Nyheter

«Sonja»: Isdronning uten sikkerhetsnett

Ine Marie Wilmann spiller Sonja Henie så isen gnistrer i en film om en usedvanlig person og en enda mer usedvanlig karriere.

5

Drama

«Sonja»

Regi: Anne Sewitsky

Norge, 2018

Hvis det ikke koster en formue vil det bare se billig ut, sier Sonja Henie i filmen basert på hennes liv. Og ingenting i «Sonja» ser billig ut. Den vil snarere ta pusten fra deg med sine visuelle tablåer, slik virkelighetens Sonja Henie må ha slått publikum himmelfalne da hun utførte magi med skøytene eller holdt Hollywood-fester med skandaler like virvlende i destruktivitet som piruettene på isen.

«Sonja» er stor underholdning, og et bittert personportrett, men har også lytene som hefter ved mange biografifilmer skodd over en kommersiell lest. Å skulle favne helheten samtidig som alle vet at det er fragmentene som fascinerer, er en vanskelig øvelse. For en gangs skyld skulle man ønske at filmskaperne tok seg noe bedre tid til å utdype enkelte av de mellommenneskelige passasjene.

Les også: Sonja Henie var ingen yndig «harepus»

Det var ingen selvfølge at vi skulle få en film om skøytestjernen Sonja Henie i tilnærmet «Hollywood-format». Ikke bar hun uniform, ikke var hun norsk krigshelt. De ambisiøse biografiske fortellingene innen norsk film har i hovedsak handlet om menn. Selv om Henie kun er slått av Marit Bjørgen som tidenes mestvinnende kvinnelige vinterolympier, og hadde en showbiz-karriere som er unik også internasjonalt, har finansieringen av filmen ifølge produsenten sittet langt inne, og det til tross for at også privatlivet hennes var hjemsøkt av den typen demoner filmdrømmer gjerne er vevd med.

Regissør Anne Sewitskys «Sonja» blir derfor banebrytende både i kraft av sin blotte eksistens og hvordan hun og manusforfatterne Mette Bølstad og Andreas Markusson med likestillingsperspektiv bygger opp bildet av Henie. Ine Marie Wilmann er blendende i rollen som Sonja, hvor kontrastene mellom det vinnende og sjarmerende og det frådende og nedbrutte balanseres perfekt. Hun gir et sammensatt menneskelig ansikt til en skikkelse som lett kunne blitt en sjablong, og ikke minst er scenene på isen, ofte i drepende tunge kostymer, noe av det mest imponerende vi har sett en norsk skuespiller prestere.

Les også: Norges største stjerne feirer 100

Filmens avgrensende fokus på Hollywood-årene gjør «Sonja» til et påkostet og episk filmportrett som fråtser i uovertrufne effekter, paljetter, fjær og tidsbilder, men det er på ingen måte et helteglansbilde. Tvert imot. Sonja Henie var slik filmen framstiller henne en ambisiøs, hensynsløs og på mange vis usympatisk skikkelse som styrte sin egen karriere med jernhånd, med faren som nikkedukke og broren som tragisk følgesvenn helt til forholdet ble knust av alkoholisme, respektløshet og økonomisk krangel.

Det er en svart, trist og sår fortelling om en strålende karriere og et dypt fall, om en kvinne som uten hemninger og med egen glede, vinning og makt som mål forsyner seg av livet på en måte som på 1930–1950-tallet var forbeholdt menn. Det måtte hun svare for når omgivelsene ville tvinge henne ned i datidens kjønnsbestemte støpeskje. Som Fox-studioets mektige boss Darryl Zanuck skriker til henne når han har hindret svært kompromitterende bilder av Sonja og et ishockeylag å nå sladderpressen: «Folk snakker. Du er ikke en mann».

Saken fortsetter under bildet.

###

Men unntak av karakterbyggende tilbakeblikk til Sonjas barndom på isen i Nordmarka, plukker filmen først opp Henies liv i 1936, da hun seirende i sitt tredje OL mottar hyllesten i Garmisch-Partenkirchen med naziflaggene vaiende i bakgrunnen. «Sonja» hopper ikke over lettvintheten i Henies senere kontakt med Tysklands krigsledelse, men filmen hopper over at hun under samme arrangement hilste på Hitler, et valg som skulle gjøre forholdet hennes til Norge svært anstrengt noen år senere.

Etter at OL i Garmisch var over og hun sammen med familien bosatte seg i USA med en privat showkontrakt, startet en eventyrlig karriere som igjen ledet henne til Twentieth Century Pictures. Hun ble en av datidens best betalte skuespillere. I løpet av ett år tok hun gull i OL, vant USA med isdansshow og hadde premiere på sin første Hollywood-film, «One In A Million» («Isens dronning»).

Les også: Sewitsky fikk Liv Ullmanns ærespris

Luksuslivet i Los Angeles, med avstikkere til Mexico, er fint laget i en film som tross begrensede budsjetter gjør maksimalt ut de mange interiørscenene som rammer inn handlingen, enten den foregår i Henies villa eller i filmstudioene med spektakulær glamour og koreografi som understreker drømmefabrikkens visjoner, og som gjenskaper blant annet scenene med elskeren Tyrone Power under innspillingen av «På glattisen» (1937). Men Los Angeles er Andalucia i Spania og Hollywood og de store ishallene er i studio i Romania. Innimellom blir begrensningene dette gir noe konserverende og repeterende for dynamikken i handlingen.

Det veies mye opp at filmen ikke overdimensjonerer nostalgien. Mens interiør og eksteriør er tidsriktig, gir kontrastene med for eksempel et moderne musikalsk lydbilde vinnende motstand til det søtladne og opplagte, og Wilmann bidrer til å underbygge det usentimentale på en måte som skaper nærhet til en utforrende personlighet.

Saken fortsetter under bildet.

###

Connie og Sonja. Foto: Jose Haro/Maipo Film

Les også: Den rastløse

Anne Sewitsky har tidligere laget «Sykt lykkelig» og dramaet «De nærmeste». «Sonja» er noe annet og ikke minst mye større, men har samtidig en blanding av den enes letthet og den andres mørke. Hun vektlegger de mellommenneskelige forholdene i historien, mellom Sonja og assistenten Connie (nydelig spilt av Valene Kane), forholdet til broren Leif (Eldar Skar) og dels til en hærskare av menn som omgir henne, agenter, elskere, nikkedukker og ja-mennesker. I randsonen, mer eller mindre som skygger, barndomsvennen og forretningsmannen Niels Onstad (Pål Sverre Hagen) som skal bli Sonjas tredje ektemann, faren (Anders Mordal) og moren (Anneke von der Lippe). Biografisjangerens største utfordring er å gi plass til nyansene, blant annet gjennom persongalleriet. Når «Sonja»s tilmålte handlingsrom jager de dramatiske høydepunktene, er det så man mer enn aner hva og hvem som ligger igjen i klippen.

Filmens beste intimscener finner sted mellom Wilmann og Kane, det samme i en av filmens mest smertelige scener som er umiskjennelig Sewitsky, hvor Niels Onstad besøke en bedugget, blakk og desperat Sonja idet hun befinner seg på karrierens fallrep. Onstad forsøker å snakke henne ut av luftslottet. Han ser det hun selv har innsikt til å se, eller har hun det? Hun trygler han om å bli, og han viser henne fortrolig et maleri han har kjøpt, en av spirene til det som senere skal bli Henie Onstads kunstsamling og kunstsenter. For en gangs skyld er Sonja rådvill, og svarer sin eldste venn, som har elsket henne hele livet, med å gi han et signert autografbilde av seg selv. Denne dybden sammen med evnen til å rigge de helt store tablåene viser hvilken allsidig og visjonær regissør Anne Sewitsky er, og når «Sonja» bærer og underholder uten å briste er det takket være samspillet mellom henne og Wilmann hvor begge strekker seg langt utover det ytterste.

Mer fra Dagsavisen