For noen uker siden hadde Stavanger KrF besøk av RIA – Rettferd i Asylpolitikken og Arne Viste. Viste er en sterk forkjemper for de ureturnerbare i landet vårt.
En familie, der den ene forelderen hadde fått et utvisningsvedtak kom også og fortalte sin historie. Familien har barn som er norske statsborgere. De lever nå i stor bekymring og usikkerhet for forelderen skal bli sendt ut. Dersom en av foreldrene blir utvist, vil barna mangle en av de to viktigste omsorgspersonene i livet sitt, for en periode på minst to år.
Det var en sterk historie vi fikk høre. Det gjorde inntrykk! Vi fikk innsyn i en rettspraksis som viser at UNE altfor ofte får omgjort sine utvisningsvedtak i domstoler. Barna som er berørt av disse utvisningssakene blir i liten grad hørt, og det er grunn til å stille spørsmål om hensynet til barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte.
Tilbake til Grunnloven § 104. Hvorfor er den viktig i denne sammenheng? Den norske Grunnloven er alle norske lovers mor og grunnlaget for hvordan vi styrer landet vårt. Den sier også noe om hvilke rettigheter barna har.
«Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget.
Ved handlinger og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.
Bornet har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken sin som det treng, helst i sin eigen familie».
Når en far eller mor får avslag på søknaden om opphold i Norge kan de anke. I denne tiden lever barn og voksne i stor usikkerhet, under stort stress og med mange bekymringer. Dersom ikke anken fører frem kan vedkommende få et utvisningsvedtak, som betyr at de må reise fra barna sine. Mange velger å bli, nettopp fordi de har barn som trenger dem. Dersom de likevel reiser, eller til slutt blir sendt ut, vil de ikke kunne komme tilbake til Norge på minst to år. I mange saker vil det gå mer enn to år. Siden reglene om inntekt, for den som bor i Norge, er strenge, vil det i praksis si at de barna som har en forelder med lav inntekt, har betydelig mindre sjanse for at mor eller far kommer tilbake. Det betyr at lommeboken bestemmer om barnet får vokse opp med mor eller far.
Det er UNE som behandler disse sakene, og som vurderer hva som er barnets beste. Veier hensynet til barnets beste tyngre enn hensynet til innvandringsregulerende hensyn. UNE henter inn informasjon om barna og gjør en avveiing for om det er en utilbørlig belastning for barnet å være atskilt fra sin mor eller far. Men det er ikke sikkert at de har snakket med barnet selv. Dette er vanskelige saker og ofte får UNE omgjort saker som blir prøvd i domstolene. Dette viser at barnas rett ikke blir godt nok ivaretatt. Barn og familier må sette livene på vent, med påførte traumer som vil prege barna og familien i lang tid.
Hvordan kan vi sikre at disse barna får sine rettmessige krav oppfylt?
Vi må anerkjenne barnas rettigheter som grunnleggende og ufravikelige. Den norske stat må bli en stat som legger til rette for at barns økonomiske, sosiale og helsemessig trygghet – i sin egen familie, blir ivaretatt. Ikke en stat som aktivt fratar barn sin mor eller far fordi andre hensyn veier tyngre.
Barn som rammes av foreldres utvisningsvedtak må få rett til egen advokat. Advokaten skal påse at barnas rett blir fulgt og slik sikre barnas rettssikkerhet. I dag er det kun den utviste som har denne retten. Dette er ikke godt nok. Der det er tvil om hva som er barnets beste bør raushet råde. Dersom den som har fått utvisningsvedtak har gjort seg skyldig i lovbrudd, som medfører straff, bør dette gjøres på en måte som sikrer at barna ikke mister kontakten med sin mor eller far.
En barndom er kort. For barnet er det her og nå som teller. De kan ikke sette livet på vent i 2 -3 -5 år, eller enda lenger. Et barn som er 1 -2 år kan ikke opprettholde kontakt med mor eller far på telefon eller via skype. Vi vet alle hva en trygg barndom vil si. Og vi vet hva en utrygg barndom kan føre til.
Nå må barnets hensyn og rettssikkerhet bli tatt på alvor. La barna leve i trygghet, i familien sin der dette er mulig. Vi har ikke råd til noe annet!
