av: Annamaria Gutierrez, leder for Kommunalstyret for kultur og idrett, og Mette Vabø, leder i Stavanger Venstre
Gina Krogh var skribent, leder i flere kvinnesaksforeninger og regjeringens representant i Den Norske Stemmerettsallianse. Det ville muligens overraske Kari Jaquesson at hun var en aktiv Venstre-kvinne. Vi bærer arven hennes videre og stiller spørsmålet: Hva mener vi med «feminisme» i dag?
Vi er mange som har kjempet gjennom årene. Kvinners stemmerett, lik lønn og status for kvinne- og mannsyrker og fremming av og forskning på kvinnehelse er eksempler på kamper man har tatt nasjonalt og internasjonalt – og over hele det politiske spekteret. Ved spørsmål om man kan være feminist og liberal samtidig svarer vi selvsagt ja, men hva er den sosialliberale feminismen og hvilken forskjell kan den utgjøre i dag?
Sosialliberal feminisme handler om toleranse og respekt for enkeltmenneskets valg. Dette ligger i Venstres verdigrunnlag – den enkeltes rett til å være seg selv og den enkeltes rett til fritt å kunne råde over eget liv. Dersom en ønsker å være rosablogger, lærer, jurist, hjemmeværende husmor eller karrierekvinne, så skal man kunne velge det uten å dømmes, verken av menn eller andre kvinner. Vi mener ikke at kvinnekampen blir truet av at noen kvinner baker muffins, mens andre leser sakspapirer.
Sosialliberal feminisme handler også om likestilling og mangfold i samfunnet, og da ikke bare likestilling mellom mann og kvinne. Vi i Venstre mener at man skal ha de samme rettighetene og bli behandlet med den samme respekten uavhengig av kjønnsidentitet, legning, etnisitet, funksjonshemning, livssyn eller økonomiske forutsetninger.
Her er det et stykke å gå i dagens samfunn, for hvorfor er det fortsatt slik at våre ambisjoner, planer og drømmer skal begrenses av hvilket kjønn man har?
Man tenker kanskje ikke at det er tilfelle, men som kvinnelige politikere med fulltidsjobb og familie har vi kjent på kroppen hvordan samfunnet legger begrensninger og dømmer for våre atypiske valg. Vi er Kroghs politiske etterkommere, og har valgt å engasjere oss politisk – likevel blir vi stadig møtt med skepsis for det, både fra menn og andre kvinner.
Er det fortsatt slik at det er greit, at mødre blir trenere i den lokale håndballklubben og er med i FAU i barnehagen, men at de «forsømmer» sine familier hvis to kvelder i uken brukes på lokalpolitikk? Toleransen strekker seg jammen rimelig kort. Vi skjønner ikke hvorfor det ene skal kunne utelukke det andre?
Venstre har blitt kalt for Ole Brumm, og ja, sosialliberal feminisme er faktisk slik at vi kan si «ja takk, begge deler!» Kvinners bidrag på alle (gjerne ulike) felt bidrar til at vi får et bedre samfunn, for kvinner, menn, barn og eldre. Og dermed skal ingen kvinners valg bli uglesett, de er like mye verdt og de skal bli respektert, som alle skal, uavhengig av kjønnsidentitet.
Feminismens kampsaker endres over tid, men liberale feminister vil fortsette å sette dagsorden. I Venstre er vi vant til at det er stor takhøyde for debatt, og vi mener at utvikling skjer når vi utfordrer det etablerte. Det er jo også slik kvinnesaken har utviklet seg – alle seire kvinnesaken har fått opp gjennom årene er vunnet fordi kvinnesaksforkjemperne utfordret datidens etablerte sannheter. Det må vi fortsette å gjøre! Det er viktig å bli møtt med respekt og gode argumenter selv når vi er uenige med flertallet. Selvsagt vil vi argumentere politisk for vårt syn uten at vi går til angrep på våre meningsmotstandere, og vi forventer at våre meningsmotstandere også møter oss med samme respekten. Vi skylder Gina Krog såpass.
Gratulerer med kvinnedagen!
