I disse dager er det pelsauksjon i København. Det er en underlig foreteelse å følge. Det er noe med tall-rekkene – noe med navnene: «Mahogany Velvet Females» for eksempel - industriens forførende navn på en type hunnmink.
128.492 individer ble solgt denne uka - til 196 kroner pr stk. 196 kroner for et liv. Et liv som startet like fantastisk som alle andre – med mor, med søsken – og en hel verden å oppleve. 128 492 minkvalper utstyrt med et avansert sanseapparat for et langt og variert liv langs vann og elvekanter – som ville leke og løpe – lære seg å svømme og dykke – og en dag kjenne gleden av å lykkes med sin første jakt..
Men det ble aldri slik. Før livet kom ordentlig i gang ble de denne uka solgt - i et støyende auksjonshus – verdsatt til snaue 200 kroner pr snute.
Her hjemme vil regjeringen avvikle pelsoppdrett, og har mottatt 330 høringssvar på sitt lovforslag. Forslaget får mye støtte, mens andre er kritiske.
Noen beskriver livet i nettingbur som en luksustilværelse der tispene i «revehagen» tilbys næringsrik mat og «helsehjelp» - leveforhold som fjellrev «bare kan drømme om».
Andre hevder at «pels er svaret på klodens problem med mikroplast». Men alternativet til pels er naturligvis ikke oljebasert fuskepels. Det er nok av gode miljøvennlige alternativer å kle seg på.
Regjeringen beskyldes også for å gi etter for «marginale pressgrupper». Men jevnlige meningsmålinger (CINT) viser at under 20% mener at det er «riktig å holde dyr i bur for å produsere pels». Er det noen som i sannhet kan kalles marginal pressgruppe så må det være næringa selv. Pr. oktober 2018 er det bare 167 gjenværende pelsfarmer i Norge.
Videre hevdes det at pelsnæringa er en «viktig renovatør som tar seg av slakteavfall». Men kun 2,6 % (!) av dette råstoffet brukes til norske pelsdyr. Hoveddelen går til gjødsel og biodrivstoff. Pelsnæringa er ingen renovatør, den er snarere en konkurrent om et viktig råstoff.
En annen gjenganger: «Hvis ikke Norge produserer pels vil etterspørselen dekkes opp av andre land med dårligere standard for dyrevelferd». Men det er ingen vesentlige forskjeller på norsk og f.eks. kinesisk pelsoppdrett. Og norsk pelsoppdrett er – via aktiv markedsføring – høyst medansvarlig for etterspørselen i Kina. Det er ingen naturlov at det er etterspørsel etter pels; den skapes – av næringa selv. Pelsinform - pelsbransjens hovedorganisasjon i Norge sier rett ut at de frykter lavere etterspørsel som følge av det norske lovforbudet.
Norge og nordmenn er ikke verdensmestere i alt slik man noen ganger kan få inntrykk av. Og norsk pelsdyroppdrett er definitivt ingen funklende stjerne på den internasjonale dyrevelferdshimmelen.
Det gode liv i nettingbur er og blir en illusjon.
Pelsnæringa er ingen renovatør, men en konkurrent.