Nyheter

Anmeldelse Ozzy Osbourne: Til siste åndedrag

Ozzy Osbourne synger om døden sammen med Elton John på «Ordinary Man». Kanskje står verden til påske likevel?

5

Ozzy Osbourne

«Ordinary Man»

Epic/Sony

Det er ikke fritt for at man gruer seg for å dukke inn i en ny plate med Ozzy Osbourne, nøyaktig 50 år etter at «Black Sabbath», det selvtitulerte debutalbumet til tidenes mest innflytelsesrike hardrockband, kastet verden inn i et musikalsk mørke med nettopp Ozzy som ledestjerne. Det har rent mye blod og børst i havet siden den gang, og han kan sette to streker under sitt eget utsagn: «They tried to kill my rock and roll». Både livet og karrieren til Ozzy Osbourne er så bemerkelsesverdig at det fyller mange bokbind, og uansett hvor overraskende bra «Ordinary Man» låter har han definitivt de beste årene bak seg.

Les også: Anmeldelse Green Day: Punklegendene er tilbake full av dansbar faenskap

Det er ti år siden hans forrige soloalbum «Scream», og han har nylig bekreftet at han siden 2013 har hatt diagnosen Parkinsons. Alle som har fulgt han opp gjennom årene enten musikalsk som soloartist og i Black Sabbath, eller gjennom realityshowet sammen med kona Sharon Osbourne og familien, har sett hvordan livsstilen har gnagd i stykker det meste bortsett fra en mildt sagt rik personlighet. Uansett har han aldri skygget unna de sidene ved seg selv som har gjort han til et yndet parodiobjekt. Han er definitivt ingen «vanlig mann», og det er også det nye albumet et bevis på, en kraftanstrengelse som ved hjelp av gode venner og krefter viser at de eldste ler sist. At «Ordinary Man» også er et positivt resultat av de destruktive følgene av livet han har levd, er det lite tvil om.

Les også: Trollmannen fra Ozz: Fra flaggermusbiter til realitystjerne

Ozzy Osbourne er angivelig edru på sjuende året og like selvutleverende og oppriktig som han alltid har vært, men likevel gjør det inntrykk når han bokstavelig talt synger om døden, trolig hans egen, blant annet i låten «Holy For Tonight» hvor han ser for seg at han snart skal gå inn i sitt livs ensomste natt. Formet som en bønn er sangen en innrømmelse av at han ikke vet hvordan det hele begynte, men han vet altfor godt hvordan det ender. «Goodbye» er et tilsvarende endetidstegn, men kan godt leses som historien om bruddet med Black Sabbath, både en og to om ikke tre ganger.

Selv om mye av Ozzys solokarriere har handlet om å resirkulere gamle kunster har deler av både denne låten og andre på «Ordinary Man» mer enn ett vink til det 50 år gamle debutalbumet, og nettopp «Goodbye» blir som en hale til låten som het «Black Sabbath», nå med skjærsilden som ståsted. Men Ozzy hadde ikke vært seg selv om ikke hans britiske humor hadde vært like lakonisk som djeveldansen hans er leken. Er det tid for te snart, spør han, og legger til: «Kan man få kjøpt te i himmelen?». Så vet man i det minste hvor han har tenkt seg, stikk i strid med oppfatningen av Ozzy Osbourne som hardrockens svar på Aleister Crowley.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Ozzy anno 2020. Foto: Sony

Les også: Anmeldelse Kvelertak: «Splid»: En dans med apokalypsen

Alle sangene på «Ordinary Man» er kreditert Ozzy Osbourne alene, men i bandet sitter Duff McKagan (Guns N’ Roses) og Red hot Chili Peppers Chad Smith. Det er bunnsolid, sangene holder skyhøy Ozzy-kvalitet og stemmen bærer. At den sikkert er godt «smurt» får så være. Og mest sentral er Andrew Watt, produsent og gitarist ikke minst kjent for samarbeidet med Cardi B og Post Malone. Sistnevnte er en ikke så overraskende gjest på albumet etter fjorårets samarbeid mellom rapperen og Osbourne med låten «Take What You Want» på Post Malones «Hollywood’s Bleeding», hvor også Travis Scott bidro. «Take What You Want» får et snarlig «comeback» hos opphavsmannen selv når den avslutter «Ordinary Man», men ikke før Osbourne og Post Malone har rullet ut en helt ny låt, «It’s A Raid», en uhøytidelig metalpunk-rant som selvsagt ender med Ozzys favorittord på fire bokstaver. «Take What You Want» står seg veldig godt i denne sammenhengen, og befester Ozzys posisjon som en rockens gudfar som aldri har vært redd for å prøve nye ting, i hvert fall ikke når det er datteren Kelly som spør.

Les også: Backstreet Girls er tilbake – men Sigrid kan få fem Spellemannpriser

Men så var det Ozzy og Elton. De møtes på tittelkuttet, både vokalmessig og over Elton Johns svært gjenkjennelige piano. Sangen leder ikke bare tankene til albumet «No More Tears» som en epilog til låten «Mama, I’m Coming Home», men danner også et karrieremessig utropstegn tekstmessig. Skal vi ta litt hardt i vil «Ordinary Man» bli stående igjen som selve nøkkellåten til Ozzys forståelse av seg selv og hvordan han vil bli husket, en oversentimental kraftballade som balanserer hårfint mot det aller meste. Ser man bort fra samarbeidslåtene med Post Malone er det lite nyskapende å spore på dette albumet, men faktisk er Ozzy fortsatt best i klassen når det kommer til forvaltningen av egen arv, som tittelkuttet viser når han legger hodet på blokka som her:

«Yes, I’ve been a bad guy

Been higher than the blue sky

And the truth is I don’t wanna die an ordinary man

I’ve made momma cry

Don’t know why I’m still alive

Yes, the truth is I don’t wanna die an ordinary man»

###

Mer fra Dagsavisen