Hvem: Arild Østin Ommundsen
Hva: Manusforfatter og filmregissør. «Mongoland» (2001) og «Monstertorsdag» (2003) var de sentrale i Stavanger-bølgen i norsk film fra årtusenskiftet.
Hvorfor: Fredag 6. januar er det premiere på NRK-serien «Evy og Alltid». Regi: Arild Østin Ommundsen er manusforfatter og har regi sammen med Silje Salomonsen.
Hva handler «Evy og Alltid» om?
– Det handler om en ung dame som gjør det bra akademisk. Hun har skrevet en masteroppgave om kvinner i norsk litteratur, og skal flytte til Paris med kjæresten sin. Men først skal hun være forlover til en venninne i et bryllup i Sandnes. Der… SPOILER, blir hun dumpet av kjæresten, og planene går i dass. Tilbake i Sandnes finner hun gradvis ut at hun lever noen andre sin drøm og at hun har andre ting hun egentlig vil. Det er en historie om å finne ut hvor du kommer fra, hvor du vil hen og hvem du skal bli.
– Om å finne tilbake til røttene?
- Røttene er viktige. Det er en fortelling spesielt for dem som er i slutten av 20-årene, hvor du må bestemme deg for hvem du skal være. Sånn kan det i hvert fall føles. Der du tidligere levde i en slags ungdomsbasert boble, begynner folk rundt deg å få barn og fine jobber. Hvordan forholder du deg til røttene dine? Vil du vekk fra dem? Ofte er det jo sånn «alt er bedre enn der jeg kommer fra», men så er det jo sånn at uansett hvor du drar, er du med dit som den du er. Noen av oss utsetter det valget jævlig lenge, sånn som meg for eksempel meg, har jo aldri tatt det valget.
- Du har funnet ut av noe, da. Filmen, for eksempel.
- Mens man venter på å finne det man skal gjøre når man blir voksen, er det noen ting man gjør uten å tenke over det. Hele tiden har jeg sett på filmen som en hobby. Jeg kan identifisere meg med denne fortellingen i dette, det har jeg ikke tenkt på før. Du leter etter hva du skal bli, så ligger det egentlig rett foran deg.
- Stavanger spiller en stor rolle i filmene dine, men denne historien foregår i Sandnes, eller Sadness. Hvordan er det å portrettere Sandnes som Stavanger-mann?
- Jeg bor i Stavanger, så jeg vet jo faen ingenting. Nei da. Vi har virkelig prøvd å skildre byen innenfra. Vi har prøvd å la Sandnes, som Sandnes er akkurat nå, prege fortellingen. Sandnes har et kompleks over å være nummer to etter Stavanger. Det har vært ekstra gøy å lage musikken til denne serien. Thomas Dybdahl, som jeg har samarbeidet med i femten år, og som kommer fra Sandnes, spøkte med at vi måtte få inn Sandnes-gauken (kommunevåpenet). Så kom han og sa en dag at det faktisk kunne bli ganske fint. Denne serien bader i gauk.
- Serien er skrevet på bestilling fra NRK. Hvordan har det vært?
- Vi hadde egentlig planer om å lage en Mongoland-oppfølger, men så gikk det skeis da Vegard Hoel ble syk, og i stedet for å bli frisk, døde. I dagene rundt begravelsen hans kom de fra østlandet og banket på døren. Serien skulle produseres og gjøres ferdig i løpet av ett år, og vi fikk grævligt dårlig tid, men vi kastet oss ut i det. Denne serien var allerede skapt, og var noe jeg aldri ville kommet på selv. Jeg skulle bare gjøre om på den, og det er en helt annen type jobb. Sånn sett var det ganske perfekt fordi det prosjektet jeg hadde skrevet på, hadde vært veldig knyttet opp mot Vegard. Det så mørkt ut på alle plan, og det var kanskje en god måte å distrahere seg selv.
- Du og Silje Salomonsen, kånå di, har begge regi på «Evy og Alltid». Det er ikke første gang, det. Hvordan er det å jobbe så tett med ektefellen?
- Vi jobbet sammen i ni år før vi ble kjærester. Det er så sammenvevdt i livet vårt. Hun har et skarpt øye for detaljer, mens jeg ikke bryr meg så mye om det, men vet at det er viktig. Jeg er ikke glad i å tenke for mye, mens hun hadde kanskje blitt sittende og lurt på hva som var det riktige valget litt for lenge hvis jeg ikke hadde vært der. Det er en gjensidig avhengighet. Vi liker å jobbe sammen og vi vet at vi er bedre sammen enn alene.
- Og så har vi noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?
- Max, Micha og Tetoffensiven av Johan Harstad. Den gir meg en eller annen følelse som jeg bare får akkurat der.
- Hva gjør deg lykkelig?
- Å jobbe med andre folk. Det er når jeg jobber, at jeg lykkelig. Når jeg har fri, går jeg på veggene. Da jeg var yngre hadde jeg en idé om at det jeg gjorde skulle føre meg til det som ville gjøre meg lykkelig. Lage en film, få masse skrøyd, få en pokal. Da blir du lykkelig! Men det er imens jeg jobber at jeg er lykkelig. Særlig i et fellesskap. Jeg var aldri en del av en gjeng da jeg vokste opp. Ikke før jeg begynte å lage film og møtte den gjengen på Cementen på slutten av 90-tallet, fant jeg min gruppe. At du har en stamme, har en gruppe, som du vet du kan lene deg på, og ikke er alene, da praktiserer man liksom … nei, bler skikkeligt hippie eg nå.
- Haha. Fortsett!
- Det er rett og slett en følelse av kjærlighet. Når Reidar sitter og klipper serien, Thomas og Håvard springer rundt og lager ny musikk og det koker på, kan jeg komme hjem og kjenne oi, nå har jeg en følelse i magen som ligner på forelskelse, nå er jeg fylt opp med gode ting.
- Hvem var din barndomshelt?
Underdogen. Den utskuddsaktige personen. Det er en posisjon jeg liker godt å være i.
- Så Sandnes altså?
- Sandnes er min barndomshelt.
- Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
- Kånå mi. Ingen andre.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
