Kultur

Artige julenisserier fra Sareptas krukke

Som slekt skal følge slekters gang, er også den familiære julefeiring gjerne en slags årlig repetisjonsøvelse. Et førjuls-treff med en fornøyelig og forunderlig nisseflokk i Sola Kulturhus, har etter hvert blitt en del av det ritualet.

Dagsavisen anmelder

Selv om noen tydeligvis udannede slektninger av Svartnissen er i ferd med å stjele mor Norges vugge fra Solabuen og hans nærmeste naboer, har noen avleggere på Svartnissens forunderlige familietre tatt ansvar - som det vel heter i dagens lingva - og sørget for at det gamle førjuls-budskapet til Svartnissen når fram også til andre deler av landet enn der hvor Harald Hårfagre byttet bort saksen og fikk sverdet igjen.

Både i Bergen og i Sandefjord skal et par brødre av Svartnissen gjøre sitt ytterste for å stjele julen fra byenes befolkning, og bytte ut jakten på mandelen i risengrøten med kampen for å unngå å finne bein i fiskepuddingen. Det er åpenbart en livslang strid som krever mer enn sin nissemann år etter år.. Det er nå 20 år siden salig Kjetil Wold konkluderte sin anmeldelse av datidens «Svartnissen kommer» med et forpliktende løfte til sine lesere: «Jeg nekter å spise fiskepudding med bein til jul…!»

Velkjente nisse i aksjon på scenen i Sola kulturhus.

Om ikke annet kan årets jubileumsutgave av Svartnissen og hans håndlangeres bestrebelser for å feire en tradisjonell jul med gaver til alle barn i alle aldre, tas som en slags bekreftelse på at tross tidenes usikre og svært så skiftende gang etter gang, er noe seg selv likt i en sur november: Førjulsfestlighetene i Sola Kulturhus. Og det skal man være glad for. Den sprelske Nissekvartetten har funnet sin form, og strekker ikke strikken lenger enn at den holder.

At kunnskapen om å vite når «nok er nok» og forståelse av innholdet i Arne Svendsens gamle Chat Noir-vise fra 1948: «Det holder det, sa Gundersen, det klarer seg med det», ikke er den meste utbredte blant de mange elleville som beveger seg på et scenegulv, er stundom både hør- og synbart. Det gjelder imidlertid ikke kvintetten som forflytter seg i Sola kulturhus. Flokken klarer som hovedregel å holde seg innenfor en gammel og god pekefinger-regel i mange av livets situasjoner: «For mye og for lite forderver alt»..

Nisselauget lever dermed på alle vis opp til den gamle engelske fotballmanageren Alf Ramseys munnhell - «never change a winning team» - da England vant fotball-VM i 1966. Åtte år senere hadde han skiftet mannskap, klarte han verken å kvalifisere seg med laget eller beholde jobben som manager. I så måte skulle det ikke være noen fare for Sola-nissene. De vil nok fortsatt klare å vri ut flere nissedråper fra sin julesekk. Mye kan tyde på at den sekken slett ikke stammer fra en lokal juteprodusent, men heller fra Eliassens engang kjente krukkefabrikk i Sarepta….

Min medbrakte konsulent på 6 år, Theo, hadde følgende kommentar ved sceneslutt: «Det va kjekt – alt samen!!!» . Han bestemte at forestillingen fortjente en femmer. Hans mor som også har hatt en tilsvarende konsulentrolle for atskillige år siden, var åpenbart hjertens enig med sin førstefødte, mens oldemor konkluderte med at «det var tydelig at de små hadde det svært å kjekt.»

Årets juleshow sto til terningkast 5.

Min oppsummerende mening kan fremføres i den samme dur og ånde som i fjor og årene før pandemien: Gjengen har støpt et fundament for en levedyktig førjuls-moro i Sola som sikkert kan spilles om ettermiddagene også når aktørene er kommet i den alder at de foretrekker å tilbringe sine formiddager på Skipper Worse. Dessuten er jeg blitt hellig overbevist om at de ustanselig trekkspillende trubadurer fra Sørlandets kystlinje fortrinnsvis bør serveres i Rorbua….

De medvirkende nissene – denne gang med solid maskulin støtte fra en utvandret sjel fra Lykkelands Rallkattli - repeterer sine gamle roller som best de kan – og det var åpenbart og svært så hørbart - mer enn godt nok for den oppvoksende slekt som med entusiasme fulgte alle sceniske oppfordringer om å understøtte handlingsgangen med høylytt bruk av stemmebånd, og ulike gymnastiske kroppsbevegelser.

De frammøtte på premieren hadde det altså kjekt – og det er vel det som er hele vitsen med den drøye timen i nissenes Sola-selskap. Så får det heller våge seg at noen av oss med stundom stiv overleppe, minnes betydningen av madrugaen: Timen da gårskveldens og -nattens gnistrende ideer skal møte morgenlyset - og dermed gjøre det mulig se om de egentlig er liv laga…

Svartnissen forsøker som vanlig å ødelegge julen.

Når et nisse-orkester lyder som øst-europeiske sirkusorkestre gjorde på det midtre 60-tallet, er det som det skal være ved slike anledninger. Det innebærer at det klinger presist og akkompagnerer handlingsgangen på beste vis. Hadde nisseluene vært byttet ut med berettoer, ville det falt naturlig med et bravissimo for Vidar Kenneths musikalske nisser.

---

Terningkast 5

«Svartnissen – Alle tiders jul»

Sola kulturhus

Medvirkende:

  • Hans Petter Jørgensen
  • Ove Storland
  • Christian Eriksen
  • Kristian Arntzen
  • Gjest: Per Kjærstad
  • Vidar Kenneths Nisseorkester

Spilletid: 75 minutter uten pause

---