Mor død, då solå skinte
Pappa hjemma, ein stol stod tom
Veldig lite blei sagt og gjort
Mor død, då solå skinte
«Mor død», 30-årskrigen, 1981
Jeg har hatt gleden av å lage en bok om Stavangerensemblets debutplate Ta ein kjangs! til serien Norske albumklassikere. Gjennom arbeidet kom jeg i berøring med Frode Rønli sin livshistorie, med Froddien som sitt livsbejaende alter ego. Det er en dobbel og bunnløs historie om død og oppstandelse, dype sorger og himmelske gleder, som passer til høytid.
E hadd ikkje aent enn eg gjekk i og stod i
Froddien sitt budskap til menneskeheten var som kjent et av de mest vitale som fantes der inne i rock’n’roll. Vi fikk alle bokstavelig talt beskjed om å ta an heilt ud, være oss selv så energisk vi bare kunne. Gå naken ut i verden og syng med det språket du har, eller med Glen Campbells ord; «For the love you bring won’t mean a thing, unless you sing, sing, sing, sing» - med sanger på dialekt av Svein Tang Wa, Gunnar Roalkvam og Tor Salomonsen, arrangert av Anders Bru.
Froddien var på sitt modigste rundt 1980, da Stavangerensemblet ga f i latteren som runget inne hos plateselskapene i Oslo.
Froddien var på sitt modigste rundt 1980, da Stavangerensemblet ga f i latteren som runget inne hos plateselskapene i Oslo. De hadde lyttet til tidenes mest uforståelige sanger, fra demoen Ensemblet hadde sendt inn høsten 1979, med arbeidstittel Ta ein kjangs! - var det kaudervelsk, italiensk handelsspråk, eller var det noe de kalte siddisdialekt? I stedet for å gå hjem med halen mellom beina laget Anders Bru og Froddien & co sitt eget plateselskap, ProGram, og gønna på med det mest kulturomveltende albumet som noen gang har kommet eller vil komme fra Stavanger.
Froddien sitt livsbudskap ble fortettet i et bilde i et oppslag i Musikkaviså Puls i april 1980. Musikkjournalist Kjetil Wold i Stavanger Aftenblad kalte det i ettertid for det ultimate bildet av «det nye Stavanger» - som trengtes der rundt 1980, i møte med oljeeventyrets første skinnende skatter, sjokkurbanisering av den mørke fastlandsbyen, med påtroppende jappetid og ny liberalisme på gang.
Froddien øve ei heilsida, med kugen ude, bare ein hjelm på håvet, tittelen va tatt fra sangen «Dyna med dun i», og gjekk; «Eg hadd ikkje aent enn eg gjekk i og stod i». Med et herligt sleskete smil rundt kjeften på Froddien sa bildet te oss – og te resten av landet: Eg e fra Stavanger og eg e heilt uovervinnelige.
Det kom en kald, kald krig
Allerede året etter debutplata kom rockeoperaen 30-årskrigen, som Ensemblet laget sammen med Ketil Bjørnstad. Rockeoperaen lakk melodiske bruddstykker fra den harde oppveksten til Frode Rønli, som ble 30 år i 1981. Librettoen forteller om dop og fengsel, kald geopolitisk krig og rock’n’roll, bilar og våpen, og på et familiært plan - kald krig med far og mor død i den grønne kjolen. Kasper, rockeoperaens hovedperson, ble knadd til med Frode Rønlis egen krevende 30-årskrig som historisk forelegg, fremført av Frode Rønlis alter ego, Froddien.
Frode Rønli fant sin egen mor død midt på 1960-tallet. Han var 15 år da hun hengte seg, «då solå skinte». Det er fortellingen fra hans nærmeste bandkamerater.
Det var imidlertid forholdet til faren han sleit mest med, her var noe voldsomt uforløst, som han aldri fikk sortert skikkelig, et forhold som Froddien adresserte ganske hardt fra scenen da han 22. juni 2022 endelig mottok Sandnes kommunes kulturpris, bare måneder før han selv dør av et sår på foten seint i fjor.
Frode Rønli var nøye på at Froddien var en karakter, en skuespiller.
Frode Rønli var nøye på at Froddien var en karakter, en skuespiller. Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Frode Rønli levde i det virkelige livet, Froddien på scenen. Men det var gråsoner.
Jeg elsker 30-årskrigen. Det var et intenst rockeliv som ble formidlet. Om et merket menneske. Froddien var rock’n’roll. Frode Rønli sitt liv er en rockeopera som ligner Jesus Christ Superstar.
Jeg hadde sett frem til 70-årskrigen, ikke minst fordi det siste tiåret i Frode Rønli sitt liv var så spektakulært. Dette sa jeg også til ham siste gang vi snakket sammen.
Det innerste rommet og det dypeste såret
Verden er et rart sted. Det var slikt som Frode Rønli visste mye om, verdens raritet, noe han ikke fortalte alt om. Kirsti, som han hadde truffet de siste åra, sa det så fint fra talerstolen i Sandnes kirke under begravelsen. Frode sa til henne at hun hadde fått komme inn i et av hans innerste rom, lenger inn enn noen før hadde fått adgang. Men fortsatt visste hun godt, sa hun til kirkelyden, at det var enda et rom innover i dypet av Frode, som hun nå altså aldri ville få tilgang til, som ingen hadde fått tilgang til – men at de ville være sammen i det nestinnerste rommet for alltid. Kirsti er i ettertid nøye på at deres sterke og dype bånd kom av at Frode ikke kunne eller ville gjemme seg bak Froddien.
Frode Rønli hadde fått et sår på foten som utviklet seg med komplikasjoner og blodforgiftning og som ga døden så fort og overraskende - og altfor tidlig. Det er noe storslått metaforisk her. Ingen som kjente Froddien var i tvil om at han hadde sår langt inne i sjelen som aldri grodde helt, at han hadde et rom han aldri åpnet for noen. Han fikk relativt tidlig en diagnose som bipolar, som han stort sett behersket godt, men det fantes utvilsomt dårlige dager, som hans nærmeste nok fikk kjenne på innimellom, både i band og familie.
De fleste medmusikantene merket hvordan han strevde med å foredle den mørke sjeleråvaren til good vibrations.
De fleste medmusikantene merket hvordan han strevde med å foredle den mørke sjeleråvaren til good vibrations. De fleste forstod at den enorme overskuddskrafta og spillegleden hans hadde et ordløst mørke i seg, at han ofte avledet en sterk negativ energi til sprudlende livskraft og formidlingsglede, ikke minst til denne rått uimotståelige scenepersonen han skapte; Froddien.
Bandmedlemmene hadde merket det mot slutten av gjenforeningsperioden av Stavangerensemblet, som varte fra 2001 til 2012, at han ikke hadde det så bra, det ble bare mer og mer rus (igjen). I en periode ble han totalt overmannet av mørket. Hele Froddien ble til et stort sår. Plutselig gikk han bare helt i svart, og som han sa etterpå; tilbragte fire-fem år i nederste helvete. Borte fra verden, liggende på ei seng innelåst i en leilighet, fullstappet i piller, este han ut til 140 kilo og virket umulig å redde fra et liv med tung psykisk sykdom.
Han var helt åpen om dette etterpå, til sine utvalgte. For på mange vis var Froddien midt inne i en ny yrende vår på slutten av livet, han blomstret, elsket, åpnet seg mer og mer opp de siste fem åra. Øynene hadde ikke det samme intense draget lenger. De lyste.
Det føltes som om det innerste rommet også ville kunne åpnes og luftes.
Om å snike seg ut av nederste helvete
Det er ikke for vanlige folk å reise seg opp fra fire-fem års psykose, nærmest fra den andre siden av livet. Hvordan klarte Frode å snike seg ut av nederste helvete? Han prøvde å henge seg, ville ut den veien. Men tauet røyk, installasjonen holdt ikke, stolen veltet og Froddien i golvet med et brak. Folk løpende til. Sier historien.
Han såg lyset! Han såg lyset igjen!
Frode Rønli var klar nok til å lese det som et tegn. Han skulle ikke den veien ennå. Han såg lyset! Han såg lyset igjen! Det var en dramatisk hendelse og kanskje litt av en omvendelse. Han fikk et syn like etter, stod en søndag og kikket ut av vinduet mot en sterk storm som regjerte utenfor, i den grad at han kunne se trærne bøye seg og legge seg, spesielt et tre som la seg helt ned mot jorda, før det etter hvert langsomt bare reiste seg opp igjen da det løyet.
Frode Rønli rørte knapt alkohol etterpå, ja, heller ikke Froddien. Han kalte seg av og til «kristen» og opptrådte oftere med å synge salmer i kirka, uten at han sviktet kameratene og kjernepublikummet på den brune puben eller på festivalene.
Han fortalte noen få utvalgte at han hadde fått et «lys» i venstrefoten, som et slags stigma – et punkt som kunne snakke til ham, som lyste opp og viste vei, et indre fyrtårn, en ønskekvist stukket ned i foten. Han skal seinere ha plukket opp et par nye medmusikanter med å forholde seg til lysintensiteten i foten.
Jeg har med vilje unnlatt å sjekke om dødssåret var på stigma-foten.
Gjenoppstandelse med Compagniet og Mannskapet
Det var Alf Terje Hana som var kapellmester for Froddien & Compagniet. Det siste «Stavangerensemblet».
Det begynte, kan vi kanskje si i ettertid, med at han traff på sønnen Erik Rønli og hans mor på kulturhuset TOU, det må ha vært i 2015-2016. De forteller Alf Terje om ståa for Froddien; dyp depresjon og 140 kilo, i en annen verden. Like etter drar Alf Terje på turné sydover i Europa med tyske og sørafrikanske musikere.
I Duisburg har han en natt en sterk drøm, han drømmer at Froddien dør. Han forteller om drømmen til bandet, for å lette kroppen for den påtrengende tankebyrden.
Fire måneder etterpå går han tur med kona langs kaipromenaden forbi Halvtolv og den gamle tollboden i Stavanger, kikker bortover mot Dickens, og ser en mann stå utenfor og kikke inn mot de tradisjonsrike pubdørene.
I helvete, e det Froddien, utbryter han. Dette er august 2016.
Han går rett bort og forteller Froddien om den sterke drømmen sin i Duisburg.
Froddien ser med sine intense og angstfylte øyne på Alf Terje, og han skjønner at dette kan være første gang Froddien faktisk snakker med noen på byen etter alle de åra i helvete.
Froddien ser med sine intense og angstfylte øyne på Alf Terje, og han skjønner at dette kan være første gang Froddien faktisk snakker med noen på byen etter alle de åra i helvete.
Ikke lenge etterpå inviteres Alf Terje hjem til Froddien på kaffe i Roald Amundsens gate i Sandnes, hvor Froddien forteller alt om mørket, selvmordsforsøket og det religiøse øyeblikket med treet som reiste seg i vinden.
Og ganske snart er Froddien og Compagniet på gang. Som på fem år gjennomgår omtrent samme utvikling som Stavangerensemblet, og som til overmål består av tre av fem musikere fra Ta ein kjangs! når Reidar Larsen og Gunnar Engen er om bord.
I ettertid kan vi godt si at det rocka Stavangerensemblet hadde tre glansperioder, den unge og lekende perioden fra 1976-1980, den voksne og skapende perioden fra 1980-1985, den eldre reunion-perioden fra 2001-2012.
Men kanskje kan vi si at det også ble en fjerde periode, med Froddien og Compagniet mellom 2017-2022, uten avdøde Knut Kønigsberg og med Alf Terje Hana som kapellmester i stedet for legendariske Anders Bru, men hvor det meste av materialet finnes fra før. Og hvor bandet starter med å spille masse forskjellig rock’n’roll-materiale det første året, men etter kort tid skjønner at publikum kommer for å høre Froddien framføre klassikerne fra Stavangerensemblet.
Etter sin dramatiske oppstigning og gjenoppstandelse fra helvete tok det altså ikke lang tid før Froddien var i siget, med flere prosjekt. Han sykla til Stavanger og fikk nærmest en idé på veien, om å starte et sang- og historiefortellende prosjekt han bare kalte Froddi og Mannskapet.
Johan Egdetveit kjørte samme dag forbi Piren Pub og så det som lignet en voksfigur stå utenfor, som var veldig lik på Froddien. Dagen etter ble han oppringt av Froddien om ideen, Øystein Eldøy var allerede på, og snart skulle historikeren, poeten og Ensemblet-tekstforfatteren Gunnar Roalkvam i en alder av 66 år bli med i sitt første band, som den fortellende «professoren».
Jeg er stolt av at de debuterte på en scene under KÅKÅnomics høsten 2017. En fantastisk forestilling!
Can’t Help Falling in Love with You
Det siste prosjektet som var på gang, gikk helt tilbake til begynnelsen. Til Elvis!
Frode Rønli sang Elvis for familie, venner og naboer i Våland-skråningen allerede i 10-11-årsalderen tidlig på 1960-tallet, sies det.
På Ruten i Sandnes rundt 1970 kunne forbipasserende i helgene rundt midnatt stadig vekk oppleve en dyrisk kar opptre med spontankonserter med intense versjoner av Elvis. Det var her Anders Bru og resten av dansebandet han spilte med tidlig på 1970-tallet stanset på vei hjem fra spillejobb på Jæren, for å få med seg denne etter hvert navngjetne Elvis-opptredenen nattestid, sjekke ut hva det var for slags kar som kunne skape slike rykter.
Froddien elsket Elvis!
Han drømte om en forestilling kun med Elvis-sanger, ville spille og synge dem så likt originalen som mulig. Alf Terje Hana på gitar, Per Vervik på trommer, Øystein Eldøy på bass og Froddien som Elvis.
I begravelsen spilte de «Can’t Help Falling in Love», med Jarle Børresen på sit-in piano og Espen Hana på stand-in vokal: «Take my hand / Take my whole life, too / For I can’t help / Falling in love with you.»
Det siste Froddien gjorde på en scene skjedde på Musikkstuen Påfyll et par uker før han døde. Han strevde seg opp trappene med krykka i håndå og ein fod så knapt virka. Det så ikke bra ut, det var så vidt han kunne gå.
Armar & bein spilte, med Froddiens kanskje viktigste musikalske venn gjennom livet ved bandroret, Øystein Eldøy.
Froddien stavret seg møysommelig bort, slapp krykkene og levde seg inn i sangen som om han var 30 år.
Kissaen (Bjørn Kristensen), vokalisten, inviterte Froddien opp på scenen underveis. Froddien stavret seg møysommelig bort, slapp krykkene og levde seg inn i sangen som om han var 30 år og klar for å kaste trøya allerede halvveis ut i første sangen, spratt rundt med sine energiske og lattermilde øyne, publikum lett sjokkerte, foten helt glemt, og sang som bare han kunne den Tom Waits-aktige sangen «Kast loss»:
Kast loss, bare se på oss!
Elvis det va kongen, det va han me likte best
Me fant ein fine solnedgang og satt oss ner og sang
Nå sitte di nok hjemma og fryse adle mann
Kast loss, bare se på oss!
Hvordan måle et rockeliv?
Jeg spurte Frode (eller var det Froddien) direkte våren 2022; om han tenker at han har noe ugjort? Vi snakket om den enorme krafta hans som verktøy både til magiske sceneopptredener og til nedfarter i mørkeste underverden, og at han med denne krafta i seg kunne ha vært der som Tore Renberg antydet etter dødsbudskapet; at Froddien var et verdensformat som kunne ha lyst for åndshungrige musikkelskere ganske så langt utenfor Stavanger-regionen.
I et bittelite glimt skinner det gjennom at det nok kanskje kunne vært mer, han kunne fått enda mer ut av sine mesterlige rockegjerninger. Men det er bare en liten touch med den tanken, kan jeg se på ham, så er han ferdig med den. Han var lugn.
Froddien fikk gjort sitt, han, og Frode Rønli sin nedstigning i dødsriket utpå 2010-tallet hadde nok andre og sterkere grunner enn arbeiderguttens rock’n’roll-suksess i 1981.
Froddien var sjelsliv, så det er sagt. Han var for mye sjelsliv, sjelå va blitt skitna te av livet. Som Philip Larkin skrev i diktet «This be the Verse»: «They fuck you up your mum and dad / They may not mean to, but they do.»
Stavangerensemblet er etter Froddiens død uansett en bølge av godlyd fra leg og lærde etterkommere.
Hvordan måle et liv? De gamle grekerne mente det var et bra og lykkelig liv om slutten ble bra, sett utenfra, av de andre. Det var et bra liv om helheten var god, med en rød tråd av gode dygder gjennom hele livet, at en stod for noe. Det var et bra liv om etterlivet ble bra, altså om ringvirkningene i etterkommerne kom med merverdi og godlyd, at det så blei sådd i livet bar frukter i livet og kunsten te di etterlatte.
Det å kunne stå opp fra helvete og deretter blomstre på slutten av livet øker lykkefølelsen kolossalt etter disse målene.
Jeg tror vi må si at Frode Rønli og hans alter ego Froddien har levd et bra og lykkelig liv på alle tre måter. Det å kunne stå opp fra helvete og deretter blomstre på slutten av livet øker lykkefølelsen kolossalt etter disse målene.
Hvorfor ble Stavangerensemblets Ta ein kjangs! en så spesiell og viktig norsk rockeplate? Hva er grunnstoffene som ligger gjemt i rillene og forbinder seg til det sjeldne stoffet som ga denne umiskjennelige stavangerske rockelyden? Jeg tenker at det er snakk om fire grunnstoff.
Det er Anders Bru sin visjon for det siste Stavangerensemblet.
Det er den performative åndskrafta til Froddien, som skyter visjonen inn i hjertene til folk.
Det er det nye, originale tekstuniverset til Svein, Gunnar og Tor som lytteren flyr inn i.
Og sist, men ikke minst er det et utrolig tøft og tight band – som et grunnstoff med veldig høyt atomnummer – som våger musiske forbindelser som pakker lydstoffet ut som en perfekt norsk albumklassiker.
Bruium + Froddium + SveinGunnarTorium + Ensemblium = Ta ein kjangs!
Knapt noe har endret Stavanger mer enn den plata!
70-årskrigen derimot, er ei av de platene som universet og tidrommet av en eller annen uforståelig grunn har valgt vekk, men som vi kan ane lyset fra gjennom sitringen i kroppen bare ved tanken.
Ja, om ikke Ketil Bjørnstad og restene av Ensemblet i siste liten samler seg om å måle ut en ny rockeopera, som altså like gjerne kunne hete Frode Rønli Superstar!
Les også: «Frode Rønli var lyden av Stavanger»
