På papiret har velgerne i Sandnes vært tydeligere enn i mange andre kommuner. De to borgerlige partiene Høyre og Frp er klare vinnere med henholdsvis 25,2 og 23,4 prosent oppslutning. Flertallet i kommunestyret er marginalt med ett mandat, men den politiske kjøttvekten viser et blåblått flertall med Kenny Rettore og Pål Morten Borgli som seierherrene. For å være på den sikre siden ville det logiske ha vært å sørge for et bredere flertall ved å invitere inn i hvert fall ett av sentrumspartiene, men i Sandnes er logikken satt på pause.
[ Høyre snur i Sandnes og går tilbake til Frp ]
Nå har riktig nok valgfarsens resultat gått tilbake til utgangspunktet, nemlig et Høyre-Frp-styre, men med Kenny Rettore som ordfører, Kristoffer Birkedal som varaordfører og Pål Morten Borgli ferdig som heltidspolitiker. Å få oversikten over hva som har skjedd i og rundt rådhuset i Sandnes bør bli gjenstand for forskning, men det hele begynte med at Høyre og Frp satte seg sammen valgnatten, der Borgli skulle få ordførervervet i bytte mot politisk samarbeid. Samarbeidet mellom de to partiene er kjøttvekt-messig logisk, og det er også innenfor å argumentere at politikeren med flest personstemmer og suverent mest politisk erfaring, skulle få det største kontoret på rådhuset. En ingrediens i farsen er at avtalen med Frp – som er publisert i utallige kanaler – ikke tok forbehold om å bli godkjent av Høyres nye kommunestyregruppe. Omtrent som å legge inn bud på bolig uten å ha sikret finansiering, med andre ord. Uten ryggdekning i eget parti og med et rasende Frp forhandlet Høyre med Ap, Venstre og KrF fram sent torsdag. Neste krumspring fra Høyre var å gå fra forhandlingene for heller å inngå et samarbeid med Frp, denne gangen med Kristoffer Birkedal som varaordfører etter at Pål Morten Borgli valgte å tre til side. Mye er skrevet og sagt om Borgli, men han viste seg å være den voksne i forhandlingsrommet.
Sandnes har fått et styringsdyktig flertall, men Høyre og Frp må bruke ukene fram til konstitueringen på to ting: Indremedisinsk pleie og gode forklaringer til velgerne. Hvordan politikere som i det ene øyeblikket har ropt høyt og ufint til hverandre skal samarbeide i hverdagen, krever teambuilding på høyt nivå. De største partiene i Sandnes har i for stor grad hatt glede av å sette krokfot på hverandre, og når Stanley- og Pål Morten-epoken tok slutt må det nye regimet legge vekk taktikkeri og forsøk på å utsmarte hverandre og andre partier.
Sandnes fortjener mer politikk og mindre taktikk. For velgerne i byen må det være ille å se spillet, kløneriet og selvskadingen i et omfang man ellers må til Bergen for å finne. Å forhandle i flere retninger samtidig og å søke makt for maktens skyld, slår tilbake. Politikerforakten som måtte være til stede i Sandnes, Bergen, Sokndal og andre kommuner med kaotiske forhandlinger etter valget, oppstår også fordi enkelte politikere viser forakt for velgernes vilje.
