Trygghet i de første barneårene kan være helt avgjørende for hvordan livet blir senere for deg. Derfor er foreldrerollen så viktig, den viktigste rollen du har og får i livet. For et barn skal hjemmet være den trygge havnen der en kan komme hjem til å bli møtt av en kjærlig favn, uansett hva som har skjedd.
Jeg vil ta dere med tilbake til min egen barndom. Jeg vokste opp i Bjerkreim i et trygt hjem, med foreldre, bestemor, stebestefar og fire søstre, dessverre skulle jeg aldri få møte min eldste søster som omkom i en tragisk drukningsulykke i Bjerkreimselva. Hun het også Guri som meg, det var den gang vanlig å kalle opp neste som ble født etter den som døde. Livet måtte gå videre, det var ikke et tema som ble snakket mye om, men bildet av «fysta» Guri som jeg med barnlig skrift har skrevet i mitt album sto alltid fremme. Vi hørte heller aldri et anklagende ord om min farmor, det var en ulykke, men en tung tid var det nok. Bjerkreim var et godt og trygt sted og vokse opp med mange som brydde seg om hverandre. Hjemmet vårt var et samlingspunkt der alle var velkomne.
En trygg barndom har du med deg gjennom livet. Alle får vi påkjenninger som vi må gjennom, ingen unngår det.
Enkelte blir født med ekstra utfordringer som påvirker de som skal ivareta dem. Alle er like verdifulle, men det kan bli krevende for de som er pårørende. Får noen barn med ekstra behov er det krevende, bare det å finne ut av den byråkratiske «møllen» for å få vite om alle rettigheter og muligheter som finnes vet vi kan bli krevende. Der følger ingen oppskrift med barnet. Da er det så viktig å møte personer som ser en, kan gi råd og tips i en krevende tid. Like viktig kan det være å møte andre som er eller har vært i samme situasjon.
Å være pårørende kan være både krevende og givende. Krevende fordi en møter så mange utfordringer som skal takles, ikke minst alle følelsene som følger med.
Det finnes ingen skole der en lærer å være pårørende, det er noe en blir ut fra den situasjonen en kommer i, eller er i. En situasjonen de fleste av oss får kjenne på i livet. Sykdom i nær familie, kronisk sykdom som det ofte følger med belastninger for de som er nær med. Forelder som etter hvert trenger hjelp og støtte fordi kreftene minker, eller sorg og sykdom blir en del av hverdagen. Derfor fikk KrF gjennom at det skulle opprettes barnekoordinator til støtte og hjelp for de som fikk og får barn med ekstra utfordringer.
Pårørende gjør en formidabel innsats, 800.000 er til enhver tid pårørende. Det utgjør 136.000 årsverk.
Derfor må samfunnet legge til rette for at pårørende klarer å stå i denne situasjonen over tid. Statistikker sier at 50 prosent av pårørende også blir syke. Selv har jeg også vært pårørende til min mor som gikk helt i «kjelleren» da far døde brått. Da forsvant bautaen i mors liv. Sorgen over alle tapene kom som en «tsunami» tilbake. Mor mistet sin far da hun var tre år, eldste datter, eneste bror brått, og et barnebarn, senere skulle et barnebarn omkomme i trafikkulykke. Vi søstrene prøvde så godt vi kunne å hjelpe, men som de nærmeste mitt i vår egen sorg, og midt i småbarnsperiode ble vi maktesløse. Vi måtte også innse at vi hadde for mange følelser selv, til at vi kunne hjelpe på en god nok måte. I utgangspunktet innehadde vi ressurser som en skulle tro ville hjelpe oss i denne situasjonen, men det ble for nært. Heldigvis fikk mor god hjelp både av det profesjonelle hjelpeapparatet, prest, gode naboer, og andre familiemedlemmer. Med god hjelp kom mor seg videre i livet, mor fikk 30 gode år helt til hun døde 99 år gammel. For KrF er det viktig å bygge samfunnet nedenfra som denne hjelpen mor fikk, og vi alle fikk i familien.
Når livet blir krevende trenger vi noen som ser oss, som vi kan dele tanker med både de gode og de vanskelige, som kan hjelpe oss å finne håpet og veien gjennom det som blir så krevende. Vi mennesker trenger noen som lytter til oss som vi kan dele våre erfaringer med, til trøst og trygghet for hverandre.
I 1998 ble Pårørendesenteret i Stavanger åpnet. Det var en stor dag, endelig skulle de pårørende få et sted å komme til, der de kunne få både faglig hjelp og støtte, samt treffe andre å dele sine erfaringer med.
Pårørendesenteret kom i stand etter Marit Hølland Paulsen, KrF, som pådriver for å få opprette et senter for pårørende.
Jeg var selv til stede den dagen, på trappa inne på PsykOpp i Breigata, da den gang sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, Sp, klippet snoren. Det var en stor dag. Pårørendesenteret har siden blitt en veldig viktig arena for pårørende i ulike livssituasjoner, og har gitt hjelp og håp til mange.
Det er med undring at jeg leser at de ikke får de nødvendige bevilgninger til sikker drift videre. Når en vet hvor mye arbeid og støtte de pårørende gjør hver eneste dag og hva de står i hver eneste dag, blir det uforståelig at en så viktig sak ikke skal få de nødvendig støtte til drift.
Å gi et håndslag til de pårørende er viktig for at de skal klare å stå i det over tid. Det er billig for samfunnet å støtte alle gode ordninger som gjør det mulig å stå i dette over tid.
Selv har jeg vært med å lede pårørendegruppe til de som har blitt rammet av demens i familien, enten det er ektefelle, samboer eller foreldre. De gir alle utrygg for viktigheten av å ha et sted å komme til der en kan få dele hverdagen sin, erfaringer på godt og vondt med andre i samme situasjon.
Der kan en le og gråte sammen. Forståelsen er der for hvor utfordrende livet kan bli når sykdom rammer den en har så kjær. Den pårørende er der 24/7. Derfor er det så viktig at denne stemmen blir lyttet til, hørt og anerkjent.
KrF vil løfte fram pårørende sin stemme, som forslag om at en ikke for en sykemelding, men kan få en sorg melding når en mister sine kjære. Sorg er ikke en sykdom, men en fase som en må igjennom uten at den skal sykeliggjøres.
