Nyheter

«Amundsen»: Tøvær mellom polene

Filmen om Roald Amundsen preges av en filmskapers vilje til å gape over for mye. Resultatet er en kald og hastig fortelling om en medrivende livshistorie.

3

Drama

«Amundsen»

Regi: Espen Sandberg

Norge, 2019

Historien om polfareren Roald Amundsen er helt sentral hva gjelder nasjonsbygging og etableringen av det norske selvbildet fra en tid da land og folk lå i en støpeskje for framtida. Og filmen «Amundsen» setter i tillegg kursen mot det som må kalles et «mørkets hjerte» hva gjelder denne spesifikke historien om en personlighet som for all ettertid fikk navnet sitt risset inn i isen, både i nord og sør. Amundsen var den eneste nordmannen i oppdagertiden som kunne krysse av begge polene på listen, men hvorfor filmen om han blir som en oppramsende utfordrer til Wikipedia-siden om samme mann, vil forbli en like stor gåte som hvor virkelighetens Amundsen endte da han skulle redde en på det tidspunktet antatt havarert Umberto Nobile i luftskipet «Italia».

Det er i isen vi møter Amundsen første gangen. Stemmen til skuespiller Pål Sverre Hagen i scenen lover godt. Han står med ryggen til situasjonen, vi hører den groggy, autoritære stemmen over ødelandet og selve replikken der og da blir et filmatisk frampek på så mangt. Så altfor mye skal det vise seg, siden «Amundsen» er en film som vil favne alt, ikke bare ekspedisjonene og bragdene, men også en personlighet som knapt så andre enn seg selv og sine egne behov. Filmens fremste fortrinn i så måte står Hagen for. Med hjelp av overbevisende sminke spiller han seg gjennom maskene så man totalt glemmer skuespilleren bak og hovedpersonen trer fram i all sin dobbelthet og arroganse.

Les også: «Climax»: Danser mot avgrunnen

«Jeg hadde med klare ord tilkjennegitt, at ekspedisjonens formål utelukkende var videnskapelige og ikke huset ønsker om noget som helst rekordjageri. (…) Men jeg tok feil – skammelig feil. Jeg gjorde den sørgelige erfaring, at det nettopp var rekorden, (folk) ønsket. Videnskapen var for dem luft.», skriver Amundsen selv i «Nordøstpassasjen», boken om Gjøa-ekspedisjonen. Det kunne antakelig blitt sagt det samme om denne filmen, i all etterpåklokskap. I likhet med datidens ekspedisjoner framstår filmen som en del av et kappløp mellom de ulike prosjektene for film og TV som er planlagt om Roald Amundsen. Den omsluttende historien rundt selve mannen er som slag i luften for filmskaperne. Dermed blir dette en «Amundsen for dummies», en oppramsende film om et liv og et levnet, fortalt over et par flasker brunt polarbrennevin en natt i sveitservillaen Uranienborg i Svartskog i 1925. Der møter Roalds bror, tilrettelegger og økonomiske garantist Leon (Christian Rubeck) Roalds canadiske kjæreste Bess (alltid solide Katherine Waterston) mens de venter på nytt om en da savnet Amundsen. Rubeck bærer fint vekten av en fornuftig mann som er blitt skjøvet i bakgrunnen, og som broren bokstavelig talt skrev ut av historien i sin egen biografi, til tross for at de delte de samme drømmene fra hvert sitt ståsted.

Leons historie begynner med barndommen, oppdagertrang og Nansen-beundring, men derfra og ut blir filmen et ufokusert blikk på en usedvanlig historie, hvor Leons forståelige og bitre syn på broren gir seg til kjenne. Mange gode enkeltøyeblikk og skuespillerprestasjoner løfter helheten, spesielt scenene i isen, men dramatisk sett virker fortellergrepene vilkårlige og til tider påfallende gammeldagse.

Les også: «Born2Drive»: Gir bånn gass

Både foran kamera og bakenfor domineres «Amundsen» av produksjonsteamet fra «Kon-Tiki», som Sandberg regisserte sammen med Joachim Rønning. «Amundsen» er den første filmen fra Sandberg alene, og den føles oppskriftsmessig, hastig og kald også utover de isende scenene. Den mangler en overbyggende menneskelig dimensjon som bedre relasjonsetablering og figurtegninger kunne bidratt til. Det gjelder hans kyniske forhold til sine nærmeste og til de mange kvinnene, som Kiss Bennet (Ida Ursin-Holm), og særlig gjelder det Amundsens valg om å ta med seg to små jenter fra det nordøstlige Sibir hjem til Norge. I filmen underspilles dette intense menneskelige dramaet som Amundsen selv skulle konkludere med at var et «eksperiment». Spørsmålet er om den historien om Amundsens liv og mange sider som filmskaperne har valgt, kunne blitt langt bedre bearbeidet som en miniserie for TV, hvor ikke minst kvinnerollene utover Bess ville løftet en ellers overdrevent maskulin film.

Om «Amundsen» er et første møte med Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Robert Falcon Scott, Oscar Wisting, Hjalmar Johansen og mange flere, vil filmen fungere som en smakebit på en viktig del av norgeshistorien. Den viser også brytningene mellom forskersjelen og filantropen Nansen og den langt mer rendyrkede eventyreren Amundsen. Det er riktignok et noe polarisert bilde på meningsløsheten i oppdagelseskappløpene om ikke forskningen danner et viktig premiss. Bildet som tegnes av Amundsen levner han i så måte liten ære. Likevel reduseres det mest betente øyeblikket i det isende dramaet om Sørpolen (1910–1911) til knapt mer enn et blikk over bordet i Framheim for så hoppe to år fram i tid. Den som ikke kjenner Amundsens store svik til «den tredje mann» – betegnelsen forfatteren Ragnar Kvam jr. ga Hjalmar Johansen (Fridtjov Såheim) – vil knapt skjønne dramatikken bak. At Johansen fikk bli med på det som var en hemmeligholdt sørpolsekspedisjon, og ikke en forskningstur mot Nordpolen, var en forutsetning for at Nansen (Trond Espen Seim) ga Amundsen «Fram».

Les også: «Battle Angel Alita»: Skuffende cyberpunk

Johansen bar i sin tid Nansen gjennom isen, men at han også måtte bære en av Amundsens menn, Kristian Presterud, da sjefen selv sviktet, ble hans bane. Denne nøkkelhendelsen i historien om polarheltens store brist, slett ikke den eneste, blir bare et blaff i historien, og dessverre er ikke sekvensen unik for filmen. Det er lett å si at hadde «Amundsen» begrenset seg til å handle om kappløpet mellom britiske Scott og Amundsen til Sørpolen alene, ville den vært akkurat det alle hadde ønsket seg av en slik film. For eksempel er transportetappen med Amundsen som forvitrer om bord på Maud mens han betaler sin gjeld til Fridtjof Nansen for lånet av polarskuta «Fram», like lite spennende løst som om man filmer vann som fryser. Den blir bare et av mange fragmenter som åpenbart er ment å underbygge en krakelerende personlighet, men som i bunn og grunn bidrar til et puslespill med altfor mange uinteressante biter.

«Amundsen» som film faller tidvis gjennom som en hundeslede i en morken bresprekk. Lik Anne Sewitskys «Sonja» er valget om å lage et sammensatt portrett av Amundsen, som en motsats til de siste årenes rene norske heltehistorier på film, prisverdig og viktig, men Sandberg og manusforfatter Ravn Lanesskog («Birkebeinerne») ender med å skrape overflaten i et forsøk på å kombinere et helt liv med thrilleren fra isødet.

Mer fra Dagsavisen