Nyheter

50 år siden flammen ble tent

BYHISTORIE: I oljealderen er fredag 29. desember i 1967 en dag vel verdt å minnes.

Av Engwall Pahr-Iversen 

Da ble den første råoljen ledet inn i destillasjonskolonnen ved Shell-raffineriet i Risavika. Seint på kvelden ble også ilden på toppen av det 60 meter høye flammetårnet tent.

Anlegget hadde da vært tatt i bruk gradvis i en 14 dagers periode, og man regnet med at det ville gå ytterligere en måneds tid før produksjonen var i full og normal gang. Teknisk direktør William R. Prentice forklarte folket om igangsettings-prosessen: «Anlegget er blitt hetet opp gradvis slik at man hele tiden kan holde igjen prosessen dersom noe skulle gå galt underveis. Vår inn-kjøring har imidlertid gått glatt – noen mindre feil er blitt rettet – men selve igangkjøringen har vært meget vellykket».

Risavika var ikke det første raffinerianlegget i Norge. Bare en uke etter at bilsalget ble frigitt i Norge i 1960, ble Essos nye oljeraffineri tatt i bruk på Slagentangen i Vestfold. Det nye raffineriet ville dermed være beredt til å dekke en formodet stadig stigende etterspørsel etter bilbensin i Norge. Da raffineriet på Slagentangen ble offisielt åpnet av statsminister Einar Gerhardsen 8. juni i 1960, fantes det for øvrig også et ørlite snev av stavangersk tilstedeværelse. Den trauste og trofaste atlanterhavsdamperen, «Stavangerfjord», var nemlig chartret for å frakte de mange inviterte fra Oslo til åpningen av det som den gang var Norges første, og Skandinavias største oljeraffineri.

En av Essos store konkurrenter på det norske oljemarkedet, Shell, hadde midt på 1950-tallet fått kjøpt et større område i Risavika for å anlegge et tilsvarende importanlegg som det Esso hadde på Vallø ved Tønsberg. Da Esso lanserte planene om å bygge et eget raffineri på Slagentangen, ble lederen for North European Management ved Shells hovedkontor i London, direktør Arne Jebsen, spurt av Bergens Tidende om også Shell vurderte å bygge et eget slikt raffineri med tanke på det skandinaviske markedet.

FOTO: STAVANGER BYARKIV/KNUT S. VINDFALLET, RA

Svaret fra direktør Jebsen var i motsetning til hans omfattende stillingsbeskrivelse innen konsernet, ganske kort og konsis: «Tanken ble vurdert, men det var ikke tatt noen avgjørelse til hvor et anlegg eventuelt skulle plasseres». Direktør Jebsen trodde imidlertid at Sverige og Danmark var mer aktuelle byggesteder enn Norge. Det hadde først og fremst med logistikk å gjøre, påpekte Jebsen, som minnet om at nærheten til de danske og svenske markedene ville stå sentralt når en beslutning skulle fattes.

Jebsen slengte imidlertid ut en liten gulrot til reporteren. Han sa nemlig – tilsynelatende ut i løse luften og som et eksempel på den frie tanke – at dersom Norge mot formodning skulle bli valgt som base for et raffineri, mente Jebsen at både Forus-området og Nevlunghavn i Vestfold kunne være aktuelle steder, mest på grunn av de terrengmessige forholdene. Forus skulle imidlertid ikke bli noe annet enn luftig stedstanke i raffineri-sammenheng. Samme skjebne fikk alternativet Nevlunghavn. Da Shell etter noen tid i tenkeboksen fant ut at selskapet skulle gjøre en seriøs undersøkelse – som selskapet slett ikke ville karakterisere som et forprosjekt – om selskapet skulle satse på et eget raffineri i Norge, fantes det flere aktuelle steder å reise anlegget. Foruten Sola og Risavika som jo Shell allerede var etablert i, ble det foretatt visse tekniske undersøkelser på et område ved Helgeroa i Brunlanes i Vestfold, og i et område i Rygge kommune i Østfold.

Det ble temmelig fort klart at Risavika ikke hadde noen reelle norske konkurrenter som raffineristed. Tommelen ble vendt ned for en lokalisering både i Vest- og Østfold. Til gjengjeld tygget Shell ganske lenge på tanken om det i stedet for Norge, skulle reise et raffineri ved Fredericia i Danmark. Et raffineri i Danmark samsvarte for øvrig godt med de tidlige tankene som direktør Jebsen hadde sluppet ut i luften på London-kontoret noen år tidligere.

Løsningen som Shell falt ned på, var som Ole Brumm foretrakk å gjøre når valget var et tilsynelatende enten eller. Han svarte snarere ja takk, begge deler. Det ble etter hvert bygget Shell-raffinerier både ved Fredericia og i Risavika. Av to mulige goder, valgte selskapet begge. Heller ikke et oljeraffineri blir plassert uten at noen snakker sammen, både i korridorene – og ikke minst i de politiske lønnkammer. FNs første generalsekretær, Trygve Lie, trakk i mange av makttrådene da Shell-raffineriet ble lagt til Norge og Sola. Lie var på denne tiden en slags norsk minister uten særlig og synbar portefølje, men med en ganske så klar hovedoppgave; å skaffe utenlandsk industrikapital til investeringer i Norge.

Selv om ingen vel verken kjente – eller brukte slike ord den gang – handlet det egentlig om å ha de rette og de mest omfattende nettverk – og dertil både ville og vite å benytte seg av dem. Skulle en slik strategi lykkes, forutsatte det selvsagt at nettverksbyggeren også var en velkjent vandrer i de internasjonale maktkorridorene. Også den gang var det slik at det var viktig at de rette snakket sammen – og uten at andre enn de som nødvendigvis måtte vite at samtalene fant sted, visste om samtalene …

Trygve Lie var gjerne en mann av mange og store ord, en som i lystige lag sjelden unnlot å minne om sin betydning for både det ene og alt det andre, men han var også en mann som kunne holde pottetett når det var nødvendig. I slike stunder var hans tale på ingen måte bibelsk – ja, ja eller nei, nei. Den var taus – og den tausheten var verken talende eller tydbar. Den gamle generalsekretæren holdt sine kort tett inn til sitt betydelige bryst. Der var det ingen nysgjerrige reporterøyne som kunne se annet enn en dobbeltspent vest.

Normalt var det ikke kommunestyremøter i Sola i romjulen, men i 1964 oppsto unntaket som bekreftet regelen. I romjulen 1964 samlet kommunestyret seg til møte, og ga såkalt grønt lys for at Shell kunne få konsesjon for en raffineritomt. I april året etter ble det laget et nytt punkt i den opprinnelige raffineri-avtalen, som henspilte direkte på havnespørsmålet. Det heter i avtalens punkt 4: «Som en integrert del av forannevnte oljeraffineri inngår et større privat havneanlegg, og Shell forplikter seg i forhold til kommunen, til selv å bekoste alle anlegg og alt utstyr nødvendig for å sikre fartøyanløp fram til Shells havneanlegg i Risavika. Denne forpliktelsen omfatter også den del av skipsleden som blir felles for innseilingen til Shells havneanlegg og Tananger havn. Videre forplikter Shell seg til å holde og bekoste alt administrativt personell nødvendig for fartøyenes innseiling til, opphold i og utseiling fra Shells private havneanlegg.

Partene er enige om at i den utstrekning det skulle bli opprettet et havnedistrikt som omfatter dette private havneanlegg, vil skipsanløp til raffineriet ikke bli belastet med havneavgifter av noe slag. Det samme gjelder last i skip til og fra raffineriet.

Hvis Sola kommune med eller uten havnedistrikt skulle pådra seg utgifter som helt eller delvis er foranlediget av Shells private havner, eller innseiling til og utseiling fra disse havner, forplikter Shell seg til å refundere disse utgifter». 14 dager etter at denne avtalen var undertegnet, ga regjeringen klarsignal til å bygge et oljeraffineri i Risavika. Det skjedde gjennom en kongelig resolusjon datert 30. april 1965.

Mer fra Dagsavisen