Stor meddomsrett i stedet for jury

I 1887 ble juryordningen en del av det norske rettssystemet for å beskytte vanlige folk mot embetsstandens overmakt. Mer enn 120 år senere er ordningen under sterkt press.

Dagens ordning skiller seg vesentlig fra den som ble innført i 1887. I dag er det langt færre saker som føres for en jury. Det er blant annet innført et krav om at forbrytelsens strafferamme må være høyere enn seks års fengsel. Samtidig har samfunnsforholdene endret seg dramatisk.

Et av Høyres rotfestede prinsipper er å «forandre for å bevare». I det ligger at man vil bevare og styrke grunnprinsippene, men er villige til å forandre veiene fram til målet. Høyres verdikonservative ideologi legger stor vekt på medbestemmelse, folkestyre og rettssikkerhet for borgerne mot staten. Det er derfor i tråd med Høyres grunnsyn å ha et sterkt innslag av lekfolk i strafferettspleien.

Når man skal ta stilling til om juryordningen skal endres eller fjernes, er det sentrale å finne fram til den løsningen som gir best rettssikkerhet. Vil det være å beholde dagens ordning uendret, å foreta større eller mindre endringer i denne, eller vil det være å gå bort fra juryordningen og i stedet føre alle straffesaker for meddomsrett?

Vi mener tiden nå er moden for å erstatte juryen med en stor meddomsrett. Etter vårt syn vil det være et bidrag for å styrke rettssikkerheten både for tiltalte og de som er ofre eller pårørende i de alvorligste sakene som i dag føres foran en jury. Det er et stort paradoks at det i forvaltningsretten er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti at selv den minste avgjørelse der skal begrunnes, mens samfunnets sterkeste inngrep overfor en borger kan avgjøres uten begrunnelse. Det er særlig uheldig for domfelte i de saker der man får en begrunnet frifinnelse avgjørelse i tingretten, men blir funnet skyldig i lagmannsretten uten begrunnelse. For fornærmede eller pårørende vil det være tilsvarende vanskelig med en begrunnet domfellelse i tingretten og en ubegrunnet frifinnelse i lagmannsretten.

Slik dagens juryordning fungerer er det vanskelig å vite om juryen har oppfattet bevismaterialet korrekt og man vet heller ikke hvordan bevisene er vurdert. Den manglende begrunnelsen gjør det også vanskelig senere å ta stilling til om det er grunnlag for gjenopptakelse av saken.

Mange av de historiske grunnene til at vi har juryordningen og de viktigste argumentene dagens jurytilhengere bruker, er ikke like gjeldende lenger. Avstanden mellom fagdommerne og lekfolk er ikke lenger så stor, størstedelen av befolkningen har i dag høyere utdannelse. Faren for at drøftingene i en meddomsrett lett kan domineres av fagdommerne er derfor ikke så reell lenger. Tvert imot kan det være en fordel at fagdommere og lekdommere kan veilede hverandre og sikre at misforståelser ikke oppstår. Den kompleksiteten og omfattende dokumentmateriale vi ser i mange straffesaker gjør det enda mer nødvendig med et samspill mellom lekfolk og fagdommere underveis i saken, og på den måten bidra til å styrke rettssikkerheten.

En stor meddomsrett vil også bidra til at lekfolks synspunkter på lovforståelsen vil bli en faktor i rettssystemet, i motsetning til i dag, der dette avgjøres av lagmannen alene, som instruerer juryen i den enkelte sak om hvordan de plikter å bruke loven.

Ved å erstatte juryen med en stor meddomsrett med to fagdommere og fem meddommere, sikrer man et fortsatt stort innslag av lekfolk i strafferettspleien. På samme tid vil en avskaffelse av juryen bidra til at de ulemper og uheldige utslag ved dagens ordning som mangel på begrunnelse, etterprøving og kontroll, blir borte.

Hvor mange lekdommere retten settes med, er underordnet prinsippene som må ligge til grunn, nemlig at man har et bredt spekter av ulike syn og livserfaringer. Dette er fullt mulig uten at det nødvendigvis må være ti dommere totalt. En ordning med syv dommere i meddomsretten kan være en fullgod erstatning for juryen i alle straffesaker, men der fem av dommerne er lekfolk og to fagdommere, og der alle deltar med samme stemmerett ved alle avgjørelser. For å avsi en fellende dom, må det fortsatt kreves minst fem stemmer.

Lekfolk bør være seg bevisst sitt samfunnsansvar og hva som ligger i oppgaven; å dømme sine likemenn. Samtidig som man vurderer juryordningens videre skjebne, må man også se på om legdommerne bør få mer opplæring. Større trygghet i forhold til rollen som lekdommer gir også mindre sannsynlighet for at fagdommerne blir for dominerende i drøftingene. Lekfolk må ha klart for seg det sterke kravet som skal stilles til bevis for å dømme noen, og kravet til at en dom skal henge på en solid og etterprøvbar begrunnelse i de bevis som er ført for retten. Dette er for Høyre en bærebjelke i kravet til en rettssikker behandling.