I løpet av de to første månedene i 1958, opplevde han betydelig medieomtale på to vidt forskjellige felter. Både i januar og i februar ble han et relativt hett navn i nyhetsspaltene. Den første gangen hadde sammenheng med hans kunstneriske virksomhet å gjøre, mens den andre trykksverte-oppmerksomheten var en konsekvens av hans fritidsinteresser.
I en februar helg som skulle vise seg ikke å bli særlig vakker værmessig sett, la den evige ungkaren alene ut på en skitur i området rundt Skeikampen i Gausdal kommune. Han gikk seg etter hvert seg vill i terrenget, og ble meldt savnet da han ikke kom tilbake til sitt reisefølge innen en rimelig tid. I morgentimene ble det satt i verk en større leteaksjon hvor 30 soldater fra Jørstadmoen deltok. De slapp imidlertid å lete særlig lenge før de støtte på Espeland i skisporet. Han hadde nemlig i løpet av natten funnet seg en hytte hvor han hadde tatt seg inn og overnattet i uværet. Den da 39 år gamle billedhoggeren bl beskrevet som å være i fin form da han møtte letemannskapene.
De slapp imidlertid å lete særlig lenge før de støtte på Espeland i skisporet.
Leteaksjonen skjedde en snau måned etter at Espeland hadde sikret seg førsteside-oppslag i de nasjonale avisene på det området hvor han helst gjorde seg gjeldende – som billedhogger. Han bekreftet at også for billedhoggere finnes det stundom eksempler på at at gode ting kan være tre. Da det mot slutten av 1950-årene ble skrevet ut en nasjonal konkurranse om det beste monumentet av Henrik Wergeland – som til og med ble presentert som «det norske folks Wergelands-monument på Eidsvold» - hadde Ottar Espeland, sendt inn tre forskjellige forslag.
Om utkastene var relativ ulike både i tematikk og utførelse, hadde de åpenbart et felles trekk: de var av usedvanlig høy kvalitet. Espeland tok nemlig ganske grovt for seg av premie- og prispengene, nærmest rubbel og rake. Da juryen – som besto av ordfører Rolf Stranger, professor Francis Bull og billedhoggerne Finn Eriksen, Nils Flakstad og Dyre Vaa - i januar 1958 offentliggjorde resultatet av bedømmelsen, var det Ottars Espelands navn som gikk igjen – og igjen.
Billedhoggeren fikk både første og annen premie samt at hans tredje utkast, oppnådde også såkalt belønning fra juryens side. Det ble innkjøpt. Maken til kunstnerisk dominans hadde man vel aldri opplevd tidligere ved noen nasjonale monument-konkurranser. Den vakte slik oppsikt at Ottar Espeland ble det som i dag ville ha blitt karakterisert som en kjendis – langt bortenfor de kunstinteressertes kretser.
Selv sa han straks etter overrekkelsen til avisene: «Ja, dette var en stor dag. Jeg hadde bestemt meg for å sette alt inn på å vinne. Derfor leverte jeg inn tre forslag. Hvis jog hadde visst at «Draperier» ville gå til topps, kunne jeg ha holdt de to andre utkastene tilbake, de som jeg kalte «W» og «Ungdom». Ja, jeg ville svært gjerne vinne denne konkurransen. Det må jeg tilstå», betrodde Espeland reporterne gjentatt ganger.
I Norsk Kunstnerleksikon heter det eksempelvis om utfallet av denne konkurransen: «Mens 2. premieutkastet hadde dikteren på hesteryggen med bakoverlent hode som i Erik Werenskiolds litografi, viser det seirende utkast den purunge dikter i lett antrekk, kappen over venstre arm balanserer den fremstrakte høyre hånd med en liten fugl. Symbolikken er diskret, og hovedvekten blir lagt på bevegelsen i den slanke skikkelse, som suggererer dikterens urolige sinn».
I alt var det blitt sendt inn 28 forslag til monument over den dikteren som ble betegnet med ord som «I hans Hjerte / skalv en Harpe / i hans Sjæl der sitret Lyn, / og han Folkets Taageforhæng / splitted med en Seers Syn.».
For sitt seirende utkast, «Draperi» fikk Ottar Espeland utbetalt 8 000 kroner. For utkastet «W» fikk han en delt annen premie med 3 500 kroner og for sitt utkast «Ungdom» fikk han en såkalt belønning på 2000 kroner. Da Rogalands Avis spurte Ottar Espeland om han også hadde sendt inn flere utkast, var hans svar både kort og kontant: «Nei, vett du ka, der får vera måde på!»
Tydeligvis hadde noe av det vanskeligste for Espeland vært å tie musestille både for den nære familie og venner om seieren. Han hadde nemlig fått vite resultatet av konkurranse lørdag formiddag – før han skulle dra til Bislett stadion for å følge en triangelkamp på skøytebanen mellom Norge, Sverige og Nederland - men hadde måttet love å ikke si et eneste ord om utfallet. Det skulle først offentliggjøres i Dagsnytts nyhetssending i radioen lørdag kveld. Den gang ble slike sperrefrister respektert.
Åpenbart holdt det likevel hardt for Espeland å tie stille. Til redaktør Harald Riis i Rogalands Avis betrodde han nemlig etterpå at «jeg gikk hvileløs fram og tilbake, sprekkeferdig av nyheten som jeg pent måtte holde for meg selv til bomben sprang…» Ottar Espeland holdt seg imidlertid ikke bare på hjemmebane. For å få noe annet å tenke, hadde han tatt en tur på Bislett skøytestadion hvor det ble arrangert en triangelkamp mellom Norge, Sverige og Nederland, mens han ventet på at klokken skulle bli 19.00…
Da kveldens radiosending ble innledet med datidens faste formulering – «Dagsnytt i alt vesentlig fra NTB» – ble Ottar Espeland straks nedringt av glade gratulanter. Det ble så mange telefoner at billedhoggerens far, programsekretær Arne Espeland i NRK-Rogaland, ikke oppnådde kontakt med avkommet i Oslo. «Det er leit at jeg ikke har fått gratulert han. Telefonen har ikke stått hjemme hos han, og da jeg endelig kom fram, var han gått ut. Jeg får stille meg i køen og heller sende et telegram om jeg ikke når han på annet vis», sa den svært så stolte og begeistrede faren til avisene.
Nå var det ikke bare familiær begeistring for suksessen. Også juryen var svært begeistret for vinnerutkastet. Det het for eksempel i juryens kjennelse at «vinnerutkastet utmerker seg ved klarhet. Dikterens hode er meget vakkert oppfattet. Det setter prosjektet i en særklasse i konkurransen. Ideen med fuglen som dikteren holder i hånden, gir en forestilling om åndens flukt i mot fantasiens høyder på en stillferdig og følt måte», skriver juryen blant atskillig annet.
Juryen gjør seg også noen refleksjoner om monuments størrelse. Den skriver at «modelleringen er meget sikker og gir garanti for gjennomførelse i full størrelse. Juryen finner at utkastet i den foreslåtte dimensjonering neppe kan dominere synsbildet så sterkt som ønskelig, og juryen vil derfor foreslå at figuren må være fire meter høy om virkningen skal bli hva vi har rett til å håpe.»
Ottar Espeland ga selv uttrykk for at figurens størrelse slett ikke var fastlåst. Han sa straks resultatet var offentliggjort at «monumentet kanskje kunne bli enda høyere, men den saken er ikke diskutert nærmere ennå. Foreløpig er jeg bare glad som en guttunge. Jeg har vært ute i middag sammen med juryen, og alle snakket så pent til meg at jeg er ganske ør», sa Ottar Espeland.
«Wergelands totalitet ga inspirasjonen»
Da resultatet var klart, ble Espeland spurt om han hadde blitt inspirert av et spesielt verk av Wergeland. Det benektet han og understreket at «han hadde lest litt her og der som hadde samlet seg til et hovedinntrykk som han hadde forsøkt å overføre til figuren. «Det er med vilje at jeg ikke har benyttet et motto som kunne føre til et bestemt drag eller retning hos Wergeland. Ved å kalle utkastet «Draperi», eliminerer jeg muligheten for at noen kan si at jeg har hentet ideen fra noen bestemt del av dikterens produksjon», forklarte Espeland sitt valg av motto med.
Ottar Espeland ble født i Stavanger i 1913 og fikk sin første utdannelse innenfor kunstens verden som 17 åring da han ble elev av Ståle Kyllingstad. Året etter dro han til Kunstakademiet i Oslo hvor han kom under Wilhelms Rasmussens veiledning. Han ble værende i Oslo til etter krigen – hvor han i noen år holdt hus i Stavanger – inntil han igjen inntok hovedstaden hvor han bodde i kunstnerkolonien Ekely inntil han døde i 1996.
Han var en flittig deltaker i konkurranser. Han debuterte med en 2. premie i konkurranse om et Holberg-monument, og fikk senere 3. premie i konkurranser om monumenter over president Roosevelt og maleren Christian Krohg. Den første seieren fikk han i hjembyen. Han vant en konkurranse for spesielt innbudte om å lage en fontene i forbindelse med Lars Hertervig-monument. Nå ble det imidlertid aldri noe av den fontenen. Det ble bortforklart med at krigen hadde endevendt det mest av tidligere planer og prosjekter.
Krig og fred har på mange måter preget Ottar Espeland arbeid som billedhogger. I Mosvannsparken står for eksempel hans Frihetsmonument som ble avduket 17. mai i 1952 av daværende Stortingspresident Gustav Natvig-Pedersen. Både på Lista, i Flekkefjord, Egersund og i Skudeneshavn finnes for øvrig krigsmonumenter fra Espelands hånd.
Om Frihetsmonumentet i Stavanger skrev kunstkritikeren Øystein Parman at det er et «solid og ordentlig arbeid som ikke kommer helt på vingene. Det savner flukt og mangler det lille som løfter det ut over hverdagen». Det var nok en oppfatning som ikke ble delt av de mange frammøtte til avdukingen som ble avisbeskrevet som «et betagende høydepunkt i årets 17.mai-festligheter».
Ottar Espeland var i alle år en flittig arbeider i skulptørenes hage. I Stavanger finnes det flere portretter som han har utført – blant andre av Sigval Bergesen og Christian Bjelland – mens hans byste av komponisten Fartein Valen har fått plass i Oslo konserthus. Han døde 10. september i 1996.