Det er grå vegger av smerte rundt de nærmeste når noen dør, spesielt i en alder av bare 47 år. Når Vegar Hoel føyer seg inn i rekken av stavangerske kulturpersonligheter 2021 river med seg – Per Inge Torkelsen og Svein Tang Wa er to andre – angår det en større krets. Hoel, Torkelsen, Tang Wa – på hvert sitt vis definerte de oss. De skapte bildene av Stavanger og de sto attpåtil for soundtracket.
Det hadde bygget seg opp utover 1990-tallet. Krusninger rundt talentfabrikken Barneteateret på Rogaland Teater, Folken og byens revy- og teatertrupper kulminerte i Stavangerbølgen. Det var i de tider Kristoffer Joner bemannet baren på Cementen og resten av gjestene delte på rollene i «Mongoland». Vegar Hoel, Pia Tjelta og nevnte Joner surfet høyest og ble nasjonale navn, og hadde Arild Østin Ommundsen flyttet til Oslo ville det ikke tatt mer enn ti minutter før han ble kåret til Norges beste regissør. Østin Ommundsens blikk for stil, bilder og sjanger og den stavangerske dyrkingen av absurditeter gjorde «Mongoland» til et prøvelaboratorium for en ny kraft i norsk film.
I portrettet i lørdagsavisen snakket Kvernevik-skuespilleren Rolf Kristian Larsen om de bortkastede sidene ved en skuespillerutdanning. Et særtrekk ved norsk film har vært manglende forståelse for filmskuespilleri. Den overtydelige mimikken og østlandske diksjonen har innimellom vært parodisk, men der bidro Vegar Hoel til å feie unna. Den fortvilte, forelska fyren i «Monstertorsdag» som utfører en rekke elendige forsøk på å surfe for å gjøre inntrykk på en gudinne av en kvinne, kunne vært spilt av andre enn Vegar Hoel, men aldri så bra. Ikke så nede i knestående fortvilet og så absurd løyen. Film- og teaterforståelsen, antydende mimikk, den svarte humoren og medmenneskeligheten vennene forteller om etter monstermandagen, gjorde Vegar Hoel unik på lerretet, scenen og i livet.
Stavanger og sikkert noen flere, gleder seg til «Mongoland II» – når den måtte komme. Det er fremdeles kraft i bølgene fra Stavanger, selv om Vegar Hoel har lagt ut på sin siste tur.
