Stavanger

Da spanskesyken herjet verden

Når ingen forbinder Corona med øl, men heller med kinesisk virus, kan det være grunn til å bla en smule i minneboken og gå tilbake til av slutten av 1. verdenskrig. Aldri har Stavanger-avisene hatt så mange dødsannonser som i oktober og november i 1918.

Av: Engwall Pahr-Iversen

De fylte nærmest daglig i en periode hele avissider, og det ble rapportert om opptil 30 dødsfall i de verste ukene. De døde fantes i de fleste aldersgruppene. Et gjennomgående trekk i annonsene var at dødsårsaken ble oppgitt til å være lungebetennelse. Svært mange av de syksdomsrammn var innlagt på sykehus da de døde.

Alle var de blitt ofre for den sterkt smittsomme «spanskesyken» som stadsfysikus Wyller den 3. juli 1918 advarte byens befolkning om at var på vei også mot byen. Det var ingen grunn til å tro at Stavanger ville slippe unna siden sykdommen allerede var nådd fram til både Ringerike og Kristiania, som stadsfysikusen sa. I en bank i hovedstaden var 20 mennesker blitt syke, og flere av soldatene på Hvalsmoen var også smittet av sykdommen som man den gang antok var forårsaket av en bakterie. Virus visste man først om på 1930-tallet.

Journalistene spurte stadsfysikus Wyller om denne nye sykdommen egentlig var farlig, og han svarte beroligende: «Det er ukjendt, man vet ikke hvor farlig den kan være. Men alt tyder paa at den har meget tilfælles med influenza, som for enkelte tilfælder kan være meget slem», sa stadsfysikusen som la til at Stavanger foreløpig ikke ville treffe noen «spesielle foranstaltninger» mot sykdommen. Det ville i praksis heller ikke være mulig, la han til og støttet seg til sin medisinske kollega Berntzen i Kristiania.

Grafikk: Så mange er korona-smittet i Norge nå

Tre dager senere, het det i en reportasje i 1.ste Mai: «Stadsfysikus hadde ret. Det viser sig at flere personer her i byen er blit angrepet av sykdommen. Ihvertfald inbilder mange sig at ha faat den. Om bord i nattruteskibet «Sandnæs» som i går morges kom hertil fra Bergen, «følte nogen av passasjerene sig syke, blant annet var en frelsesarmésoldat sikker paa at ha faat den spanske syke».

Sykdommen slo til i byen med en stadig sterkere kraft, og det medførte at myndighetene måtte gjøre noe. De valgte å gjøre som det også ble gjort i de fleste andre store byene, kinoene og skolene ble stengt. Av en eller annen grunn fikk imidlertid både Stavanger Faste Scene og byorkesteret fortsette med sin offentlige virksomhet. Muligens mente man at det var ikke så mange som besøkte teatret eller konsertsalen slik at smittefaren skulle være minimal.

###

Amerikansk varselplakat fra 1. verdenskrig.

Selv om både basarer, teaterforestillinger, konserter, kristelig møter etc fikk fortsette som om ingen «spanskesmitte» fantes, ble det rettet en lang rekke offentlige og advarende pekefingere mot å oppholde seg i store sammenstimlinger av folk. Betydningen av at folk flest passet på å ha en god personlig hygiene, ble også jevnlig presisert. Eksempelvis ble melkekøene og køer foran rasjoneringskontorene, regnet som «slemme smittesteder». Byens befolkning ble også bedt om å være ekstra nøye med rengjøringen i hjemmene.

At telefonrøret også kunne formidle smitte, var en teori som ble grepet med åpenbart begjær av Stavanger Desinfectionskompani i Hjelmelandsgata. I store annonser forkynte firmaet: «Bekjendte læger har konstateret at mikrofonen paa telefonapparatet er en slem smitteoverfører. De kan aligevel av den grund vanskelig lade Deres telefonapparat helt eller delvis staa ubenyttet, derfor tillader vi oss at tilbyde Dem desinfection av Deres apparat til forebyggelse av smitte for Dem selv og Deres personale».

Etter hvert som stadig flere i byen ble syke, var det slett ikke plass til alle på sykehuset. Det ble opprettet et spesielt lasarett i Stokkaveien samtidig som det ble bedt om at sykepleiersker skulle melde seg til frivillig tjeneste. Ti meldte seg i første omgang. En oppfordring til byens bilister om å stille biler til disposisjon i noen timer slik at legene kunne komme seg fort omkring i byen til de syke, førte til at fire privatbiler med fulle bensintanker straks var på plass. Stadsfysikus fortalte derfor at alle som trengte medisinsk hjelp, ville kunne få det.

Etter hvert skulle mange stå fram med forslag til midler som skulle lindre sykdommen. Disponent H. A. Tønnessen – som også var sterkt opptatt av naturmedisin i tillegg til sin produksjon av ulike leskedrikker – skrev i en avisartikkel at de basillene som fremkalte lidelsen, utvilsomt måtte være «avlet i skyttergravene hvor tusenvis av lik ligger og forpester luften».

Tønnesens klare anbefaling til alt var derfor å ta daglig to til seks store lunkne klyster selv om avføringen var i orden og man skulle ha voldsom diaré. Det viktigste var å rense tarmene, drikke opptil seks liter vann daglig, og ikke minst foreta fire varme helvaskinger av kroppen i løpet av døgnet, hevdet han med all sin erfaring fra utenlandske sunnhetssentre. Om behandlingen hjalp, tier avisene. Sikkert er det i hvert fall at mange og underlige metoder ble prøvd. Noen hevdet med en nærmest religiøs tro at kvikksølvsalve som ble innsmurt i neseborene, skulle ha en effektiv desinfiserende effekt som hindret smitte og lungebetennelse. Andre anbefalte tjære: «Ta en kop tjære og stik en glødende gjenstand, en strikkepind eller noget lignende, ned i koppen. Der opstaar da en sterk røk, og denne skal man indaande.» Det var en tid hvor både manne- og kjerringråd florerte fritt.

En medisinsk behandling som vakte stor interesse i Stavanger, var en telegrafisk beskjed fra regjeringen til Stavanger Provianteringsråd om at det av medisinske grunner skulle utleveres en halv flaske konjakk pr husstand mot brennevinskort. At det ellers var forbudstid i landet, skulle man i denne spesielle sammenheng se bort. En ting var imidlertid å fatte en nasjonal regjeringsbestemmelse, noe ganske annet var den lokale utførelsen og etterlevelsen av den.

Stavanger Provianteringsråd diskuterte lenge hvordan konjakken skulle fordeles på folket. For eksempel foreslo den senere ordføreren Birger Pedersen med atskillig alvor at det skulle «istandbringes en ordning hvorved forbrukernes interesser blev ivaretatt paa beste maate saaledes at brendevinet kunde blive saa billigt som mulig for dem som vilde ha det». Rådets formann S. Løge foreslo ganske enkelt at apotekene burde ta seg av salget og fordelingen samtidig som han henstilte til avholdsfolk om ikke benytte seg av halvflasken selv om de skulle være smittet. Alkoholen ville ikke hjelpe, hevdet Løge om også var formann i byens totalavholdsforening. Det ble en høytidelig avstemming i rådet som Pedersen vant med åtte mot syv stemmer. Salget skjedde imidlertid fra apotekene likevel.

Midtveis i november 1918 ble både skolene og kinoene igjen åpnet. Barn fikk imidlertid fortsatt ikke lov å gå på kino. Til gjengjeld kunne også barna besøke Waisenhusbasaren. Den hadde først besluttet å holde stengt i smittetiden, men da kinoene åpnet sine dører, lukket også Waisenhuset opp sine basarbøker.

Spanskesyken skyldtes et influensavirus type A, som man tror hovedsakelig spredte seg med dråpesmitte mellom mennesker. Inkubasjonstiden var cirka to dager. Symptomene var plutselig høy feber, hoste, smerter i øynene, ørene og ryggen, ømhet i hodet og svelget, belegg på tungen, sykdomsfølelse, blødning fra nesen og svimmelhet. Selve influensaen varte noen dager til en uke. Hos de fleste sluttet influensaen med disse symptomene, men noen utviklet ettersymptomer som ofte kunne være mer alvorlige. Spesielt ble mange angrepet av lungebetennelse i forløpet av spanskesyken. Men også meningitt, bronkitt og diaré kunne komplisere sykdomsbildet.

Spanias konge først rammet

Spanskesyken som herjet by og land for 100 år siden, er igjen blitt et aktuelt begrep. Fortsatt er det atskillige forskere som finner det forunderlig at datidens influensapandemi ble kalt for Spanskesyken. Det finnes nemlig ulike meninger om hvor smitten egentlig oppsto. Enkelte hevder at «spanskeviruset» hadde sin opprinnelse i indre deler av Asia, og siden spredte seg østover til Kina og Japan. Derfra skal sjøfarere ha brakt med seg smittestoffet over Stillehavet til Amerika hvor en epidemi brøt ut i en militær treningsleir i Funston i Kansas 5. mars 1918.

Få uker etter denne Kansas-epidemien, ble en halv million soldater sendt med skip over Atlanterhavet til vestfronten. USA hadde erklært krig mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia i april 1917. De første tilfellene av spanskesyken i Europa oppsto i Bordeaux og Brest i begynnelsen av april 1918. De amerikanske styrkene ble i hovedsak landsatt i disse havnebyene.

En måned senere, i mai, hadde influensaen spredt seg til Spania, som hadde erklært seg nøytralt under den første verdenskrig. En av de første spanjolene som ble rammet av sykdommen, var for øvrig kong Alfons XIII. Nyheten om at kongen var blitt syk, ble spredt like fort som viruset, og blir betraktet som den begivenhet som ga pandemien dens navn, spanskesyken. I løpet av et pare måneder spredde influensaen seg fra Frankrike til Skottland og England, hvorfra den kom over Nordsjøen til Norge.

Forskeren Svenn-Erik Mamelund som har skrevet en hovedfagsoppgave om blant annet spanskesykens spredning, forklarer smittens vandringer i Norge slik: «Fra Kristiania spredte spanskesyken seg videre inn i landet. De første tilfellene i Bergen er rapportert rundt jonsok, og har mest trolig kommet med Bergensbanen fra Kristiania. På lignende måte har spanskesyken spredt seg med Dovrebanen opp gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. Kystseilere fra Kristiania spredte spanskesyken langs Skagerrak-kysten og opp til Stavanger.»

Influensaen rammet i tre bølger. Høstepidemien varte både lenger og var hardere enn sommer- og vinterepidemien, men til gjengjeld spredte smitten seg saktere. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de som var blitt rammet av sommerens smitt, hadde utviklet en viss immunitet mot viruset. Høstviruset ble betraktet som farligere for lungevevet, og det er faktum at de fleste offer for spanskesyken, egentlig døde av lungebetennelse eller andre lungekomplikasjoner.

Mer fra Dagsavisen