Da inntok skribenten ikke bare observatørens og referentens posisjon, men ble også en slags glad dommer av skjønnhet lenge før slike konkurranser var blitt en realitet, enten det dreide seg om eksteriørdøming av kvinner eller krøtter Det finnes det et lite eksempel på fra Oftedølenes Budstikke en midtre januardag i 1918 under den begeistrede tittelen «nye, vakre gatenavner».
Det heter innledningsvis i artikkelen – pent plassert under en annonse som med tydelige typer tilkjennegir at Gustav O. Abrahamsen tar seg av alle forsikringspoliser når det gjelder «Brand» – «Sjø» – «Krig» – at «En stor, projekteret gate, som gaar fra Paradis i en vakker sving østover mot høiden bak «Pølsesvingen» til Karlsmindegatens forlængelse, er foreslaat kaldt Frue Terrasse. Dette nydelige navn skyldes, saavidt vi vet, komiteens tidligere formand, avdøde konservator Helliesen».
Og så kommer det med atskillig mer avmålt og distansert språkbruk: «To gater paa Storhaug nr. 221 og 222 er foreslaat kaldt Cederberghs gate og Endre Dahls gate, efter to kjendte borgere som hadde sin bolig her». Den gamle lokalkjendisen A. J. Cederbergh kan det være all grunn il å minnes i mer enn utvidet bisetning.
Ifølge salig Matteus skal den som leter, også finne – selv om selvsagt de stadig søkende oljeborere ikke uten videre vil bejae disse ordene. Til gjengjeld går det an å lete seg fram til en slags sammenheng mellom unnfangelsen av jernbanen -og gårsdagene reperbaner. Som bindeleddet står en etter datidens målestokk og sigende, en meget munter og gjestfri egersunder som senere skulle gjøre siddis av seg, A, C. Cederbergh, og sikre seg en solid plass i mer enn i de lokale historiebøkene.
Et utgangspunkt kan være en desemberdag for 155 år siden hvor det ble arrangert et jærsk folkemøte som resulterte i en et slags enstemmig opprop fra de frammøtte: «Det er et alminnelig ønske i de distrikter som representeres av nærværende forsamling, å få jernbane anlagt fra Stavanger til Egersund, eller i alle fall fra Sandnes havn til en havn sør for Jæren, Sirevåg, Vatnamot eller Hellvik. Hvis en jernbane over Jæren skal bringe størst mulig nytte, må den anlegges i svingninger således at den kommer til å stryke gjennom samtlige prestegjeld og berøre Bjerkreims sogns grense ved Tengesdal».
Det var altså ikke måte på hvilke vyer og visjoner som ble luftet på folkemøtet. En jernbane over Jæren ville på den ene siden spare de båtreisende for å seile forbi Jæren – «et farvann for hvilket de fleste reisende gruer seg» – men viktigere var at møtet mente at «en sådan jernbane vil antagelig bli det virksomste, og i enhver henseende det mest hensiktsmessigste middel, til Jærens oppdyrking og oppkomst».
Det var som et rent vekkelsesmøte. Det ble imidlertid ikke tatt opp kollekt. Pengene til den stort tenkte jernbanen måtte komme fra andre steder enn lommene til jærbuen. Selv om det helst var jærbuer var samlet til dette historiske jernbanemøtet, var det en bymann som hadde nevnt mulighetene for å bygge jernbane først. Den æren blir tillagt stortingsmann Cederbergh fra Stavanger som i byens historie er mest kjent for sin store teatersal på Arneageren. Malermesteren var for øvrig en mann med mange pensler i sine spann, og som trakk i flere av byens makttråder. Cederbergh var i tillegg en munter sjel som ble sterkt savnet da han forlot Stortinget; kanskje mest for sitt vidd.
Cederberghs forsiktige mumlen om mulighetene for å bygge en jernbane ble imidlertid fort fanget opp av fogd A. Hansen og lensmann Carlsen i Kleppe. De var de to som hadde tatt initiativet til folkemøtet i 1866. Det skjedde tolv år etter at landets hovedbane var blitt åpnet i 1854, men bare året etter at stavangermannen Carl Abraham Pihl var blitt ansatt som landets første jernbanedirektør. Pihl var utvilsomt den ledende jernbanekapasitet i sin tid – selv om nok ettertiden har vurdert hans forkjærlighet for og klokkertro på utelukkede smalsporede jernbaner, med meget minus i karakterblikket.
Cederberg var en sentral maktfigur i datiden.
— -
Det er likevel sånn at selv om en tanke fødes i begeistring, er ikke applausen like stor dagen derpå. Når virkelighetene inntreffer, må ofte fantasiens vyer vike. Tanken om en jernbane holdt seg imidlertid levende i de kondisjonerte kretsene, selv om de nok jevnlig måtte tilføres noen solide doser intravenøs hjelp. Det hjalp med entusiastiske heiagjenger langs det som skulle bli jernbane. Den første uoffisielle jernbanekomiteen ble erstattet av en mer høytidelig og offisielt oppnevnt komité i 1873. Dermed begynte atskillig å skje drøye 50 år etter at Andreas Cederbergh hadde fått borgerbrev som maler i Stavanger. I mai 1819 begynte han å bygge hus på Arneageren, og i samme host giftet han seg med sin trolovede Berthe Olsen Nærland. De to flytte inn i et hjem som vakte atskillig oppsikt på grunn av sin størrelse. Cederbergh fikk ganske snart «privilegium» som «ene herberger», tok imot «kortere og længere Reisende» og var ellers «tracteur» for byens innbyggere. Samtidig drev han en stor malerforretning med flere mann i arbeid.
Nå var det ikke bare jernbaner og selskapslokaler som Cederbergh var opptatt av, han hadde også sans for reperbaner. Stavangers første reperbane ble anlagt på Spilderhaugen i 1785 av rebslagermester Erik Tollefsen Berge. Han bygslet en eiendom fra prost Giellebø i Stavanger sogn som ifølge datidens beskrivelse, strakte seg fra «Svankevigen og henimod Hetlandsbekken på 200 favner i lengden, og 3 favner i bredden». Stedsnavnet Svankeviken viser også at noen hendelser fester seg i folkeminnet gjennom generasjoner. Navnet stammer sannsynligvis fra enken Svanike Eriksdatter som ifølge rådstueprotokollene fra 1721, ble funnet druknet i en «vig» ved Strømsteinen.
Stavanger Reperbane ble kjøpt av malermester Andreas Cederberg i 1835 og han drev den fram til sin død i 1858. Når denne reperbanen omtales i byhistorien er den først og fremst knyttet til Cederbergs navn. Selv etter at nye eiere hadde overtatt banen og driften, het den fortsatt Cederberg-banen på folkemunne. Det siste tauverk ble slått på den skinnende røde Cederbergbanen i 1909. På det meste ble det laget 120.000 kg tauverk i året på Cederberg-banen. Av tydelige minner etter denne reperbanen i dag, finnes gatenavnene Nedre og Øvre Banegate. Reperbanen lå midt imellom gatene, og hadde sitt endepunkt hvor fronten av den gamle trykkeribygningen til Bjelland ligger i Nedre Banegate.
Den fargerike malermesteren Andreas Cederberg var for øvrig en sentral maktfigur i datidens Stavanger. Han var involvert i det meste som angikk byen ve og vel. Cederberg tilhørte Thranitter-bevegelsen, og var stortingsrepresentant i årene fra 1833 til 1839. Da den nokså stive Jonas Kielland overtok tingplassen til den joviale Cederberg, ble det sagt at en daglig bønn og unison i stortingssalen var: «Gi oss den muntre Cederberg tilbake».
[ Hillevåg får et fortjent løft ]
Cederberghs og Berentsens reperbaner
Med basis i Spilderhaugen, lå også Berentsens Reperbane. Til forskjell fra Cederberghs, var Berntsens bane malt i en skinnende gulfarge. Det var også en annen forskjell på de to banene. Cederbergh fikk sin gate i byen, men det gjorde ikke Erik Berntsen. Hans bror Michael fikk i stedet sin gate for sine bidrag til byen. Berentsens reperbane var i virksomhet helt fram til 1917. Den ble eid av grosserer Erik Berntsen sr. I en periode var hans svigersønn Charles Racine driftssjef ved fabrikken. Han skal ha vært så punktlig at folk kunne stille sine klokker etter Racines og hans St. Bernhardshunds daglige spaserturer mellom hjemmet på Solvang og reperbanen på Spilderhaugen.
Charles Racine hadde flyttet fra familiens vingård og mølle i Sveits for bli språk- og tegnelærer ved Brødremenighetens skole i Stavanger. Ekteskapet med Marie Berentsen førte ham bort fra kateteret, men ikke pekestokken. Han hadde full kontroll over arbeiderne – i tillegg til tarbeidsiden – 1895 et eget reglement for «Arbeiderne ved Berentsens Reperbane Limit i Stavanger». I det het det at «dersom en arbeider gjorde seg skyldig i «en alvorlig krækelse av reglementet», kunne han sies opp på stedet.
Cederbergh var som arbeidsgiver en annen og mildere mennesketype. Journalist Knut Stahl skrev i sin om Cederbergh at «han aldri tok leie for sine lokaler når han visste at møtene som skulle holdes der, tjente til å fremme byens interesser. Denne generøsitet har ganske sikkert en håndverkerforening, som ble stiftet på hans sal og som Cederbergh var formann i fra 1830 og i årene framover, nytt godt av. Kan skje var det mer en klubb enn en forening, en handverkernes pendant til de finere handelsborgeres Klubselskab.
Men Cederbergh skal også minnes fordi det var på hans sal teateret i Stavanger først fant husvære. Cederberghs sal ble byens første teater. Det begynte med Det dramatiske selskap. Vi vet ikke når det ble stiftet eller når det innstillet sin virksomhet, men det er all grunn til å tro at det utgikk nettopp fra håndverkerstanden og den jevne kjøpmannsstand. Og vi vet at det var i virksomhet i 1820-30-årene og at det ga sine forestillinger hos hotellverten Cederbergh, den unge, muntre byentusiast».
Det fortelles ellers i «En stavangersk Cicerone» at det å være medlem av Det dramatiske selskap «satte man stor Pris paa. Paa Cederberghs Sal, hvor flere endnu levende Stavangere gjorde Lykke ved sit ypperlige Spil, oppførtes Stykker som Axel og Valborg, Dyveke, Salomon og Jørgen Hattemager, Menneskehad og Anger samt flere af Holbergs Comedier».
