Alf Cranner viser vei i 55 år

Fram til 1967 var Arbeiderbladet de eneste som lagde albumlister i Norge. Mot slutten av 1964 oppsummerte avisen de ti mest populære artistene på LP-markedet dette året, og vi tar like godt med alle: Jim Reeves, Beatles, Elvis Presley, Ray Conniff, Cliff Richard, Wenche Myhre, The Shadows, The Rolling Stones, Frank Sinatra – og Alf Cranner. Cranner ler hjertelig når vi forteller om dette gode selskapet.

– Strålende! Det er første gang jeg hører dette. Synd at det er så lenge siden ...

Alf Cranner (82) forteller at han for lengst hadde tenkt å trekke seg tilbake fra artistlivet, og følte at nok var nok da han passerte 70. Han var 80 da han fikk en forespørsel fra Christer Falck om å være med på hyllestkonserten til Leonard Cohen i Oslo Spektrum, og takket ja hvis han fikk med Knut Reiersrud på gitar, og fikk synge «Suzanne». Det ble til at Cranner åpnet hele showet. Så satt Reiersrud tilfeldigvis en kveld og så TV-opptaket fra denne konserten sammen med bandet sitt. De fikk lyst til å spille noen av sangene Cranner hadde sunget selv også.

– Det kunne jeg heller ikke si nei til. Så nå er jeg tilbake i bransjen, og skal ut på veien igjen, forteller Cranner.

Saken fortsetter under bildet. 

Alf Cranner helt i begynnelsen av karrieren, da han konkurrerte med Elvis, Sinatra, Beatles og Stones. Foto: Henrik Ørsted/Arbeiderbladet

Les også: Pete Seeger: Etter 100 år er ingenting glemt (+)

Det nye samarbeidet førte fram til en konsert på Josefine viseklubb, som ble så godt mottatt at Reiersrud ville spille sangene inn på plate også. Derfor kommer nå «Presang», der vi får høre mange av de gamle sangene hans om igjen. Entusiasmen hos sangeren skal ha vært så stor at Reiersrud måtte minne Cranner om at han ikke er 80 år lenger.

Den omtalte LPen til Alf Cranner som gjorde det så bra i 1964 var debuten «Fiine Antiquiteter», og kom i stand etter initiativ fra plateprodusenten i selskapet Philips, Rolv Wesenlund.

– Sjefen hans trodde ikke noe på dette, med en mann som bare satt og sang og spilte gitar til. Det gikk ikke an. Men Rolv hadde hørt både Bob Dylan og Sven-Bertil Taube, og visste at det gjaldt å komme først med dette i Norge. Han tilbød seg å spille inn sangene utenfor sin egen arbeidstid, på kontoret for ikke å bruke penger på studio, og argumenterte også med at dette bare var gamle folkeviser som det ikke var opphavsrett på. Så vi begynte to kvelder klokka ni, og holdt på til tre om natta, med en båndopptaker og en bordmikrofon, forteller Alf Cranner.

«Fiine Antiquiteter» var den første utgivelsen i en planlagt serie som skulle heter «Philips upopulære». Om det var Cranners suksess som satte en stopper for serien av presumptivt upopulære plater vites ikke.

Saken fortsetter under bildet. 

Alf Cranner sammen med Knut Reiersrud, som har produsert og spiller gitar på det nye albumet. Foto: Grappa 

– Jeg synger som jeg har forutsetning for å gjøre. I likhet med de gamle trubadurer stiller jeg meg fritt til stoffet. De fleste folkeviser ble festet til notepapiret i forrige århundre, og derved låst fast til en bestemt oppfatning. Visene er en gammel kulturarv som vi plikter å ta vare på, og det finnes en rekke egenartede og fremragende viser også her hos oss, fortalte Cranner i et samtidig intervju i Arbeiderbladet.

– Da dette kom ut ble det en sensasjon. Vi satte norsk rekord i LP-salg på 14 dager. Etter dette fikk jeg lage så mange plater som jeg orket, legger han til nå.

Dessverre er «Fiine Antiquiteter» ikke så lett å få hørt lenger. Men det finnes en halvtimes TV-program i NRKs nettspiller der Cranner spiller mange av disse sangene, og samtaler med Erik Bye om dem.

Det mest kjente albumet til Alf Cranner er kanskje «Rosemalt Sound» fra 1967. Tittelen forener tradisjonskulturens «rosemalt» med «sound», det engelske ordet for «lyd», som ble et eget begrep for moderne lydbilder på 60-tallet. Coverkunsten til engelskmannen Chris White forente rosemalingen med tidsriktig psykedelia.

– De gamle visene trengte en bearbeidelse, jazzelementer er kommet inn. Ved hjelp av gitaren har jeg tillatt meg å gjøre de gamle visene mer rytmiske. Det skal svinge i dag, sa Cranner til Arbeiderbladet da «Rosemalt Sound» kom ut.

Les også: «Nixon ble gjenvalgt. Velgerne skulle hørt på Marvin Gaye!» (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Alf Cranner på Spellemannprisen i 1994, der han fikk prisen for årets beste viseplate. Foto: NTB Scanpix

Albumet inneholder «Vi skal ikkje sova burt sumernatta», komponert av Geir Tveitt, til tekst av Aslaug Låstad Lygre, skrevet spesielt for Cranner. NRK har også en TV-konsert basert på dette albumet, spilt inn med Alfred Jansons orkester. De lager ikke slike TV-programmer lenger, beklageligvis.

– Dette var nok noe av det viktigste jeg gjorde. Jeg hadde truffet Alf Prøysen og ble god venn med ham. Han lærte meg mye om skillingsviser og folkelige tradisjoner, men jeg var redd for å bli gammeldags. Jeg hadde hørt «Jazz på svenska» med Jan Johansson, så jeg tok kontakt med Alfred Jansson, og spurte om han ville være med å lage noe som forente gammelt og nytt, og det var han veldig interessert i. Jeg spilte elektrisk gitar, med jazzmusikere som Bjørn Johansen og Einar «Pastorn» Iversen. Jeg skjønte etter hvert at mange av de nye visesangere, som Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Øystein Sunde hadde omfavnet denne plata.

En ny visebølge hjemsøkte landet i årene som fulgte, inspirert av nyere folkesangere fra USA og Storbritannia. Den nye generasjonen samlet seg på viseklubben Dolphins. Med stålstrenger heller enn nylonstrenger, gitarteknikk inspirert av amerikansk «fingerpicking» i stedet for lutt-tradisjonen som Cranner hadde vært opptatt av. Selv hadde han vært med i foreningen Visens Venner, og selv om han der sammen med Ivar Medaas ble oppfattet som et ungdommelig alternativ merket han at en ny generasjon var på vei inn. Han ble ikke med i Dolphins-miljøet.

– Nei, jeg turte ikke det. De skulle være et alternativ til Visens Venner. Jeg var ti år eldre enn dem, jeg hadde etter hvert blitt etablert og profesjonell, og var redd for å bli en outsider. Men de kom for å høre meg der jeg spilte. De ble mine beste venner, men jeg var en slags sjuende far i huset.

En av disse nye, unge var Ole Paus, som ydmyk tok kontakt med Alf Cranner etter en konsert, og inviterte ham hjem for å for å presentere sine egne viser. Og overbeviste Cranner så sterkt at han kontaktet sin platedirektør og nærmest insisterte på at Ole Paus måtte få kontrakt. Og fikk viljen sin.

I disse konfirmasjonstider synges «Din tanke er fri» om og om igjen, Cranners oversettelse av den tyske folkesangen «Die Gedanken sind frei», som er blitt en av hans aller mest kjente sanger.

Les også: Susanne Sundfør blåser nytt liv i sangene til Bobbie Gentry (+)

Saken fortsetter under bildet. 

Alf Cranner sammen med Alf Prøysen på TV i 1969. Foto: NRK

– Jeg var heldig med den! Å være omreisende musiker var usikkert, så jeg underviste i tegning hjemme i Kragerø, men hadde avtale med rektor om å få vikar når det var nødvendig. Så ble jeg bedt om å ta en vikartime selv, i tysk. Jeg kunne gjøre hva jeg ville bare timen ble meningsfylt. Så jeg oversatte denne gamle sangen, som hadde stått i den første viseboka til Lillebjørn Nilsen. Jeg tok den med til elevene, vi sang den først på norsk, og gikk gjennom den tyske teksten etterpå.

Teksten tok et skritt videre ut i verden tidlig på 70-tallet, da Cranner skulle være med i en jubileumsforestilling for Amnesty sammen med Odd Børretzen, og måtte finne fram en sang som passet for anledningen. Siden tok Human-Etisk Forbund kontakt og spurte om de kunne bruke den i sine konfirmasjonsseremonier.

Vi tror denne sangen har vært hos oss alltid, men den ble ikke gitt ut av Cranner på plate før i 1985, på albumet av samme navn. Spilt inn med gruppa Lava, med deres karakteristiske sound, lett funky jazzrock. Og i mange år var det Amnesty som fikk inntektene fra den svært ofte framførte norske teksten.

– Det var litt komplisert siden Amnesty ikke er medlem av TONO, men vi fikk til en ordning der de kunne få pengene uten at jeg måtte betale skatt av dem, forklarer Cranner.

Platene kom og kom. Albumene «Trykt i år» og «Vindkast» fikk Spellemannprisen i henholdsvis 1974 og 1977. Nå er det 13 år siden forrige gang, men Alf Cranner er altså framme ved den 17. i rekken. «Presang» er et album med nyinnspillinger av gamle sanger, spilt inn med Knut Reiersrud og bandet hans, Nikolai Hængsle Eilertsen (bass), David Wallumrød (tangenter) og Andreas Bye (trommer).

Les også: 1969 – året da popmusikken stoppet opp (+)

Saken fortsetter under bildet. 

– De gamle visene blir nye når disse musikerne tar seg av dem. De blir i hvert fall helt nye for meg. Dette er resirkulering, at det som var gammelt i går blir nytt i morgen. Jazzen er også sånn, og folkemusikken. Det behøver ikke å være nytt, så lenge det blir tilført noe vi ikke har hørt før.

– Jeg ser i ettertid at dette er blitt en selvbiografisk plate. Den åpner med «Skjærgårdsvise 1977». Den er en presentasjon av meg som bor i Kragerø, den handler om fraflytting av fastboende og tilflytting av turister. Før var der fastboende og skoler, men i løpet av 60- og 70-tallet forsvant mye av dette, og ble erstattet av hurtiggående plastbåter.

– Så har jeg med «Vuggevise» av Jens Gundersen, som var den første voksne visa som slo ned i meg, da jeg var 10 år. Knut Reiersrud ville at vi skulle ha med én ny sang også. Jeg merker at dette med tekster sitter langt inne nå, men jeg så gjennom en gammel skuff, og der fant jeg et brev fra Inger Hagerup, med en tekst hun hadde skrevet etter at hun ble enke. Jeg hadde jobbet mye med sønnen Klaus Hagerup, så hun sendte denne til meg for se om jeg kunne lag en melodi til henne også. Sånn spenner dette fra det første til det siste jeg har laget, avslutter Alf Cranner.