bortsett fra at Mary Ellens nesevise, småfrekke bestevenninne Daniela (Katie Sarife) snoker rundt i kjellermuseet. Daniela mistet faren sin i en bilulykke, og i et veldig mislykket forsøk på å kontakte pappas rastløse ånd åpner hun glass-monteret med Annabelle-dukken. Samtidig slipper hun ut et bredt utvalg av onde ånder, gjenferd og udyr som forvandler huset til et interaktivt skrekk-kabinett.

Regidebutant Gary Dauberman har skrevet manus til mesteparten av «The Conjuring»-avleggerne, og ser ut til å ha rensket skrivebordsskuffene sine for ideer han samlet opp i årenes løp. Dauberman har allerede melket alle de skumle scenene man kan ut av en halvmeter høy dukke med minimal bevegelighet, så isteden dyttes Annabelle i bakgrunnen til fordel for et fargerikt utvalg av nye trusler. De inkluderer en hjemsøkt brudekjole, en hornete djevel, en samurairustning som inneholder de skrikende sjelene til ofrene, en ondsinnet TV, et overnaturlig vesen kalt Fergemannen og den tidligere nevnte varulven som kan forvandle seg til tåke. Sistnevnte inspirert av Ed og Lorraine Warrens bok «Werewolf: The True Story of Demonic Possession» fra 1991, som muligens ikke var fullt så sann som tittelen påstår.

Les også anmeldelsen av «Men in Black: International»: Skuffende og fantasiløs (+)

«Annabelle Comes Home» fungerer som en reklamefilm for Warren-ekteparets okkulte museum i Connecticut, som i dag drives av deres svigersønn Tony Spera. Så hvis du har lyst til å spise en bedre buffetmiddag i selskap med den virkelige Annabelle-dukken kan det ordnes for bare 165 dollar per person. Betalt på forskudd, ingen refundering. Filmen er dedikert til Lorraine Warren, som i april vandret inn i det hvite lyset i en respektabel alder av 92 år. Der må hun forhåpentligvis sone noen år i en sirkel forbeholdt lurendreiere som utnytter lettlurte fjols ved å dikte opp overnaturlige tøysehistorier, før hun slippes ut igjen som belønning for å ha inspirert såpass mange severdige grøssere. Som en skildring av parapsykologisk forskning er dette selvfølgelig sprøyt fra første til siste sekund. Som et filmatisk spøkelsestog fungerer «Annabelle Comes Home» helt finfint. Innspillingen av neste «The Conjuring»-film startet for noen uker siden, og personlig håper jeg at den prioriterer skrekkblandet, frydefull fornøyelsespark-underholdning fremfor selvhøytidelig gravalvor.

Mer fra Dagsavisen