Alt som Vigelandsparken skjulte

– Historien til moren min ligger her hele tida, sier Roy Jacobsen. Vi er på spasertur i Frognerparken, blant Gustav Vigelands mange hundre skulpturer av kropper i kamp, med hverandre, mot demoner, med livet, mot døden.

Nå kommer forfatteren med bokessayet «På randen av Vigeland», der han forteller om sin mor, om sitt forhold til Frognerparken, og hvorfor familien hver uke i flere år tok turen fra Årvoll i øst til Frogner i vest. Moren gikk til behandling hos psykiater – ikke til tannlege, slik barna trodde – mens faren lekte med dem i parken. Det er et uvant personlig skrift fra Roy Jacobsen, som ellers pleier skrive fiksjon, og som ofte har tatt utgangspunkt i sin familiehistorie fra både Oslo og Nord-Norge. Men her forteller han en bit av den virkelige historien, og trekker linjene til hemmelighetene i Vigelands kunst og i våre liv.

– Jeg har aldri skrevet selvbiografisk som dette før, bekrefter Jacobsen. Teksten hans om Vigelandsparken sto først på trykk i antologien «Det felles eide: Forfattere om offentlig kunst i Oslo» (2018). Nå kommer det i utvidet utgave på egen rygg, dels i anledning 150-årsjubileet for Gustav Vigelands fødsel.

«På randen av Vigeland» starter etter at Roy Jacobsens mor dør i en bilulykke, i 1986. Først da fortalte faren at hun hadde gått til jevnlig behandling hos den kjente psykiateren Johannes Irgens Strømme, som før krigen hadde behandlet Hamsun for skrivesperre. Familien Jacobsen var en vanlig arbeiderklassefamilie i OBOS-leilighet på Årvoll. Blant mange gåter med historien om moren er klassereise-aspektet ved å bli behandlet av en topp-psykiater på vestkanten.

Les også: - Historien gjentar seg. Det er trist

– Faren min hadde åpenbart behov for å snakke med meg om dette, og det gjorde han først da hadde jeg passert 30 år. Han fortalte det ikke da jeg var åtte, eller 18. Kanskje han tenkte vi barna ikke var klar for å få vite det. Men nå var han tydeligvis lei av å høre på misforståelsene til oss ungene. Hun var jo ikke hos tannlegen. Hun gikk til psykiater, sier Jacobsen. Vi rusler innover i Vigelandsparken, fra «de borgerlige lekeapparatene rett innenfor til venstre bak smijernsportene», slik Roy Jacobsen skriver i boka, mens han peker og forteller: – Søsteren min og jeg tumlet rundt på lekeplassen, og når vi ble lei gikk vi og matet endene. Fattern pekte ut Sinnataggen, som han likte – den åpenbare publikumsattraksjonen. Det meste andre her hadde vi ikke noe forhold til, sier Jacobsen,

Roy Jacobsen med skulpturen som representerer Melankoli - "min favoritt". Foto: Mimsy Møller

Det er en solrik formiddag, Jacobsen har kjøpt med seg en kopp kaffe fra Kafe Vigeland, parken er befolket med den vanlige blandingen av turister fra Asia, skolebarn, vestkantpensjonister på spasertur, og jommen også ett og annet forelsket par som kysser i den forsiktige vårsola, under Gustav Vigelands nakne, kraftfulle figurer. – Selv har jeg aldri hatt særlig interesse for Gustav Vigeland. Før jeg i forfjor spurte en venninne – Signe Bøhn, autorisert Osloguide og et vandrende kulturhistorisk leksikon – om ikke hun kunne vise meg Vigelandsanlegget. Og hun hadde blikket. Hun pekte på mange overraskelser og hemmeligheter ved anlegget. Hun var mer opptatt av det vesentlige enn det åpenbare, forteller forfatteren.

Les også: Intenst og skarpt om det norske fredsåret

En kombinasjon av tilfeldigheter førte til at Roy Jacobsen nå skrev om moren, forteller han: Barndomshistorien, den nyvunne interessen for Vigelands kunst, invitasjonen til å skrive i antologien – brikkene falt på plass.

– Dette har også en etisk dimensjon for meg. Jeg ville ikke skrevet om dette hvis mor, far eller noen av de andre som historien omfatter fortsatt hadde vært i live. Jeg ville heller ikke bedt dem om tillatelse, jeg var redd de ville sagt ja til noe de egentlig ikke ville, fordi jeg var sønnen deres. Dette er en svært subtil del av klassereisen, sier Jacobsen.

– Såkalt virkelighetslitteratur virker på meg bare som en tvangstrøye. Jeg kan godt benytte meg av levende modeller og bli inspirert av virkelighetens verden. Men da vil jeg heller stå fritt til å benytte modellene fritt, ut fra hva det litterære prosjektet krever underveis.

– Jeg har bevisst valgt å ikke gå inn i min mors sykdomshistorie eller lete etter dokumentasjon på hennes behandling hos psykiater Strømme. Hun ville ikke at søsteren min og jeg skulle vite dette. Og det respekterer jeg. Hun var en god mor. Hun lyktes med å kontrollere sine indre demoner, for å gi oss en bedre barndom enn hun selv hadde. Det er godt gjort, såpass kjørt som hun var, og det er jeg henne evig takknemlig for. Det gjorde jo også at vi kom oss til Frognerparken hver uke, det er jo ikke så dårlig?

Da Roy Jacobsens mor var bare to år, døde hennes mor i tuberkulose. Datteren ble satt bort til fattige slektninger med fire barn på en karrig gård, der hun følte seg uønsket. Jacobsen understreker i boka at dette ikke handler så mye om en jente det var synd på, mer om en voksen kvinne som «tar med seg uønsketheten til en psykiater og ber ham rive den opp med rota».

– Det at jeg fikk denne kunnskapen om moren min, gjorde at jeg begynte å reflektere over hvordan det man trodde man var fortrolig med, plutselig viser seg å skjule noe helt annet. Min bevisstløst lykkelige barndom hvilte altså på helt andre forutsetninger enn det jeg tok for gitt i barndommen. Her var det noe annet enn det åpenbare.

Ved enden av brua passerer vi de fire barnefigurene som Jacobsen entusiastisk forklarer er «en aristotelisk firkant, de fire menneskelige temperamentene: Kolerikeren – det er Sinnataggen, Melankolien – min favoritt; flegmatikeren, sangvinikeren. Hvem av dem er du?».

Fra boka "På randen av Vigeland". Foto: John Erik Riley/CappelenDamm

– Jeg er alltid på jakt etter hemmeligheter, skjulte sider ved et spørsmål, den lille skriften nederst på kontrakten. Det vi ser på som helt åpenbart her i Vigelandsparken, hviler på en ufattelig viljestyrke og en umenneskelig fysisk innsats fra tusenvis av mennesker, sier Roy Jacobsen.

Skultpturparken var Gustav Vigelands ambisiøse livsfrise, forklarer Roy Jacobsen; den skulle skildre hele menneskelivet.

– Nå går og vi ser på døden, erklærer forfatteren, og viser oss til fontenen: «Her kunne vi bade da vi var barn, jeg veit ikke hvor strenge de er blitt på det nå. Da jeg var her med mine egne unger var alt veldig sånn nei nei, ikke gjør det». Langs kanten av fontenen går det små skulpturelle relieffer, nesten bortgjemte, med forseggjorte motiver fra fire livsfaser. Barndom, voksenliv, alderdom og død, med groteske fremstillinger av skjeletter i forvridde positurer. Det kunne vært tatt ut av en skrekkfilm.

– Ser du etter på skulpturene, ser du mange av livets skyggesider, Vigelands egen angst, som er presentert her på en subtil måte. Og begrepet subtil er ikke det du tenker på med Vigeland. Her er det jo stein og bronse, veldig ekspressivt, men med så mange introverte og komplekse sider, forteller Jacobsen.

– Gustav Vigeland har lidd popularitetens skjebne. Alle elever i Oslo blir slept hit med klassen sin i løpet av skoletida. Da er det ikke sikkert du får så mye mer ut av det enn om du sitter og kjeder deg i klasserommet, sier Jacobsen.

– Man har tatt Vigeland for gitt, som symbolet på den borgerlige nasjonalismen. Men det som tas for gitt, må undersøkes. Du tror du har sett noe – moren din var lykkelig – så oppdager du at det du så, var en fasade. Og da begynner du å huske andre ting.

«Angsten står i sofaen» heter vandreutstillingen av Gustav Vigeland-arbeider som i dag åpner i Stavanger, og som skal landet rundt i jubileumsåret. 10. april blir det åpning av jubileumsåret i Oslo rådhus, og i juni blir det stor bursdagsfest i Frognerparken.

Gustav Vigeland (1869-1943). Foto: NTB Scanpix

– Gustav Vigeland er vår internasjonalt mest kjente kunstner ved siden av Munch. Og jeg vil tro Vigeland er på stigende kurs. Han har vært uglesett blant kunstkjennere for sitt kraftfulle, fysiske uttrykk, som er blitt satt i sammenheng med fascistisk estetikk. Men ser du Vigeland-anlegget som fascismens eller kommunismens hyllest av individet som uttrykk for statens vilje, har du ikke egentlig sett Vigeland! fastslår Jacobsen.

På vei opp til Monolitten nærmer vi oss skulpturene som Jacobsen både i boka og på spaserturen har fremholdt som sine favoritter. Det er alderdommen, de aldrende skikkelsene, som gjerne sitter tett sammen og holder rundt hverandre, eller prøve å slippe unna hverandre, som skulpturen av mor og sønn, begge godt voksne.

– Se her, det er nydelig! Hun trenger sønnen, han vil bort, men klarer ikke rive seg løs. Det er ikke mye fascisme her. Dette er humanisten Vigeland, sier Jacobsen, og konstaterer, midt i Livshjulet, foran Vigelands 17 meter høye Monolitt, hovedstadens skulpturelle stolthet:

– Det som tilsynelatende er åpenbart, er ikke det likevel. Det er hemmeligheter og dybder her, som er i ferd med å bli gjenoppdaget.