Nyheter

Alminnelig alternativt med Black Keys og Raconteurs

To av de største gruppene i alternativ amerikansk rock kommer med nye album samtidig. Begge er godt utført, men nødvendigheten kan diskuteres.

4

The Raconteurs

«Help Us Stranger»

Third man

The Black Keys. FOTO: ALYSSE GAFKJEN

4

The Black Keys

«Let’s Rock»

Nonesuch

###

Når jeg kaller dette «alternativt» kunne jeg faktisk like godt si «alminnelig». Det er bare at rock spilt på denne gammeldagse måten er blitt marginalisert musikk, for spesielt interesserte. The Raconteurs og The Black Keys er grupper som forsøker å holde fast på raffinementet i uttrykket i stedet for enkleste takt og tone, men de sliter med å overbevise om hvor nødvendig det er for dem å lage nye album. De har mye felles musikalsk, men mens The Raconteurs har en sang som heter «Shine The Light On Me», kommer The Black Keys med «Shine A Little Light».

The Black Keys og The Raconteurs kom begge med det nye århundret. Raconteurs var Jack White fra The White Stripes sammen med Brendan Benson, en litt mindre kjent, men minst like anerkjent leverandør av finurlig melodiøs popkunst. Black Keys, Dan Auerbach og Patrick Carney, er en gitar- og trommeduo, på samme måte som som Jack og Meg White i The White Stripes. At Black Keys lignet på White Stripes har de sannelig fått høre, selv om Black Keys legger på så mye ekstra lyd i studio at ingen hadde kommet på sammenligningen hvis de ikke visste at gruppa bare var to medlemmer.

Les også anmeldelsen av Bokassa: Punkrock av edelt merke (+)

Jeg må si at det kommer som en «fælt-som-tida-går»-påminnelse å oppdage at det er 11 år siden The Raconteurs ga ut sitt forrige album, at det er 13 år siden «Steady As She Goes», som fortsatt er en av det nye århundrets fineste singler. Elleve år er en evighet. Det går ikke an å holde på interessen så lenge uten aktivitet. Dette er den samme tida som gikk fra The Rolling Stones ga ut sitt første album med coverlåter i 1964, til de ikke lenger var toneangivende midt på 70-tallet. Alt Rolling Stones fortsatt lever godt på, skjedde altså på kortere tid enn The Raconteurs har vært fraværende. De gir ikke inntrykk av at bandet er veldig viktig for dem. Det høres ikke ut som det er viktig heller. Men det kan likevel være litt fint.

Saken fortsetter under bildet. 

The Raconteurs er tilbake etter 11 år, gode, men ikke nødvendige. FOTO: DAVID JAMES SWANSON

The Racounteurs. Foto: David James Swanson 

Det nye albumet starter med fengende sommerrock i «Bored And Razed», og fortsetter å gå gjennom de beslektede formlene. Tekstene er fulle av velkjent pop/rock-sjargong. Musikken er den samme sjargongen. En typisk «fint-så-lenge-det-varer»- opplevelse, for det er få låter her som ikke engasjerer, så lenge de står på. Her er en coverversjon av Donovans «Hey Gyp (Dig The Slowness)». De kommer også med noe som høres ut som en protestsang til slutt, «Thought and Prayers». Tittelen er en frase som er mye brukt i offisielle sammenhenger i USA, som en bortforklaring for noe man burde engasjere seg i, på et mer meningsfylt nivå.

Les også: Øyafestivalen fyller 20 år – slik var den aller første utgaven (+)

The Black Keys er et band jeg har hatt vanskelig for å forstå det ekstraordinære med. Jeg har før beskrevet dem som «et strømlinjeformet alternativ». Fem år etter forrige album låter de veldig alminnelige og lett fordøyelige, og blir likevel fortsatt regnet som rockens redning av noen. Albumtittelen «Let’s Rock» kan se ut som en desperat oppfordring, men tittelen kombinert med den elektriske stolen på omslaget viser til de siste ordene fra en dødsdømt fange som ble henrettet i fjor. Innholdet er ikke like dramatisk.

Saken fortsetter under bildet. 

###

The Black Keys. Foto: Alysse Gafkjen

Heldigvis er åpningslåten «Shine A Little Light» mer lystig. «Eagle Birds» popper ut av høyttalerne som en modernisering av «Jeepster» med T. Rex, men da vil jeg heller høre «Jeepster», ikke neste spor med The Black Keys. For neste spor heter «Lo/Hi», og den høres litt ut som «Get It On» med T. Rex, men fortsatt ikke like bra. The Black Keys kommer heldigvis med bedre sanger etter hvert, som «Walk Across The Water» og «Every Little Thing». Flere av sporene kan rett og slett karakteriseres som slentrende, i sin løsslupne omgang med fengende refrenger. Jeg mistenker imidlertid at denne lyd-på-lyd-metoden deres er grunnen til at de låter litt overproduserte.

Les også: Willie Nelson (86) firer ikke på kravene (+)

Det hender jeg føler at jeg har hørt min del av rock’n’roll, og at nok får være nok. Dette handler om at det kommer nye album med band som regnes som foregangsmenn (det er fortsatt oftest menn), der det er vanskelig å høre hvorfor. Begge disse albumene er gode eksempler på dette. Men de er også innenfor grensene for å bare være gode.

Mer fra Dagsavisen