13 år gamle «Jasmin» ble latterliggjort i sosiale medier, lugget i håret og ekskludert av klassen

«Jeg var deprimert i en periode, fordi så ille hadde jeg det på skolen. Jeg brydde meg ikke om noe eller noen da. Selvom snakker jeg med så mange voksne, så de liksom kan hjelpe meg. Ingen hjelp er det å få.»

Uteområdet til den halvstore skolen på Oslos østkant er fylt med barn og ungdommer. Jenter i toppen av klatrestativet, gutter på den eviggrønne fotballbanen. Bak den lokale flerbrukshallen, skjermet fra barnas blikk, står Jasmin og danser til Tupac. Det er storefri, hun er helt alene.

Les også: – Det kan være fristende å låse barna våre inne på et rom uten nettilgang. Men det er ikke løsningen

Jasmin har et fast håndtrykk og et blikk som møter ditt når hun hilser. Hun er flink på skolen, pen, sterk og dritgod til å danse både hiphop, afrobeat, dancehall og popping. Men hun får ikke være med i samtalen til klassekameratene i friminuttene.

– Siden litt før jul så har de latet som om jeg ikke finnes. Når jeg prøver å være med dem så ... De var i en ring og så kom jeg og da satte de seg bare enda tettere sammen. Jeg er bak gymsalen hver dag og danser med headset. Det er det eneste jeg kan gjøre, forteller hun.

Vi skal noen måneder tilbake i tid. Stemningen inne i et av klasserommene på den kombinerte barne- og ungdomsskolen er anspent. Én etter én blir elevene tatt ut på gangen, alle unntatt tenåringsjenta Jasmin. En sosiallærer konfronterer 7.-klassingene med spørsmål om en melding som sirkulerte på sosiale medier kvelden i forveien. Vet de hvem som sendte den? Har de noe annet å fortelle? Jasmin sitter på plassen sin og kjenner på stemningen rundt seg, merker blikkene som liksom spør «hva er det som skjer?».

Men alle vet. Og ingen sier et ord.

(Saken fortsetter under bildet)

Moren til Jasmin var lenge bekymret for den psykiske helsen til datteren. For fire år siden begynte 13-åringen med dans, noe moren beskriver som en «livredder». Nå reiser Jasmin til dansestudioet i byen fire ettermiddager i uka, helger og mange ferier. På dansestudioet har Jasmin fått mange skikkelig gode venner. – Det er det eneste stedet jeg har det bra, jeg er skikkelig glad for at jeg har dem, forteller Jasmin.

«Hahaha bra at (...) ble mobba i a klassen asss» står det i meldingen som har vekket oppstandelse i klasserommet. Kommentaren er lagt ut på chatte-appen Yolo, en av flere såkalte mobbeapper, hvor brukerne skriver fra anonyme profiler. I meldingen blir Jasmin omtalt som «biksja», noe moren er sikker på er en feilskriving av bikkja. Jasmin har ikke lastet ned appen og sier hun først ble klar over hva som sto skrevet om henne etter at et skjermbilde av meldingen ble delt videre på Instagram. Hun tar selv et bilde av instagramposten og sender det til moren «Ada», som igjen kontakter rektor. Deretter legger Jasmin selv ut skjermbildet i klassechatten på Snapchat.

– Jeg skrev at det var feigt at de sendte ut noe sånt anonymt og at hvis de hadde noe de ville si til meg så kunne de komme til meg og si det. Så forlot jeg klassechatten. Jeg orker ikke å være med i den gruppechatten lenger, for jeg føler ikke at jeg er en del av den klassen uansett.

Men Jasmin er ikke ferdig. Selv om skolen reagerte denne gangen har situasjonen fått begeret hennes til å renne over. Hun tenker på alle de andre gangene de har ignorert mobbingen hun har blitt utsatt for. Hun sitter fortsatt i mattetimen når hun googler opplæringsloven. Hun åpner mailen sin og plotter inn en rekke e-postadresser til ansatte på skolen, voksne mennesker som alle har et ansvar for at hun skal trives og ha det bra. «Kjære rektor og ledelse på (...) skole» skriver hun i emnefeltet. I kopifeltet setter hun morens e-postadresse.

«Etter et forslag fra regjeringen vedtok Stortinget i mai 2017 et nytt kapittel om skolemiljø i opplæringsloven. (...) Viktige endringer er innføring av en ny aktivitetsplikt der skolene nå pålegges å handle raskt og effektivt for å stanse mobbingen. Ingen i skolen skal kunne snu seg vekk, si de ikke visste, bagatellisere elevens opplevelse eller la være å gripe inn og håpe at det går over. Dette erstatter den tidligere vedtaksplikten».

For Jasmins mor, Ada, kom e-posten fra datteren som et sjokk.

– Jeg satt hjemme og så at det hadde kommet en mail fra skolemailen hennes til hele skoleledelsen. Jeg kjente at jeg ble litt stressa, og tenkte hva er det du driver med nå? Men når jeg leste det hun hadde skrevet så ble jeg bare veldig stolt, forteller hun.

Les også: Adam ble kalt «apekatt» og «negerarbeider» på UiO. – Alt jeg ville ha var en meningsfull jobb

Dagsavisen har fått tilgang til Jasmins elevmappe, som bekrefter at det har vært mye kontakt mellom mor og skole. Moren har også fritatt skolen fra taushetsplikten overfor datteren. Dagsavisen har vært i kontakt med rektoren ved den aktuelle skolen, som bekrefter at de mottok e-posten fra Jasmin i vår. Rektoren har ikke ønsket å stille til intervju, men har besvart Dagsavisens spørsmål via e-post. På spørsmål om hvordan rektor opplevde å få en så kritisk tilbakemelding av en av skolens elever, svarer hen følgende: «Vi blir selvfølgelig bekymret for elevens psykososiale hverdag, og trist når vi ser at samtlige tiltak gjennomført ikke har hatt noen effekt for eleven. Dette gjør at vi må evaluere og plukke fra hverandre tiltakene og rutinene, i og med at de ikke har ført til positiv endring for eleven. Det er forferdelig for oss å vite at en elev opplever oss slik, men det er bra at eleven melder fra».

Endringen i opplæringsloven som Jasmin referer til, trådte i kraft 1. august 2017, samme år hun selv skulle begynne i 6. klasse. En av de viktigste endringene innebar nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Dessuten ble det nå elevens egen, subjektive oppfatning av skolemiljøet som ble avgjørende for om skolen skulle reagere. Ifølge Elevundersøkelsen sank andelen elever som ble mobbet på skolen fra 6,6 til 6,1 prosent fra 2017 til 2018. Tallene tyder på at lovendringen har hatt effekt. En fattig trøst for Jasmin og de om lag 27.300 andre barna som fremdeles blir mobbet på norske skoler.

«Jeg kom ikke på skolen i dag fordi jeg måtte. Jeg kom for å vise at ingen kan knekke meg.»

En annen viktig endring i opplæringsloven var en tydeligere aktivitetsplikt enn det som hadde vært tidligere. Plikten innebærer at skolen nå skal følge med, gripe inn, varsle, undersøke og sette inn tiltak så lenge eleven ikke har et trygt og godt skolemiljø. Aktivitetsplikten er oppfylt dersom skolen har gjort alt det som med rimelighet kan forventes, ifølge Utdanningsforbundets egne nettsider. En plikt både Jasmin og moren mener skolen ikke overholdt. Men først må vi helt tilbake til start.

(Saken fortsetter under bildet)

Da Jasmin yngre var hun ofte lei seg. «Jeg ville ikke være lei meg mer så jeg gjorde det om til sinne», forklarer 13-åringen. «Jeg sier til henne at det er bra. Da får hun flere krefter til å kjempe», sier Ada.

Jasmin begynte i 1. klasse på sin lokale barneskole høsten 2011. «En god miks med elever både fra Norge og resten av verden», tenkte Ada, som syntes skolen virket som er godt valg for datteren. Første, andre- og tredjeklasse gikk nokså knirkefritt. Så fikk klassen plutselig ny kontaktlærer og dynamikken endret seg.

– Det ble litt komplisert i fjerde klasse. Det var sånne små hendelser hele tiden. Jeg ble lei meg av det, men jeg trodde det var vanlig. Jeg trodde det var sånn venner var mot hverandre, men jeg merket at det var rart at det var sånn hele tiden. En gang dro de i panneluggen min, røska i den og sa at den var stygg, forklarer Jasmin.

– Du kom på skolen med ny klipp. Du hadde rettet ut håret og noen av jentene syns det var veldig gøy og dra i panneluggen. De hoppet på henne og holdt henne fast, de ville buste den til fordi hun ikke skulle «få late som hun hadde rett hår». Det var da jeg skjønte at det her var ganske alvorlig, føyer mamma Ada til.

– Noen ganger var de snille også. Men jeg var mer lei meg enn glad når jeg var med dem, konkluderer datteren.

– Det var inn og ut av varmen hele tiden, det var så heftig. I den klassen var du enten kul og akseptert, eller du ble hakka på og isolert, slår moren fast.

«Dere burde skamme dere. Jeg er en 13 år gammel jente som sitter i mattetimen og skriver dette. Hvorfor? Fordi dere i 4 år ikke har hørt på meg, eller moren min når vi har sagt ifra så mange ganger at det ikke kan telles. Jeg er en 13 år gammel jente som ikke blir hørt.»

Mor og datter forteller om en skolehverdag som stadig ble vanskeligere. Jasmin ringte ofte hjem i friminuttene etter å ha blitt utsatt for stygge kommentarer eller såkalt blikking, «å markere at noen er utenfor fellesskapet eller er mindre verd, ved å se stygt på dem», ifølge Språkrådet.

I deler av i femteklasse gråt Jasmin seg i søvn hver eneste kveld.

– I den perioden var det flere ganger hun løp unna skolegården i friminuttene og ringte meg og bare hylgråt, hun orka ikke mer, sier Ada.

Les også: Pasienter krever stell av etnisk norske pleiere

Jasmin sa ifra til kontaktlærer, Ada tok kontakt med de andre foreldrene. Begge forteller at varslingene til skolen ble avfeid som såkalt jentedrama, det var bare sånn det var med «jenter i den alderen».

Mobbing rammer faktisk «jenter i den alderen» litt oftere enn det rammer gutter. Ifølge elevundersøkelsen 2018 svarte 8,7 prosent av jentene og 8,1 prosent av guttene at de ble mobbet i 5. klasse. I 8. klasse synker mobbeprosenten til 4,5 prosent hos begge kjønn, før guttene tar jentene igjen på videregående. Først når ungdommene er et sted mellom 15 og 16 år kan man begynne å snakke om «gutter i den alderen». I førsteklasse på videregående oppgir nemlig 2,9 prosent av guttene at de blir mobbet, mens bare 2,6 prosent av jentene rapporterer det samme. Gjennom hele videregående er det litt flere gutter enn jenter som blir mobbet på skolen.

«Jeg har blitt fortalt, at dere gjør ting, men det er ikke alltid dere treffer. Det er en så stor løgn. Dere gjør ABSOLUTT INGENTING for å forbedre miljøet på 7. trinn. Og dere har alltid visst at ikke bare jeg, men mange flere andre enten flyttet, eller byttet skole pga. miljøet her. Det virker som at dere tenker at siden de er borte, så blir problemet mindre. Men det er fortsatt barn her, som er manipulative, krenkende, sleipe os.v. De bare tenker dere oppfører seg bedre, når offeret flytte? Wow, det er spesielt.»

Jasmin forteller om en stor endring da sosiale medier ble en del av hverdagen i 5. klasse. Fram til da kunne hun aldri vite hvordan dagen på skolen ville bli, eller om hun fikk lov til å være med klassekameratene etterpå. Fra nå av kunne utfrysingen og mobbingen skje når som helst, til alle døgnets tider og med helt ukjente avsendere. En vanlig praksis var å liste opp to og to jentenavn. Deretter skal klassekameratene sette ring rundt den de liker best, den de hadde kjent lengst, den de har mest lyst til å henge med. Dagsavisen har fått tilgang til en rekke av disse skjermdumpene. Igjen og igjen så Jasmin sitt navn bli stående uten ring rundt. Jentene valgte aldri hennes navn fremfor noen andre. Men sosiale medier ble ikke bare brukt til å ekskludere.

– For eksempel utvekslet elevene hverandres passord til Snapchat. Plutselig kunne de logge seg på hverandres kontoer og sende trusler derfra. Sånne ting var jeg ikke forberedt på, de var så smarte på sosiale medier, innrømmer Ada.

En dag for snart tre år siden ble Jasmin plutselig invitert med de populære jentene hjem. De skulle sminke henne kjempefint, fortalte de. Etter at de hadde sminket henne ville jentene ta noen bilder av henne, før Jasmin selv fikk se hvordan hun så ut. Jentene hadde sminket henne kjempestygt før de la ut bildene ut på sosiale medier. Jasmin løp derfra gråtende, men fortalte ingenting da hun kom hjem.

– Tenk å være 10 år og endelig få være med de kule jentene hjem for å prøve all den kule sminken. Så legger de ut bilder av deg med stygg, «horete» sminke. Hun ler litt av det nå, men da det skjedde turte hun ikke si noe, forteller moren.

«Dere sier elevene ikke skal slurve med oppgavene de får I timen, for det hjelper dem ikke I fremtiden. Men hjelper derfor dere å slurve med oppgavene deres da?»

(Teksten fortsetter under bildet)

Jasmin har alltid vært glad i nærområdet sitt. De siste årene har hun derimot blitt engstelig for å oppholde seg i nærheten av skoleområdet, i frykt for å møte på noen av mobberne. 

Moren til Jasmin håpet lenge at datteren kunne bytte klasse. Men for datteren var det som for mange barn, tryggest – tross alt – å fortsette i klassemiljøet hun kjente. Til slutt kom likevel dråpen som gjorde at Jasmin ombestemte seg. Hun mottok det hun opplevde som en trussel fra et familiemedlem til en hun gikk i klasse med. Det var sommerferie, Jasmin skulle begynne i 6. klasse om bare noen få uker. Moren fikk arrangert et hastemøte med skolen. Kunne de stryke datteren av klasselista og overføre henne til parallellklassen?

Nei, sa skolen.

Så, 1. august 2017, bare et par uker før Jasmin skulle begynne i 6. klasse, kom det nye lovverket på plass. «Dersom en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø kan eleven eller foreldrene melde saken til Fylkesmannen etter at saken er tatt opp til rektor» står det nå i opplæringslovens paragraf 9 A-6. Deretter er det opp til Fylkesmannen å avgjøre om skolen har oppfylt aktivitetsplikten. Dersom Fylkesmannen mener at aktivitetsplikten ikke er oppfylt skal Fylkesmannen vedta hva skolen skal gjøre for å gi eleven et «trygt og godt skolemiljø».

– Da de nye reglene kom sa jeg at «enten lar dere henne bytte klasse, ellers så melder jeg ifra til Fylkesmannen». Søndag kveld før mandagen hun skulle begynne i 6. klasse fikk hun beskjed om at hun fikk lov til å bytte klasse. Hun knakk helt sammen. Men det var i gledestårer, forteller Ada.

Gleden skulle bli kortvarig.

– De infiltrerte den nye klassen min, hevder Jasmin.

– Jeg fikk noen venner, men de fleste gikk bak ryggen min og sa at jeg var en sviker mot den gamle klassen. De sa at jeg overdrev, at jeg aldri hadde blitt mobba i den gamle klassen min. Jentene i den gamle klassen prøvde å bli venner med jentene i den nye klassen, sånn at de skulle tro at de var veldig hyggelige.

– Du dro det litt med deg, som et stempel i panna. Og så ble det nesten enda verre, forteller moren, som poengterer at klassestrukturen har forandret seg mye siden foreldregenerasjonen gikk på skolen.

– Rykter sprer seg på tvers av klassene. Selv om de kanskje ikke er sammen ute i skolegården så er de på Snapchat hvor de sender meldinger om hverandre rundt.

Les også: Ikke alle barn går på skolen. Frej (7) er hjemme med mamma

«Det er ingen politikk for skolen med å nekte klassebytte», svarer rektor på spørsmål om hen kan bekrefte at skolen har nektet elever å bytte klasse, selv når årsaken til forespørselen er mobbing. «Det er sjeldent det er ønsket, og årsakene er svært ulike når det forekommer. Angående Fylkesmannen, fikk eleven bytte da klasse tiltak ikke var vellykket, samtidig som fylkesmannen drev sin saksbehandling», skriver rektoren til Dagsavisen.

«Hvordan hjelper det at jeg skal snakke med 100000 voksne, så de kan høre «historien» min? Jeg gidder ikke høre flere så å si «foredrag» for dere. Det skal være NOK å si at jeg blir mobbet, og føler meg krenket. Eller er det ikke nok for dere? Det virker ikke sånn. Gang, på gang, på gang forteller jeg, med et lite håp om at dere faktisk gjør noe med det. Men nei. INGENTING skjer.»

Mor og datter mener begge at skolen har brutt aktivitetsplikten fordi tiltakene som har blitt satt i gang ikke har hatt god nok effekt, eller ikke har blitt gjennomført. I tillegg mener de at mye av ansvaret har blitt lagt på 13-åringen selv.

– Jeg sa til dem at denne skolen aldri gjør noe som funker. De ber meg om å si ifra hva de kan gjøre for at jeg skal få det bedre. Det er veldig irriterende, sier Jasmin.

– De legger veldig mye ansvar på henne. Tilnærmingene deres er veldig merkelige, mener Ada, og forteller at hun i en periode ringte til skolen hver eneste dag for å høre hvordan datteren hadde hatt det i friminuttene.

– De påsto at hun hadde det fint. Også på de dagene hun hadde ringt meg i friminuttene og grått.

Men skolen har gjort tiltak for å bekjempe mobbing, også i Jasmins klasse. For eksempel har de spilt et spill som heter Hei-spillet, gruppevis med en sosiallærer til stede. Spillet har mange spørsmålskort om ulike tema, som blant annet relasjoner, selvfølelse, fantasi og evnen til å ta andres perspektiv, ifølge helsestasjonsbutikken.no, som har satt spillets målgruppe til 4–13 år. Også dette tiltaket mener mor og datter at er et dårlig verktøy for å få bukt med de sosiale problemene.

– Vi spiller hei-spillet, snakker og hva som er snilt og hva som er slemt, sier Jasmin.

– Det hadde sikkert funka på min fireåring, men det funker ikke med den alderen de dealer med nå, slår Ada fast.

Et annet tiltak skolen har satt i gang i et forsøk på å bedre miljøet er å gjennomføre trivselsundersøkelser. Her skal elevene selv svare på spørsmål om vennskap og klassemiljø. Heller ikke dette tiltaket mener familien at har hatt noen effekt.

– Det er veldig rare spørsmål, mener Jasmin.

– De referer til disse undersøkelsene i aktivitetsplanen, selv om jeg har sagt at det kan de bare la være med. Alle svarer at de liker Jasmin veldig godt. Når alle jentene får spørsmål om hvem de kunne tenke seg å være mer sammen med, og det er en jente de aldri er sammen med, hvem tror du de svarer da? De er ikke dummere enn som så. De gjennomskuer de testene, de skjønner hvorfor de blir spurt, hevder Ada.

(Saken fortsetter under bildet)

Et lite stykke fra skolegården ligger den lokale flerbrukshallen. På baksiden av den ruvende bygningen står Jasmin og danser i nesten alle friminuttene.

Rektoren ved den aktuelle skolen sier hen ikke kjenner til at det har blitt rettet kritikk mot tiltakene skolen har satt i gang mot mobbing. «Foresatte og elever er med på utvikling av tiltaksplaner og kan komme med innspill, slik at de blir best mulig tilpasset eleven», skriver rektoren. På spørsmål om skolen har vært flinke nok til å sette inn aldersrelevante tiltak mot mobbing svarer rektor: «I og med at foresatte og elever skal delta i utarbeidelse av tiltaksplaner, er det viktigste individuell tilpasning. Forebyggende arbeid i klassene blir tilpasset trinnene».

Les også: Faren ventet på sønnen Gautes første ord. De kom aldri. Gutte forble taus (+)

Ada sier hun ofte har følt seg som en bråkete masemor. Likevel, når hun får spørsmål om hva gjør dersom Jasmins småsøsken en dag i fremtiden skulle blitt mobbet, nøler hun ikke et sekund.

– Jeg hadde banket i bordet med en lovparagraf med en gang. Jeg hadde byttet skole hvis det var mer enn to episoder de ikke tok seriøst. Jeg som mor kan ikke endre en ledelse. Mitt råd er derfor: Si ifra hver eneste gang. Blir det så dramatisk at barnet ditt må bytte miljø, ikke bytt klasse, bytt skole.

– Det har vært bra at mamma har sagt ifra, selv om det ikke har skjedd noe.

«Kjære ledelse og lærere på (...) Skole. Dere gjør en skikkelig dårlig jobb. Rart dere ikke merker det selv.»

Intervjuet med Jasmin og Ada ble gjort i vår, da Jasmin fremdeles gikk på barneskolen. Jasmin begynner i disse dager på en ungdomsskole langt unna den hun opprinnelig sognet til. Familien planlegger å flytte fra området før småsøsknene skal begynne på skolen.

– Jeg både gruer og gleder meg. Men uansett hva så skal jeg aldri havne i denne situasjonen igjen, sier Jasmin bestemt.

Les også: «Du MÅ ikke stemme MDG. Men 40.000 ungdom i klimastrek kan ikke ta feil»