Av: Gro Helen B.Blom. Styremedlem i Stavanger Ap og Hillevåg arbeiderlag. Listekandidat for Stavanger Ap
Norge er et demokrati bygd på en byråkratisk organisasjonsform. Mange opplever dette som et tungrodd system med mye papirarbeid, arbeidsdeling, saksarbeid og følelsen av å bli kastet rundt i systemet. Foreldre som har barn med psykiske lidelser eller funksjonshemming, opplever ofte dette.
Da jeg vokste opp på 70-tallet, var jeg storesøster til ei jente som har infantil autisme og psykisk utviklingshemming. Familien viet mesteparten av tiden til å ivareta min søster. Hun hadde sterke utageringer, hun kunne være våken om nettene, og måtte passes på om dagen. Vi måtte prøve å tyde hennes «språk» og utfordringer. Det kunne ende med kraftig utagering. Familielivet ble snudd på hode. Vi visste jo lite den gang, og vet heldigvis mye mer i dag. På den tiden vi vokste opp var det få eller ingen tilbud for mennesker som var annerledes. Og min mor var ofte i kamp mot systemet for å få gjennomslag for min søsters rettigheter på 70-tallet. Det var ikke lett.
Dette tiåret manet til kamp for mange mange grupper og enkelt mennesker for eksempel kvinnefrigjøringen og abortloven. Mange støttet seg til konfliktteorien som var utbredt på den tiden. De mener at problemet ligger i samfunnsstrukturen og ikke hos det enkelte individ. Konfliktteorien mener at samfunnet må endres og ikke individet. Det dreiere seg om makt og avmakt.
Men hvor er vi i dag? Barn som har funksjonshemming har endret seg på disse årene. De har fått flere rettigheter og skal ha en så vanlig oppvekst som mulig. Men samfunnsbilde med et tungrodd system hvor kampen foreldrene må kjempe i tillegg til familiesituasjonen de står i, er ikke forandret. Barn som har en funksjonshemming blir frustrert i møte med det offentlige og foreldre til disse barna, kjemper en tøff kamp om å få tilgang til alle tjenestene som skulle være deres rettigheter. Selv den mest ressurssterke blir sliten av dette.
I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt på Stortinget. Lov hvor som Arbeiderpartiet var hovedarkitekten. Kvinner fikk selv avgjøre om de ønsket abort før utgangen av 12.uke i svangerskapet. Dette er over 40 år siden. Det er derfor et stort tilbakeskritt i dagens abortdiskusjon at denne loven igjen får et så stort fokus. At et kristet konservativt lite parti, får lov å dominere et så stort og viktig spørsmål, er helt uforståelig. I 2019 burde det derfor være en selvfølge at alle partier slo ring om kvinners rett til å bestemme over egen kropp og framtid. I stedet la statsminister Erna Solberg abortloven på forhandlingsbordet. Kun for å sikre seg flertall i regjering. Hvor maktarrogant er ikke det?
Nå viser det seg heldigvis at denne loven også ble nedstemt både i Frp, Venstre og Høyre. Så hva fikk egentlig KrF ut av denne forhandlingen?
Kjell Ingolf Ropstad og KrF har vist sin nestekjærlighet og hvilke holdninger de har til kvinner og barn. For KrF har enda ikke gitt opp abortspørsmålet. Ropstad sin uttalelse: «klarer du å bære fram en, klarer du to», vil for alltid henge ved han, uansett om han har bedt om unnskyldning. Et betydelig lite konservativt parti som skal mene hvorvidt kvinner skal føde fram flere en to barn? Og nå blir Ropstad mest sannsynlig barne-og likestillingsminister. Det er ingen tvil om at denne regjeringen, med Erna Solberg i spissen, er i ferd med å sette velferdssamfunnet tilbake.
Jeg er glad i mennesker og mennesker som er annerledes. Jeg tror på mangfold og den sjarmen forskjellighet kan representere. Det er både bra og det varmer i et samfunn. Uansett mener jeg at det må være opptil hver enkelt kvinne/forelder å bestemme selv om man ønsker å sette til verden et lite barn som har en funksjonshemming. Arbeiderpartiet vil uansett kjempe mot en innskrenking av retten til selvbestemt abort.