– Dette albumet førte til en kulturforandring i Stavanger vi ikke siden har sett og aldri kommer til å se igjen, sier Jan Inge Reilstad.
Den nye boken hans tar for seg albumet Stavangerensemblets debutalbum «Ta ein kjangs».
Boken inngår i Christer Falcks bokserie «Norske albumklassikere». I bunn er Kåkå-sjefen litteraturviter, men han tok tidlig et valg om å ikke bli for tekstnær. Denne boken tar utgangspunkt i debutalbumet, men handler mest om det som kom før og det som kom etterpå.
– Hva gjør at denne platen kan oppstå? Og hvor blir den av? Finnes Stavanger-rocken lengre? Og hvor da, i så fall? Mods er utenkelig uten Stavangerensemblet. Også Asfalt og Smalhans. Med Stavangerensemblet kommer en musikalsk bølge, en språkbølge, en selvidentitetsbølge – på rett tid. Oljeeventyret slår inn og vi blir sjokkurbaniserte.
Ble ikke tatt seriøst
Da Stavangerensemblet slapp singelen «Kan’kje finna fingen» i 1978, sto Froddien på Torget og solgte «Fersk råkk». Selv om Stavangerensemblet hadde spilt hyppig på Korvetten på tampen av 70-tallet, en av Stavangers eneste uteplasser, hadde bandet ikke tatt av ennå.

Fordi ingen plateselskaper tok rockebandet seriøst på slutten av 1970-tallet.
– I Oslo lo de bare og brukte sangene som underholdning på julebord. At noen sang på dialekt på denne måten – og i et ganske sprøtt tekstunivers – hadde aldri blitt hørt før.
Derfor tok de saken i egne hender. I februar 1980 debuterte Stavangerensemblet med selvutgivelsen «Ta ein kjangs». På coveret sitter Frode Rønli ved en pult, på et slags kontor med en sigarett i munnen. Dette er en kommentar til musikkselskapene, forteller Reilstad.
– Det fantes jo ikke siddisdialekt i offentligheten før.
Responsen kom ikke momentant.
[ LEDER: Å flagge for Palestina ]
En gamechanger
Reilstad rakk å gjennomføre flere, lange intervjuer med vokalist Frode Rønli før han døde i november i fjor.
– Jeg var så heldig å snakke mye med ham før han døde. Det var det naturlig for meg at jeg forteller en del av hans livshistorie også, forteller han.
Første intervju viste Froddien ham et bilde som noe av det første han gjorde.
“Dette må du se”, skal Froddien ha sagt. Reilstad og løfter fram en stor, tykk og tung bok med tittelen «Stavangerensemblet». Det er et arkiv over avisartikler bandet har figurert i.
Reilstad viser fram et bilde av Froddien kun iført motorsykkelhjelm.

– Dette var et sinnssykt svært magasin. I et tre sider langt intervju, stiller Froddien opp med kuken ute og motorsykkelhjelm på hodet. Da bryter de gjennom, sier han og fortsetter:
– Da skjønner Oslo hva de gjør og musikknerdene tar dem imot. Folk begynner å kjøpe platen. Noen mener dette bildet var en gamechanger. Det var det bildet som gjorde at platen ikke forsvant ut i ingenting.
– Traff meg i ungdomsårene
Reilstad forsto fort at det var dette albumet han skulle dykke ned i.
– Den traff meg sånn i ungdomsårene. Den har formet, ikke bare meg, men nesten alle jeg kjenner – også byen. Og landet. Den har kulturomveltende kraft denne platen.
Stavanger tok et helt annet eierskap til dialekten etter Stavangerensemblet markerte seg.
– Froddien var jo helt unik på scenen. Det tok litt tid, men når Stavangerensemblet først eksploderer, forandrer byen seg. Vi forandret oss. For første gang hørte vi vår egen dialekt brukt på en naturlig måte i den nasjonale offentligheten. Det skjer noe med språket vårt, sier Reilstad.
[ Varmestuen: - En drøm i oppfyllelse ]
[ Svartnissen er tilbake: - Knuser julemusikken med beinhard techno ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen