Rogalands Avis

Bybrannen endret Stavangers gater

BYHISTORIE: Noen er opptatt av «den fyrste song dei høyra fekk». Andre undrer seg mer over hvilken gate det var som var den første i Stavanger som fikk et eget navn. Da byen for første gang ble regulert og fikk sine gater, var disse bare nummererte.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA

Den første gatestumpen som fikk et eget navn var den gamle «veien» som på folkemunne utelukkende ble kalt for «Bakkjen» der den snodde seg oppover fra Østervågen. Den fikk navnet Bredgaten fordi den vel egentlig var den eneste gatestumpen som tilfredsstilte de breddekrav som byens mektige menn hadde fastslått da de for første gang vedtok en slags byreguleringsplan.

Usedvanlig forenklet og forgrover forklart, så kan man finne et slags utgangspunkt for de senere gatenavnene i det gamle uttrykket at «aldri så galt, at det ikke er godt for noe». Det begynte med den voldsomme brannen på Holmen i 1860. Selv om de materielle skadene ble store, resulterte brannen i at Stavanger fikk fart på arbeidet med å utvikle byen til å møte nye tiders nye krav.

En ny regulering av byens gatenett, et nytt regelverk for bebyggelse i byen, eget vannverk og et mer profesjonelt brannvesen, var helt sentrale elementer i dette arbeidet med å modernisere byen. Med dagens språkbruk ville man vel ha skrevet at Stavanger sto overfor en betydelig omstillingsprosess, selvsagt helt uten problemer, men bare med utfordringer. Holmabrannen ga i realiteten byen de mulighetene den behøvde for å få orden på mer enn gatene.

Etter brannen i 1860 kom nemlig de første tegn til en planmessig regulering i Stavanger. Da ble løytnant Birger Hjem fra Fredrikshald, dagens Halden, engasjert for å regulere en by som tidligere utvilsomt hadde utelukkende blitt regulert etter innfallsmetoden. Det var blitt bygget hvor det bygges kunnes. Som hans militære tittelkollega, løytnant Hans Birch Dalerup, skrev: «Deler af byen har atskillige velbyggede huse, hvilke for det meste er pyntelig malede, og skjønt alle kun er af tre, mange og for det meste smaa, dog ved den ujevne beliggenhed kommer saa megen mer til syne …»

Bybrannen i 1860 førte til at det ble lov å reise murhus i tre etasjer i Stavanger, mens trehus fortsatt måtte nøye seg med to etasjer. Det ble også nedlagt et absolutt forbud mot å bygge med gavler i bindingsverk. Det skulle være i tømmer på grunn av faren for brann. Frykten for nye branner var sterk blant byens bestyrelse.

Allerede 15. mars 1860 vedtok reguleringskommisjonen at byen ville gå inn for at tomteeierne skulle overlate branntomtene vederlagsfritt til byen mot å få forsikringssummen utbetalt uten krav om å reise et nytt bygg på tomen. Garver Johnsen ble valgt til å føre forhandlingene med tomteeierne – mot «et passelig honorar» som det heter i vedtaket – men uten at det ble nærmere presisert hva et «et passelig honorar» var. «Vi blir nok enige», var nok den usagte forståelsen av saken blant Johnsens kolleger i formannskapet.

Garveren fikk også beskjed fra reguleringskommisjonen at dersom tilbudet ble akseptert, kunne byen tilby ny tomt i eller nærheten av byen. Det lå både i kortene og dagen at slike erstatningstomter ville bli beliggende på Idsøstykket, den delen av byen som i dag kjennes som Nytorget.

Samme dag vedtok også formannskapet at det skulle utarbeides et kart over brannområdet, og at byen måte skaffe seg sin egen tomtegrunn når strøket skulle gjenoppbygges. Den kunne ikke lenger ha gater som den tidligere hadde hatt. Gatene var gjennomgående trange, kronglete og på enkelte steder var de så smale at byens brannvogner slett ikke slapp fram og gjennom. Slike forhold kunne man ikke ha lenger i byen. Storbrannen hadde gitt myndighetene en mulighet til å regulere, og den sjansen ville formannskapet slett ikke la gå fra seg. Den 23. mars 1860 startet formannskapet behandlingen av den nye bygningsloven. og to måneder senere, ble det vedtatt å anlegge 22 nye gater i det brannherjede området. Disse nye gatene fikk imidlertid ikke navn. De ble bare nummeret fra 1 til 22.

Det er ikke alltid nok med den gode vilje. Det var blitt bestemt at 20 alen skulle være minimumsbredden på de nye gatene, men den ble bare en som fikk en slik bredde. Denne gaten, opprinnelig døpt til gate nummer 42, skulle senere bytte ut nummeret med eget navn som den første gaten i byens historie. Det ble kalt Bredgaten, som i dag, rett og slett fordi den var den brede gaten i byen. Bredgaten markerer også brannskillet ved brannen i 1860. Går du i dag nedover Bredgaten mot Østervåg, er alle husene på venstre side av gatene bygget etter storbrannen. Det var denne delen som ble hardest rammet av ildens herjinger.

LES OGSÅ: Partiet Sentrum – Nok en døgnflue?

Den 8. august 1860 – nær fem måneder etter brannen – var gjennomoppbygningen av Holmen i full gang. Det rettes imidlertid en høyt hevet og sterkt advarende pekefinger i Stavanger Amstidende mot et tidsfenomen som heller ikke er ukjent i dag. Avisen skriver med tydelige typer: «Masse arbeidsfolk strømmer til byen, tømmemenn og steinarbeidere. Dette synes imidlertid ikke å ha noen innvirkning på lønningene. Disse ligger høyt slik at nybygging kan falle tungt for enkelte mindre bemidlede …»

Avisen oppfordret også arbeidene til å spare en del av lønnen, enten ved at de selv setter beløp direkte inn i banken, eller at trekkes for faste beløp som settes inn i Sparebanken eller Sparekassen. «Men», legger bladet lakonisk til: «det er nok for meget å vente av disse». Ifølge avisene bodde det flest bemidlede på Holmen, mens de mindre bemidlede holdt helst hus på Bakken. Det ble imidlertid understreket at det var ikke så mange fattige noen av stedene.

Det bolighuset som viste seg å ha den høyeste forsikringssummen av de nedbrente, viste seg å tilhøre kjøpmann Berge Bergesen med 4219 spd. Kjøpmann Sundts bolig var forsikret for 4100 spd. Ellers var boligene til kjøpmennene C.B. Svendsen, L. Thorsen og C. Berntsen forsikret for mellom 3500 og 3200 sped. Avisene oppga de detaljerte forsikringsbeløpene for alle involverte. Det var ikke snakk om at dette var personlige opplysninger som ikke skulle offentliggjøres. Det var fin føde for datidens reportere.

Det het for eksempel i Stavanger Amtstidende og Adresseavis våren 1861: «I de nye bygninger i den avbrente delen av byen har man i den senere etterhånden begynt å innrette seg. Flere butikker er således åpnet ved siden av de brede gater. Så vel av kommunens omsorg for gatenes planering og innretning av nye kaier, som av beboernes lyst til å gi sine et fordelaktig ytre på samme måte som de legger an på en bekvem innredning, er det tydelig å skjønne at interessen for det behagelige har vunnet mer innpass enn man ifølge en overfladisk betraktning skulle tro, og vi tviler ikke på at når alt har ordnet seg, vil den nye by – vi tillater oss å bruke dette uttrykk – få et meget fordelaktig utseende.

Og selv under de tingenes tilstand som nå hersker, tror vi ikke å feile om vi tilrår den der ikke synes om vår bys i alminnelighet trange gater om å foreta en spasertur i den nye bys gater. Han får derved i flere henseender en forfriskning. «Kun skade at her er altfor luftig», hører man dog en eller annen nybygger, som de brede gater sjenerer. Han savner den gamle trygge lunheten».

LES OGSÅ: Miljøkonflikter på Nytorget

Hjemme hos-reportasje fra 1868

C. Lous skriver i 1868-utgaven av En stavangersk cicerone at byen har fått 12 private murhus, men ellers er fortsatt «alle huse av træ». Boligene har imidlertid fått en noe annen utforming og style enn de hadde tidligere. Det heter ellers i Carl Lous observasjoner fra et slags «hjemme hos besøk» i et hus nettopp på Holmen:

«Og var man første naaet inn i entreen, saa var man straks i en bedre verden. Det mærkede man øieblikkelig paa lugten; denne vidunderlige lugt som fandtes i de gamle herskabstrehuse, af hvidskurede trappegange og virkeved og myrtekranse og vokslys og utallige henfarne gode middage og julebagninger og gode vine».

Tonen hadde en atskillig annen lyd da C. Henriksen skildret et besøk i en bolig på Bakken omtrent på samme tiden: «Øverst oppe i et lidet hus med torvtag bor skræddermester Dave paa Bakken. Vi træder ind i den lille stue. Bag de smaa blyindfattede vinduer sidder en gammel mand paa en storbriks og luder med hovedet for ikke at dunke det i taget. Verkstedet tjener saavel til bestestue som dagligstue og soveværelse.

LES OGSÅ: Arbeiderpartiet fortsetter ferjekampen

Ved siden af arbeidet laa den store sølvbeslagne salmebog og Hofackers postille aaben og viste, at religion og arbeide fulgtes ad. Den ærefrygt, jeg følte i disse smaahjem, hvor en forunderlig fred herskede, ha aldri gaaet mig av mindre. Jeg forstaar dikteren Jens Zetlitz tanker, naar han udbryder, mit hus er lavt, men mit det er …»

Det var ikke bare gatene som fikk et helt annet forløp etter brannen. Stavanger foretok også andre og betydelig investeringer til borgernes beste. Bystyret vedtok 21. mars 1862 enstemmig å bygge et vannverk i byen. Det ble sett på som nok et stort framskritt i kampen for å forhindre brann i byen, i hvert fall at branner skulle komme ut av kontroll og gjøre store skadeverk. «I de nye rørene vil vannet under trykk, kunne føres fram til brannstedet med enkle hjelpemidler», het det i de begeistrede omtaler av det nye tiltaket. Nett mangelen på tilgjengelig vann hadde vist seg å bli skjebnesvanger ved flere store branner i sentrumskjernen.

Johannes Klingenberg fra Drammen, datidens ledende autoritet på vannverksbygging, ble også gitt oppdraget med å planlegge Stavangers vannverk. Klingenbergs konklusjon var klokkeklar Han ville bruke Mosvannet som var «det eneste sted som der kan blive spørgsmaal om at velge som forsyningsbasseng for et vannverk i Stavanger.»