Illustrasjonsfoto.

ACER og sammenhengene i norsk energipolitikk

DEBATT: Det er de norske husstandene som i første omgang rammes økonomisk og velferdsmessig av de endringene som nå gjøres i norsk energipolitikk, skriver debattant Odd Handegård.

Av Odd Handegård

Det siste halvåret har det vrimlet med oppslag i media der ulike deler av norsk energipolitikk diskuteres som om det ikke er sammenheng mellom dem: Kraftpris og utenlandskabler har angivelig ingenting med EUs energibyrå (ACER) å gjøre, vindmøller angår kun det globale klimaet, og «smarte» strømmålere er uavhengig av alt. For å få en bedre oversikt over hvordan alt dette egentlig henger sammen, er det nødvendig sette de enkelte energitiltakene inn i sin rette sammenheng.

Hovedproblemet dersom Norge skulle slutte seg til ACER er ikke nødvendigvis det som står i dagens bestemmelser om ACER, men at EUs regler er «dynamiske»: Hvis man aksepterer utgangsforutsetningene, må man også akseptere at reglene endrer seg over tid. Har man sagt A, må man også si B, C og D. Slik er EUs direktiver. Og mens Norge drøfter EUs energipakke nr. 3, er EU i full gang med å utforme energipakke 4.

Det er særlig tre trekk ved norsk energipolitikk det er viktig å forstå. Når de tre nye eksportkablene som planlegges til EU kommer i drift, vil eksportkapasiteten fra Norge bli så stor at mye mer enn halvparten av vår vannkraft kan eksporteres. Dette vil føre til et betydelig kraftunderskudd i Norge dersom man ikke iverksetter krisetiltak for å dempe et framtidig kaos i norsk strømforsyning. Og her er det særlig to tiltak regjeringen setter sin lit til.

For det første skal utbyggingen av vindkraft prioriteres – prosjektene på Jæren, i Trøndelag og på Kvaløya i Tromsø er bare en liten begynnelse. Planene for hele landet er nesten 30 TWh inkludert vindimport fra EU pluss import av fossil energi. Problemet med det meste av denne energien, er at den er ustabil og varierende. Den kan verken benyttes av industrien eller de store datasentrene som nå planlegges. Ustabil vindkraft skal om 5-10 år trolig utgjøre det meste av strømforsyningen til norske husstander.

Den ustabile vindkrafta som skal erstatte vannkraft hos norske husstander er et dårlig alternativ for folk flest, og kriseløsning nummer to er derfor noe mange allerede har stiftet bekjentskap med: Det installeres såkalte «smarte» strømmålere i alle norske hus.

De skal snart kombineres med en ny strømtariff som skal gjøre strømmen spesielt dyr når husstandenes behov for strøm er størst (morgen, middag og vinter) og når vindmøllene tar pause. Det er etter mitt syn urealistisk å tro at mange vil kunne endre tradisjonelle rutiner for vanlige gjøremål – for det store flertall av oss vil strømprisen derfor kunne flerdobles når de nye tariffene innføres. Det er de norske husstandene som i første omgang rammes økonomisk og velferdsmessig av de endringene som nå gjøres i norsk energipolitikk.

LES OGSÅ: Ingen fordeler for strømkundene

Ellers truer bransjen ofte med «tørrår» (som selvfølgelig bare vil komme dersom vi eksporterer 60 prosent av vår vannkraft). Bransjen truer også med straffetiltak fra EU dersom vi ikke tilpasser oss – vi hørte det samme i 1972 og 1994 (økonomisk katastrofe om Norge stemte NEI). Men den eneste fornuftige løsningen er egentlig å droppe både ACER, de nye kablene, vindkraftprosjektene og de «smarte» strømmålerne. Norge bør nøye seg med å eksportere sitt overskudd av vannkraft – eksisterende kabler har faktisk tilstrekkelig kapasitet til det.

Mye av det som skrives av miljøorganisasjonene om krafteksport og klimaet, er ellers dessverre direkte feil: Om Norge hadde eksportert all egen vannkraft (nesten 150 TWh) ville det meste av EUs energibruk fortsatt ha vært fossil (20.000 TWh). Det er derfor selvfølgelig bedre å finansiere nye arbeidsplasser og nyttige miljøtiltak i Norge enn å stimulere til forbruk og produksjon i EU.