Kommentar

Donald Trump må vel få en sjanse?

Det er dårlig nytt for verden at Donald Trump vurderer å stille som presidentkandidat i 2024. Metodene for å gjenkjenne tyranniske ledere bør bli folkeopplysning.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Må gi Trump en sjanse», skrev VG på lederplass 9. november 2016 i hør nå her-tonen som er vanlig fra den kanten. En tidligere USA-korrespondent, NRK-journalisten Joar Hoel Larsen, var litt mer løssluppen i tittelen en uke før presidentinnsettelsen da kommentarartikkelen «Gi fyren en sjanse» ble publisert. At daværende stortingsrepresentant Harald Tom Nesvik (Frp) også tilkjennega i et NTB-intervju at Trump måtte få en sjanse, overrasker neppe. Flere Frp-politikere var inne på det samme. Kjernen i sjansen VG, Hoel Larsen og Nesvik ville gi Trump, var at den da nyvalgte presidenten måtte vurderes ut fra sine handlinger, ikke bare sine ord.

Det er en god ting å gi folk som har gjort sine tabber en mulighet til å gjøre opp for seg og begynne på en ny frisk, men som de fleste vil forstå tilhører ikke Donald Trump den kategorien. Ei heller Vladimir Putin. Det distinkte skillet mellom ord og handling er blitt en slags trekke på skulderen-mekanisme, en refleks mot å utsette seg for den ubehageligheten det er å snakke ubehagelige folk til rette. Den mest storkjefta fyren i skolegården begynner vel ikke nødvendigvis å banke folk?

Ord som ble til handlinger vet vi noe om etter presidentinnsettelsen i 2016. I tillegg til det som var kjent av Trumps historie med rasisme, sexisme og skatteunndragelser, brukte han sin foreløpig første presidentperiode til å undergrave institusjoner ved å trekke dommeres autoritet i tvil, true med å trekke USA ut av Nato og å angripe redaktørstyrte medier. I en kronikk i Dagbladet gjør professor Bernt Hagtvet en vri på et sitat fra den amerikanske historikeren Timothy Snyder: «Han er ingen fascist, men han rimer». Historien gjentar seg ikke, men den viser oss eksempler og mønstre. Riksdagsbrannen i Berlin i 1933 ble påskuddet for å iverksette terror mot nazistenes motstandere og å avvikle partisystemet. USAs institusjoner har foreløpig vist seg sterke nok etter stormingen av Kongressen 6. januar 2021, men at de to hendelsene rimer, er åpenbart.

Timothy Snyder har de siste årene stått midt i diskusjonene om Donald Trump, Vladimir Putin og autoritære krefters frammarsj i USA, Europa og Russland. Som historiker med Sentral-Europa og Ukraina som spesialfelt, er Snyder blitt en av de viktigste personene å gå til for å forstå en samtid som rimer på mellomkrigstiden. I «Veien til ufrihet» viser Snyder hvordan Vladimir Putins handlinger rimer på Adolf Hitlers i 1938 og 1939. Hitler brukte oppdiktede overgrep mot tyskere som et påskudd for å annektere Østerrike, Putin brukte oppdiktede overgrep mot russere for å gå inn i Donbas i 2014. Både Hitler og Stalin omtalte Polen som en kunstig stat som måtte utraderes, mens Putin i dag argumenterer for at Ukraina som en kunstig stat og nasjon må utraderes. Ukraina må attpåtil «avnazifiseres» til tross for at president Zelenskyj er jødisk og at den høyreradikale koalisjonen fikk under to prosent av stemmene i 2019-valget.

Bruken av fascist-merkelappen har sittet løst i den amerikanske diskusjonen om Trump, noe Bernt Hagtvet viser til i sin Dagbladet-kronikk. Det er lett å kjenne igjen de fascistiske trekkene i form av Trumps massemøter, angrepene på mediene, forakten for svakhet og forkjærligheten for autoritære/totalitære ledere, men en slik brennemerking vil stå i veien for det som er Timothy Snyders kanskje viktigste bidrag – nemlig oppskriften på hvordan hver enkelt av oss kan beskytte demokratiet. «Om tyranniet» er Snyders kortfattede bok der han gir oppskriften på demokratisk forsvar via “20 ting vi kan lære av det 20. århundre”. På samme vis som filosofen Arne Næss lærte generasjoner av nordmenn å tenke kritisk og å diskutere saklig gjennom «En del elementære logiske emner», gir Snyder oppskriften i 20 folkeopplysende punkter om hvorfor det er risikabelt å adlyde på forhånd (den type lydighet gjorde Krystallnatten mulig), hvorfor institusjonene skal forsvares og hvorfor skillet mellom privat og offentlig er så viktig.

Etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps har vi i Vesten innbilt oss at historien er slutt. Kapitalismen vant over kommunismen, og fra 1990 og utover skulle alt bare være mer demokrati og mer framgang. Det uunngåeliges politikk, som Snyder kaller tankegangen, har fått oss til å tro at demokratiet kan tas for gitt, at det er vaksinert mot autoritære og totalitære krefter. 20 år med Putin og fire år med Trump har lært oss noe annet.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen