Det er nedsatt utallige utvalg og skrevet bunker med rapporter om valgdeltakelsen i Norge. Mens valgdeltakelsen har ligget på mellom 77–78 prosent i de tre siste stortingsvalgene, sliter partiene med velgertekket i kommunevalget. Terroren kort tid før valget i 2011 mobiliserte til en deltakelse på 64,2 prosent, før den sank til 59,7 prosent i 2015. I 2019-kommunevalget var deltakelsen 64,7 prosent, mens årets Stavanger-valg med en deltakelse på 66,7 prosent er det beste siden 1987. Den prosentvise oppslutningen i Stavanger kan se oppløftende ut, men de bakenforliggende tallene er ikke pene. Mens Ap som det største partiet fikk 11.000 stemmer og Høyre på andreplass trakk 9040, valgte 39.011 stemmeberettigede siddiser sofaen på valgdagen. For noen er det et aktivt valg å være passive i valg, men valgdeltakelse er også et klassespørsmål.
[ Hun blir ordfører i Stavanger ]
Hver tredje med lite utdanning sitter hjemme i valg etter valg, viser en rapport Statistisk sentralbyrå laget etter 2019-valget. Valg er ingen «borgerplikt», ei heller er det noe mål i et demokrati å trakte etter valgdeltakelse på nordkoreansk nivå. Norge ligger på et EU-gjennomsnitt, der Belgia, Danmark og Luxembourg (i Belgia og Luxembourg er det stemmeplikt). Den relativt høye valgdeltakelsen i Stavanger i år henger også sammen med hvor viktig velgerne oppfatter valget å være. Folkeavstemningen om EU i 1994 hadde en deltakelse på 89 prosent fordi velgerne følte mye sto på spill. I Stavanger i 2023 greide det største partiet å vise hva som sto på spill og hva som kunne gå tapt – gratis buss, tannlegestøtte etc. – hvis velgerne ikke puttet Aps stemmeseddel i urnen. I Stavanger-valget fikk partiene vist sine ideologiske forskjeller slik at velgerne fikk reelle alternativer.
Det som bør bekymre alle med et hjerte for demokratiet er valg som klassetilhørighet. I en tid der mange debatter begynner og slutter med kulturidentitet og woke, er klassespørsmålet underkommunisert. Mangel på utdanning styrer valgdeltakelsen i så stor grad at 30 prosent av stemmeberettigede med grunnskole, er det SSB kaller «vedvarende hjemmesittere». Mønsteret er at de yngste med lavest utdannelse er sjeldnest å se i stemmelokalene. Bare ni prosent av menn mellom 24 og 44 år som kun har grunnskoleutdanning, har stemt ved alle fire foregående valg. De eldste med høy utdanning stemmer oftest.
Velferdsordninger, stønader, nyfattigdom og høye strømpriser har vært viktige tema i valgdebatten. For politikerne må det være et tankekors at de når fram til så få og at det er så få faktiske stemmer bak makten. Snakker de for vanskelig? For lite direkte til folk? Er sakene relevante nok? Kan det være for mye Jonas og Erna i monitor, slik at mange ikke får med seg hva som bestemmes lokalt og hva som bestemmes på Stortinget og av regjeringen? Kanskje politikerne er for hvite, for middelaldrende og av den grunn ikke treffer dem som trenger politikken mest?
[ Var stjernekokk i København, nå jobber han på et lager i Sandnes ]
