Inspirasjonen til de stavangerske buekorpsene var selvsagt hentet fra Nordnæs buekorps og bataljon i Bergen. Noen Kongsgård-elever som hadde vært på en slags studietur til Bergen 1891, hadde blitt både betatt og bergtatt av den taktfast marsjerende bataljonen. Sånt hadde de aldri sett før i hjembyen.
«Noe slikt må vi også kunne få til», var beslutningen som festet seg hos Kongsgård-karene. Ikke lenge etter at de hadde funnet tilbake til reiret i Kongsgård, var Kongsgård Buekorps en realitet. Med noen trommer og atskillig flere hjemmelagede rennebuer, trente buekorpset i skolegården på den rette militær-drillen.
Nå er det ikke alltid at en begeistringsbølge varer lenge. Også slike dør gjerne ut av seg selv. Kongsgård Buekorps døde ikke helt ut, men både begeistringen og oppslutningen sank med tidens gang. At det var oppstått et konkurrerende buekorps i byen, hadde nok også sin betydning for rekrutteringen til Kongsgård Buekorps.
Hva gjør man i slik situasjon? Man gjorde som man gjerne gjør i dag. Snakker om fordelene ved stordrift og betydningen av å skape større enheter og dermed oppnå det som på seminarspråket kalles synenergieffekter. De to buekorpsene ble følgelig slått sammen. I 1896 oppsto dermed Stavanger Buekorps.
Det ble en øyeblikkelig suksess. Opptil 200 gutter meldte seg inn i korpset i de første årene. Oppslutningen økte fra år til år. I 1907 nådde det en topp med omkring 350 medlemmer. Det finnes formodentlig ikke noen fullgod forklaring på hvorfor interessen for buekorpsene ble så stor så fort. Den mest nærliggende må vel ligge i at de mindre guttene ville likne på de større som slet sine sko på Madlamoen. Småguttene lot seg inspirere av soldatene.
Noen ganger ble medlemmene i buekorpsene også opplært i militære kommando rop av ordentlige offiserer. Det gjorde at guttene følte at de fikk oppleve at det «var akkurat som å være på moen». Det var tydeligvis en viktig følelse for ildsjelene.
I hovedsak var det medlemmene selv som organiserte både treningen og trimmingen. De øvde og øvde i marsjering i skolegården på Kongsgård, men hadde også utmarsjer til ulike steder i byen. De fleste turene gikk likevel til toppen av Våland. Da marsjerte buekorpset til takten fra tre-fire trommeslagere, mens jentene med beundring i blikkene fortaus-svermet rundt denne unge manndomskraften, innpakket i en form for uniform.
Etter datidens sigende var det en staselig flokk som vandret med alvorsblikk mot by-høydene. Offiserene, det var de medlemmene som hadde begynt på gymnaset, hadde fått låne ordentlige sabler fra hæren, mens de menige medlemmene, de som ennå gikk på realskolen, måtte nøye seg med egenproduserte tregeværer. Rennebuenes tid var omme. Det var også tiden for den første Kongsgård-uniformen som bare besto av et sølvfarget skulderbånd som helst ble brukt som magebelte. Stavanger Buekorps hadde en uniform som kunne minne om uniformen til våre dagers skolekorps.
Som i Bergen, var også 17. mai den virkelig store markeringsdagen for buekorpsene i Stavanger. Historikerne Ole Kallelid og Leif Kjetil Skjæveland skriver i jubileumsboken om Kongsgård, blant annet dette om 17. mai-paradene:
«Buekorpsets store dag var 17. mai. Etter tre-fire øvelser i uken fra begynnelsen av april, var formtoppen prikket inn på nasjonaldagen. Da gikk buekorpset først i barnetoget med nypussede sko, nypressede uniformer og stive og alvorlige blikk.
Med militær presisjon foretok de unge soldatene helomvendinger og øvelser med sabler og tregeværer som imponerte foreldre og kvinnelige medelever langs ruten. Det var vel også mye av hensikten for buekorpsmedlemmene.
- Det var en slags høytidelighet eller en slags stolthet blandet med en gysning eller frysning over ryggen, skrev Johannes Brochmann, en av offiserene, om følelsen når korpset ledet an i 17.mai-toget.»
Den største oppslutningen hadde nok buekorpsene i årene omkring unionsoppslutningen. Det hadde sannsynligvis sammenheng med at forsvarstanken den gang sto sterkt i folket, og at det fra regjering og Stortingets ble ført en ganske aktiv forsvarspolitikk. Unionen skulle oppløses, om så med våpenmakt.
Nå ble det ikke nødvendig med noen våpenmakt for å oppløse unionen. Det skjedde fredelig. I all fredsommelighet sovnet også Stavanger Buekorps inn. Den siste gang korpset paraderte i 17. mai-toget i Stavanger, var i 1910. Kort tid etter ble det blåst tappenstrek for buekorpset. Trommer, sabler og tregeværer ble lagt bort. Buekorpsenes tid i Stavanger-historien var over.
Nå er det vel ikke usannsynlig at buekorpsene i Stavanger også brakte minne til godtfolk som fortsatt kjente til «Borgervæbningens» tid i byhistorien. Skipslege Marius Norland minnes i boken “Stavanger og stavangere i de hvite seil tid” sin opppvekst i Stavanger. Han ble født i 1872. Han skriver for eksempel om Borgervæbningen i Stavanger og dens stadshauptmand, Wilhelm Hansen.
«Borgervæbningen besto av byens kjøpmenn og håndverkere av årsklasser til 50-års alderen, men det var mest kjøpmannstanden som rekrutterte officersstanden. Noget elitekorps var det ikke, uensartet og civilmilitæret som det naturligvis måtte bli, men for gutte fantasien stod korpset som vårt skjold og verge, om russen eller andre ildgjerningsmenn skulle komme sttende innover vågen.
Chefen for borgervæbningen het stadshauptmann Wilhelm Hansen, byens staseligste og vakreste mann. Han brukte monokkel, det hadde guttungene aldri sett før,; heller ikke hadde de sett noen som bar skill i nakken og hadde sylspisse, pomadiserte barter. Uniformen satt som den var støpt på han, og så var han alltid til hest på sin veldige, sorte fuks, fulgt av sin adjutant P. Johnsen som også var til hest. Han hadde kapteiner og løytnanter under seg, men disse tok seg ikke så staselige ut, verken på den ene eller anden måte.Uniformene var blå med hvite paspoiler og blanke løveknapper, fransk sjako var hodebedekningen. Men stadshauptmannen og officerene hans hadde til galla, tosnutet hatt med en veldig blå fjærbusk på toppen..
Officerene hadde lange sabler ved siden og bar dem gjerne som “slebsabler”, for det tok seg best ut syntes de visst, men de sto støtt i fare for å få dem mellem benene og gå over ende. Geværene var av eldgammel modell med glatt løp, Tunge var de, og visstnok farligere for venner enn for fiender om det en gang skulle brenne løs, skulle jeg tro.»
Årlig mønstringsdag i slutten av august
På mønstringsdagen i slutten av august var hele byen på benene for å se det skuespillet som utspiltes på torvet. Mannskapene var for anledningen iført hvite bukser og samledes med sine officerer. Stadshauptmannen til hest, og adjutanten ved hans side, hadde sitt overvåkingssted litt nedenfor troppene. «Det blev kommadert «Giv akt». Fanejunkeren trådte i stram marsj nogen skritt fram for kompaniet og gjorde helt om. Stadshauptmannen lynte med sabelen, «gjorde stor salutt», og tordnet: «Kompani! Parade for fanen! Presentær gevær!» Det sang i geværløpene langs soldatrekken», heter det i en datidig beskrivelse.
«Den 30. juni 1881 var det slutt på herligheten; den dag ble korpset begravet for aldri mer å oppstå. Amtmann Morgenstierne holdt en kort tale og oppløste korpset. Stadshauptmannen takket for utvist tjeneste, kaptein Wathne utbragte et leve for stadshauptmannen, de militære effekter ble avlevert, og korpset, som var startet i 1801, gikk over i historien.»
Det tok ikke mer enn et par års tid før også stadshauptmann Wilhelm Hansen gikk over i historien som forretningsmann. Silda sviktet, både på Norskekysten og ved Island, Og i tillegg var det i Stavanger bygget opp et system med vekselstranaksjoner i form av såkalte ansvarskjeder. Det minnes mest om dominobrikker. Falt en, falt de alle. Et økonomisk uvær slo inn over Stavanger. Det var som brottsjø veltet inn over byen, feide over ende, og endevendte det meste av byens næringsliv.
Det tok seks år å gjøre opp boene til J. A. Køhler & Co, og Ploug & Sundt i skifteretten.. Bostyret fant ikke at Wilhelm Hansen hadde gjort noe kriminelt i forbindelse med forretningen, men den pekte på at hans private forbruk hadde vært altfor stort i de årene hvor firmainntektene sank. Wilhelm Hansen flyttet fra Hillevåg og forlot Stavanger etter konkursen. Han kom aldri tilbake til Stavanger, men han inviterte gjerne stavangerstudenter til sitt kontor i Oslo hvor han var disponent for det engelske firmaet Bells United Asbestos Co.
Invitasjonene var nok både for å få høre nytt fra hjembyen, men også for å sjekke ved selvsyn om avkommene lignet på opphavene. Det ble sagt at Wilhelm Hansen aldri glemte Stavanger. Han bodde i Bærum inntil han døde 2, juledag i 1919. Da var han blitt 77 år gammel.