Det er ikke mange norske hester som har fått sin egen omtale i samlingene til Nordiska Travmuseum i Årjäng i Sverige. Det har imidlertid Merceno som tilhørte Enok B. Stangeland fått. Den svenske traveksperten Erik Widen har tatt for seg Mercenos plass i den nordiske travhistorien. Det skjedde etter et skandinavisk mesterskap og det heter i Widens omtale:
«Skandinaviskt Mästerskap (efter 1975 Nordiskt Mästerskap) hade sedan starten 1933 med få undantag dominerats av svenskarna. I början på 60-talet verkade det fortsätta i samma stil med Adept och Julienne som de tongivande namnen, men 1963 dök det upp en liten knatte från Norge som satte de blågula och danskarna på plats. Inledningsvis försvarade Ruder Konge sitt innerspår och fick Adept utanpå medan det största danska hoppet, Emigrant, hamnade sist efter en trevande start. I rygg på ledaren syntes Kavaljer Fortuna med Miss Judo utanför. Efter ett drygt varv satte Merceno upp farten och speedade till fronten utan att de övriga ville/kunde svara. Resten av loppet blev rena uppvisningen där Kai Eriksen kunde sitta lugn med bakvänt spö medan de övriga slogs om platserna bakom».
Merceno (Victory’ s First u. Mercita) var Norges och en av norra Europas bästa hästar i början av 1960-talet. Han vann bland annat Norskt Travkriterium, Harald Westlins Minneslopp och Axevallalöpning. Hästen var ägd och uppfödd av Enok B. Stangeland, Sandnes, Norge. I sulkyn satt vid de flesta av hans starter Kai Eriksen, men även Knut Ulven hade förmånen att ratta den lille krigaren», heter det i den trav-autoriserte omtalen.
På 1960-tallet hadde Merceno egentlig den samme suverene posisjonen på travbanene som Hjallis hadde hatt på skøytebanene et tiår tidligere. Dersom Hjallis stilte til start, var det ikke spørsmål om hvem som ville vinne sammenlagt. Den saken var klar før starteren hadde fyrt av sitt startskudd. Hjallis hadde et slags abonnement på tetplassen. De øvrige deltakerne måtte nøye seg med å konkurrere om plassene fra nr 2. og nedover. Det var bare sånn det var i skøytesesongen.
Det samme var tilfellet når travtrener Kai Eriksen satte seg i sulkyen bak halen til Merceno. Ekvipasjen seilte som regel suverent til tet i løpene, og holdt seg der til mållinjen var vel passert. Det var sjelden tvil om hvilken hest som ville vinne. En seier til Merceno ga derfor alltid lave odds. Til gjengjeld skaffet den Enok B. Stangeland smekkfulle premieskap.
Det var ikke bare skandinaviske travfolk som etter hvert hadde fått øynene opp for lille Merceno. Også fra Sovjetsamveldet dukket det en sommerdag i 1964, i postkassen til Enok B. Stangeland, opp et brev med atskillige sovjetiske frimerker og stempler på. Konvolutten så riktig så høytidelig og alvorlig ut.
Det var imidlertid ikke noe mystisk med brevet. Det var en invitasjon. Merceno ble høytidelig invitert til å delta i en lang rekke travløp i ulike deler av datidens Sovjetsamveldet, men Stangeland takket nei. Også da invitasjonen ble gjentatt og gjentatt, var svaret fra Sandnes like negativt. Merceno skulle ikke til Sovjet. Begrunnelsen for avslaget til Stangeland, var både enkel og klar: «Oppholdet i Sovjet ville vare i en måneds tid, og det var altfor lenge med tanke på de mange løpene som Merceno skulle gjøre i Skandinavia. Dessuten ble det kjørt det helt andre distanser i Sovjet enn de som Merceno vanligvis kjørte her hjemme, så heller ikke løpslengdene hadde vært noe for oss.
Dessuten ville jo en Sovjet-turne hadde bydd på mye reising for Merceno, og det er ikke godt å vite hvordan den hadde tacklet det, og hvordan all reisingen hadde virket inn på dens løpsform. Etter å ha diskutert tilbudet med dens nye trener og kusk, Knut Ulven, takket jeg nei til den sovjetiske invitasjonen, men det var jo kjekt å bli invitert», fortalte Enok B. Stangeland den gang til lokalavisene.
Sommeren 1964 overtok Knut Ulven som trener og kusk for Merceno. Enok B. Stangeland forklarte alltid sulkybyttet med at han tidlig i Mercenos karriere, hadde lovet Knut Ulven at han skulle få tøyle hesten, og derfor mente Stavangeland at også dette løftet måtte oppfylles.
Hesteeier Enok B.Stangeland unnlot heller aldri å nevne at han alltid følte et spesielt slektskap med Merceno. «Det kommer nok at vi har samme fødselsdato. Vi er begge født på den 12 mai», sa gjerne Stangeland, og som også forklarte suksessen til Merceno” på dette viset: «Den er rolig og avbalansert, har god forstand og følger derfor treneren til punkt og prikke. Det er i travsporten som i all annen sport. Uten intelligens nytter det ikke å nå toppen!»
Selv om Merceno ble beskrevet i Nordiska Travmuseums annaler, ble hesten aldri innvalgt i travmuseets «Hall of Fame». Det skjedde imidlertid med en annen hest fra Sandnes kommune som dominerte på travovalene vel 20 år senere. Hesten ble riktignok eid av en Kleppbu, Thorleif Thu, men hvis ikke Kjell Håkonsen fra Sviland, hadde styrt både tømmene og treningen, er det vel tvilsomt om Rex Rodney hadde nådd de resultattoppene som den gjorde.
Den 21. februar 1980, samme dag som kong Harald feiret sin 43-årsdag, åpnet Rexen sine øyne for første gang og stablet seg fram til morens matkammer. Torleif Thu eide både moren, Nulle Hanover, og den lille hingsten som skulle få navnet Rex Rodney. Far til Rexen var Doctor Rodney, en hingst som verken hadde dominert på travbanen eller etterlatt seg avkom med fart og futt. Det var derfor ikke mange som ville ha våget å vedde på at Rex Rodney skulle en internasjonal stjerne - selv om navnet bar bud om en tilværelse på toppen. Drøye tre år senere, 19. mai 1983, tok Kjell Håkonsen med seg Rex Rodney til Forus for løpsdebut. Det resulterte i en fjerdeplass. Rex Rodney var ingen unghest-stjerne. Som 5-åring viste Rex Rodney helt andre løpstakter enn i begynnelsen. I slutten av april 1985, travet den for første gang under 1.20. På 35 starter det året, ble det 25 seirer. Travfolket i fylket hadde fått en ny yndling som snart skulle favne mye bredere enn bare på Vestlandet.
Da Forus Open ble arrangert for første gang i 1986, fikk Rex Rodney sitt store gjennombrudd. Det var mange store og sterke konkurrenter, men det Rexens vei. Som det het på «travspråket»:«Kjell Håkonsen valgte posisjonen utvendig for lederen i stedet for en økonomisk reise i lederrygg, og seiersjubelen var øredøvende da Rexen smadret konkurrentene og reiste unna til suveren seier. En seier som slo ned på alle, for i realiteten var det få som trodde at den mørk brune hingsten fra Sviland var så god som han viste.
Før Oslo Grand Prix ble Rexen hauset opp av sportsjournalistene, og den svenske superkusken og -treneren Stig H Johansson uttrykte sin respekt. «Ja, jeg må tro på Rex Rodney. Det gjør jo alle nordmenn», sa Stig H før han entret ovalen med styrkelokomotivet Utah Bulwark. Bruset som gikk gjennom publikum da Rexen og Kjell åpnet i 1.10-fart første 500 meter for å beholde teten, henger formodentlig fortsatt igjen i luften over Bjerke travbane. Og seiersbrølene som kom rundt to minutter senere, er for alltid risset inn i norsk travsports historie.
Trener og traver trollbandt tilskuerne
Rex Rodney og Kjell Håkonsen trollbandt folk, både de som var til stede på travbanene og de foran tv-skjermen. Rexenn var ingen primadonna, men han var gjennomsyret av kraft og utstråling som gjorde ham til noe helt spesielt. Så dypt inntrykk gjorde han at han fikk ei eldre dame fra Nord-Norge, som aldri hadde satt sine føtter på en travbane, til å reise til Bjerke, ens ærend, for å overvære en av hans starter i hovedstaden. I 1991 ble det med én start før løpsskoene ble lagt på hylla foran 5000 tilskuere på hjemmebanen Forus. Datoen var 26. august, og en av norsk travsportshistories mest betydningsfulle kapitler ble avsluttet. Rex Rodney var folkets hest og folk visste å trykke ham til sitt bryst. Han vant på alle baner, under alle forhold og gjorde drømmer til virkelighet, regissert av Kjell Håkonsen på mesterlig vis. Historien om Rex Rodney er et folkeeventyr, nesten som et stykke fra Asbjørnsen og Moe, «et eventyr som ble født med ham og endte med ham», som det gjerne sies og sies når hestens karriere blir oppsummert av hestefolket..
Merceno og Rex Rodney representerer et par høydepunkter i den lokale travsporten. I Sandnes har for øvrig travsport hatt rike tradisjoner. En gang fantes det en travbane på Lura, men på høsten i 1918 fikk også en håndfull entusiaster lagt opp til et travløp også i Sandnes. Det var kjører Fasting Sørbø og baker Arne Johannesen som sto i spissen arrangementet.
Travbanen ble lagt til Hegeveien, «som efter ombygningen egnet sig udmerket herfor, idet den fra Ytre Folkvord ned mot Sandnes, har en passelig hældning», som det ble skrevet i datidens aviser. Travkjøringen den 13.oktober i 1918, ble skildret slik: «I løpet deltok 25 heste, av disse var tre blodsheste, for øvrig var de fleste norske dalehester. De deltagende heste var fra Sandnes, Høyland, Gjestal, Stavannger, Ekersund og Bergen.
Løpet foregikk under gunstige værforhold, og med en tilskuerskare der gikk op i tusinder. Paa grund av de mange forhøininger langs veien, hadde tilskuerne godt overblikk over løpsdistancen. I alt var det 7 løp derav et æresløp, men intet handicap da veibredden visstnok ikke tillot dette.Kl. 1 paabegyndtes løpene og fortsatte utover til 4-tiden.Om kvelden var det premieutdeling og bespisning på hotell Sverre».