Det er formodentlig derfor at det nå er framsatt et forslag om at tante Ada bør får sin egen plass i byen sin. Kanskje ville det være på sin plass med innvielse 2. februar neste år? Da er det 100 år siden hun ble født.
I basarboden til Ada Grødelands i torgets fotgjengerundergang var det hjerterom og medmenneskelig varme også for de mange blant oss som hadde Varmestuen som sitt eneste sted å være. Hun brydde seg om dem, delte med stor glede og hjertelag ut både godord og godbiter til de som hadde tråkket utenfor den smale samfunnsstien, samtidig som hun også stilte klare krav til «sine gutter og jenter», som hun gjerne kalte dem mens hun nikket hjertelig til byens siste nonne. Hun var en av de mange som mer enn fant sin kaffe- og kakeplass blant tante Adas ulike gevinster.
«De må skjeba seg», som hun gjerne gjentok om samfunnets ulykkeligste, men som hun straks lot etterfølge av et langt og livserfarent hjertesukk: «Je vet jo at det er lettere for mei å si det – enn det er for dem å gjøre. De har det jo ikke lett her på jorden, men tenk bare hvor mye bedre vi alle kunne ha hatt det om vi hadde klart å etterleve sangen «La oss leve for hverandre». Det e en herlie sang. E du‘ke enig?»
Til gjengjeld var det aldri tvil om at Ada Grødeland selv etterlevde Gluntans oppfordring. Det var vel også derfor at hun ble hele byens Tante Ada. Noen tror kanskje at Ada hadde holdt hus i Undergangen helt siden «Norges fineste underjordiske city-passasje og offentlige toaletter», ble høytidelig åpnet under og ved torget den 16. mai 1961.
Det var under åpningen av City-passasjen – som for øvrig også fikk noen minutters sendetid i datidens «Filmavisen» til betydelig begeistring for byens turisttrafikkomité – at ordfører Jan Johnsen igjen viste at den vittige og poengterte tale, var noe han behersket.
Etter at Ullandhaug skolekorps hadde demonstrert hvor meget musikantene hadde øvet før 17. mai-marsjeringen og før ordfører Johnsen og rådmann Søiland vandret i spissen for folket gjennom City-passasjen, åpnet Johnsen den nye fotgjengerløsningen ved Torget med disse ordene: «Aldri har vel en befolkning så smilende og forventningsfulle gått sin egen undergang i møte».
Tante Ada kom på plass i Undergangen en tid etter at illusjonen om at den skulle etablere seg som et underjordisk minikjøpesenter med butikker av ulike slag brast med et bittelite brak. Til gjengjeld skulle Adas lille basarbod med tiden utvikle seg til noe et kjøpesenter aldri vil kunne bli; et mellommenneskelig treffsted hvor mennesker av alle slag møttes og søt musikk ofte oppsto i sinnene. Du ble glad etter et lite stevnemøte i Adas paulun, som du aldri kunne forlate uten å ta med deg «noe til kaffen.
Ada Grødeland var raus i alle slags sammenhenger og bød på hele seg – i tillegg til mye attåt. Enten det var kongelige personer – dronning Sonja forlot for eksempel basarboden med et av tante Adas egenproduserte sjal, teaterprimadonnaer – Wenche Foss betraktet alltid tante Ada som sin spesielle Stavanger-venninne, eller det var medmennesker som helst gikk med bøyd hode fordi det sjelden var nok takhøyde for dem i godtfolks herberge og hjerter. Tante Ada ryddet alltid et sete til dem blant basargevinstene som unndro seg en alminnelig vareopptelling. De var altfor mange.
Bortsett fra at når det gjaldt Varmestuen, var det vel ikke det viktigste for Ada å selge lodder. Slike hadde hun sannsynligvis omsatt mer enn nok av i sin tid i Rundquists Fornøyelsespark. I Undergangen var vel loddsalget egentlig bare et påskudd for hennes milde møter med mennesker. Disse treffene sto sentralt i hennes hverdagslige basartilværelse, hvor hun også engasjerte seg sterkt i alt som rørte seg i og som berørte den byen hun var et ekte barn av.
På samme måte som Sigval Bergesen den eldste strevde for å få Sørlandsbanen til Stavanger, kjempet Ada i de siste årene av sitt liv for å få gjenåpnet toalettene i Undergangen. Da hennes daglige bønner – som formodentlig noen av maktens menn oppfattet som mas – omsider ble oppfylt, ble hennes glede kortvarig. Den ble fort vendt til irritasjon som bare måtte få sitt absolutte utløp. Det skjedde telefonisk til meg – og hun var helt klar i sin tale:
«Du må komme med en eneste gang. Det e viktig. Je ringte først til Sevland – han e en herlie mann – men han måtte i møte. Så du må komme. Nei, je kan ikke si hva det e her i telefonen. Du må se det selv. Det e’ke til å tro. At det går an.»
Da jeg kom fram til hennes, var hun like klar: «Du tok så lang tid”, hilste hun meg «fant du ikke parkeringsplass? Det er helt forferdelig sånn det e blitt her i sentrum med parkeringsplasser. E du‘ke enig?» avsluttet hun og ristet av seg sine mange strikkesjal og heklepledd, fotet seg forsiktig gjennom gulvsamlingen av lotterigevinster for å skru av den lille radioen, før hun fortalte den alltid tilstedeværende og snille stumtjener Løvås at han måtte passe basarboden.
Hun hadde et viktig ærend, men ville straks være tilbake, så de kunne bare vente de som kom.
«Kaffen er klar, og noen pinfanter ligger på bordet under bildet av Wenche og Gretelill,» fortalte tante Ada mens hun undret seg over hvor de to småhundene hennes nå hadde tatt veien. Hun hadde åpenbart en spiritistisk kontakt med dem. De dukket straks opp.
Hun dro meg i retning av de nyoppussede toalettene i Undergangen. Med løsslupne fingrer vinket hun fram formiddagsekspeditrisen i Narvesen-kiosken, som straks stengte sitt utsalgsvindu for å innta en periodisk posisjon som portvakt utenfor toalettene. Jeg ble geleidet inn på herretoalettet til tonefølge av en oppgitt stemme fra tante Ada:
«Det går virkelig ikke an … Bare gå rett inn og sett deg ned på skålen. Du trenge ikke lukke døren eller ta ned buksen. Bare sett deg og prøv. Ser du hva je mene? Det går bare ikke an.»
Blikket mitt fortalte formodentlig tante Ada at jeg egentlig var en uforstående sjel.
«Bare prøv å få fatt i toalettpapiret mens du sitte. Ser du? Du må reise deg for å få tak i papiret. Det går bare ikke an å plassere toalettpapirholderen så langt borte fra toalettsetet. E du ‘ke enig?
Det e mei de komme til, turistene. I går kom det en tysker og beklaget seg over at han hadde fått litt lort på buksebenet. Han husket meg igjen. Han hadde vært hos mei for ti år siden. Men du må ta det opp. Det går bare ikke an å ha det sånn. E du ‘ke enig? Je ska snakke med Sevland senere – han e en herlie mann – men han e vel så lange at han rekke holderen med armene?»
Hadde overblikket fra sin undergrunn
Episoden kan tas som et ørlite eksempel på tante Adas ustanselige entusiasme og engasjement for trivselen i byen; at det gode liv skulle inkludere alle menneskene, uansett hvor de var blitt plassert på en slags samfunnsmessig rangstige. Forunderlig er det at et medmenneske som tilbrakte så meget av sin tid i en Undergang, hadde et slikt overblikk over en by og dens borgere.
Da Undergangens tid definitivt var ute og den ble fylt igjen av utviklingens gravere, var også tante Adas tid på mange måter omme. Selv om hun fikk et nytt sted å være ikke så mange hundre meter unna Undergangen – i Øvre Strandgate 64 – var hun likevel blitt plassert bortenfor det pulserende livet i sentrum. Ingenting ble lenger som det hadde vært, verken for henne eller for de mange som hun tidligere hadde holdt begge sine hender over.
Da tante Ada selv vandret ut av byhistorien den 19. oktober i 2008, 85 år gammel, var det som om en del av det som Ajax en gang beskrev som «den ekta stavangarska ånnå» ble borte. Hun var seg selv, gjorde ikke forskjell på verken fattig eller rik, samfunnets såkalte store eller dets utsatte. Hun var seg selv og sitt gode jeg i alle livets sammenhenger.
Som hun gjentatte ganger sa – mens hun organiserte sine to hunder og sitt mange lodder- «en gang ville de alle også kunne klare å leve for hverandre». I det utsagnet lå egentlig både hennes håp og tro.
---