Reportasje

Willy Brandts norske arv og miljø

I Norge mobbet borgerskapet Willy Brandt for hans tjukke l'er. Men norskkunnskapene reddet livet hans flere ganger.

«Det er hårdt, men vi må lære oss til å se kjensgjerningene i øinene, og det er en kjensgjerning at fascismen har seiret i Tyskland, at dens seier er en fullstendig og uhyre seier. Fascismen har seiret og arbeiderklassen er slått».

11. april 1933 var en stille dag i verdenshistorien. Men i Arbeiderbladet denne tirsdagen i påskeuka for 85 år siden kunne man lese to artikler som pekte fram mot en sivilisasjonstruende verdenskrig. Avisa var blant de tydeligste i Europa i sine advarsler mot nasjonalsosialisten Adolf Hitler. Denne dagen hadde avisens forside viet stor oppmerksomhet til provoserende tyske nazister iført uniform som krysset den danske grensen. Det var også smuglet uniformer over til den store, tyske befolkningen som hadde endt på dansk side etter Versailles-traktatens deling av Schleswig.

Det er likevel ikke dette iskalde frampeket som skal huskes best. Nederst på side 3 kan avisas lesere stifte bekjentskap med en ny signatur. Artikkelen «Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland» var skrevet av en Willy Brandt.

Navnet var et pseudonym. Egentlig het den 19 år gamle mannen Herbert Frahm, en tysker fra Lübeck. Frahm hadde kommet til Oslo bare fire dager før artikkelen sto på trykk, sendt til Norge av det venstresosialistiske Sozialistische Arbeiterpartei (SAP) for å påvirke utviklingen av den norske arbeiderbevegelsen og skaffe finansiell støtte til SAP. Willy Brandt var vikar. Da det eldre partimedlemmet som skulle til Norge, ble arrestert, måtte Brandt steppe inn. Målet var Norge, oppdraget var å fortsette den illegale motstandskampen mot den tyske fascismen.

Nazistene hadde i løpet av den korte tida etter Hitlers maktovertakelse 30. januar samme år, vist sitt sanne ansikt. Riksdagen var oppløst, politisk opposisjon forbudt, og arrestasjonene av motkreftene var begynt. Dørene til konsentrasjonsleiren Dachau utenfor München var åpnet. Og venstresidens bitre erkjennelse var at den hadde sviktet totalt i møtet med høyrekreftene.

Nå var den 19-årige, gløgge assistenten for et lokalt skipsmeglerfirma agent for sosialismen. Etter et hastig farvel med en bekymret, men forståelsesfull mor, og med 100 tyske mark fra bestefar i lomma og et eksemplar av Marx' «Das Kapital» i skulderveska, dro han av gårde for å finne fiskeskøyta som skulle ta han fra Travemünde til Danmark. Et par uker senere ble hele hans politiske miljø i hjembyen tatt. Og mest sannsynlig ble hans navn nevnt i avhør, hvilket ikke var uvanlig når man visste at den man anga og brukte for å slippe av kroken, var i sikkerhet. Nå var han også flyktning.

– Det er først i ettertid jeg har sett at det var eksotisk, sier Ninja Frahm om å være forbundskansler Willy Brandts datter.

– Det er først i ettertid jeg har sett at det var eksotisk, sier Ninja Frahm om å være forbundskansler Willy Brandts datter. Foto: Mimsy Møller

Dette er historien om Willy Brandt. Senere ordfører i Berlin og tysk bundeskansler, og en av de mest toneangivende forkjemperne for forsoning mellom øst og vest. Hva kan vi lære av Willy Brandt? Mye. Om mot. Om idealer og moral. Om ansvar. Om å forfølge politiske mål uten å regne på kostnadene. Men kanskje aller mest om hva som kan bo i en fremmed, i en statsløs flyktning.

Oppdraget i Norge var nært strandet før han hadde nådd Danmark. På en kro i Travemünde møtte han en gammel, politisk bekjent som åpenbart hadde snudd kappa etter vinden, og nå snakket han nazistenes sak. Men Willy Brandt fikk avverget faren. Nærere på å bli avslørt var han litt senere da han på natta hadde kommet seg om bord og gjemt seg bak tauverk og kasser på fiskeskøyta TRA 10. Heldigvis var det den tyske tollerens rutinekontroll, skrev Brandt senere, «mer rutine enn kontroll». Kontrollen på sjøsyken var det verre med, været var dårlig, og Brandt hadde en jævlig overfart til Danmark. Men på land i Rødbyhavn ventet kaffe og akevitt sammen med lokale fiskere.

I København kjøpte han båtbillett på tredje klasse til Oslo, byen han senere beskrev som «ikke akkurat vakker, men pent beliggende». Men han la til at Oslo «passet så absolutt til min personlige smak og mine politiske sympatier». At den unge mannen manglet visum, brydde nordmennene seg ikke om. Hans påstand om å være turist ble trodd. Noe sted å bo, var det selvsagt heller ikke sørget for.

Men et tilfeldig møte om bord på Oslobåten, skaffet ham innpass, og den første korte tida i det nye landet ble tilbrakt på Lysaker. «Hos en elskverdig liberal familie i utkanten av byen», slik han selv formulerte det. Agenten hadde allerede vist sitt instinkt og unike evne til å komme i kontakt med folk. Brandt skred umiddelbart til verket, og troppet dagen etter ankomsten opp i Arbeiderbladets redaksjon og spurte etter 30 år gamle Finn Moe. Utenriksmedarbeider Moe var blant avisas og arbeiderbevegelsens mest internasjonale legninger. Han hadde etter endt utdannelse ved Sorbonne i Paris blitt hentet inn til tjeneste for avisa av Oscar Torp og Martin Tranmæl, og hadde vært Arbeiderbladets første utenlandskorrespondent i Berlin fra 1927 til 1929. Moe hadde sett nazismens vesen på nært hold og var skremt. Moe var kontaktet fra Tyskland, og hadde ventet på den unge mannen. To dager senere lå Brandts deprimerende tekst oversatt og klar i bly på setteriet på Youngstorget:

«Den tyske regjerings vedvarende bedyrelser og dementier må ikke narre det internasjonale proletariatet med hensyn til den virkelige situasjon som deres kneblede tyske brødre er i. Nazi lyver. Meddelelsene i de utenlandske aviser stemmer på langt nær overens med de virkelige tilstander i Tyskland. Vi behøver ikke å ophisse proletariatet ute i verden, vi trenger bare å fortelle det sannheten!»

Kampen var i gang på norsk jord.

Til tross for mottakelsen i Arbeiderbladet (han hadde en ny, oppfølgende artikkel på trykk 20. april med tittelen «Hvorfor seiret fascismen i Tyskland») og 15 kroner i uka i tillegg til bostøtte fra arbeiderbevegelsens hjelpefond for politiske flyktninger, var ikke Norge noe «modent» land. Arbeiderpartiet var riktignok et slags søsterparti til Brandts eget SAP, men siden starten på 1920-tallet hadde det vært svært lite kontakt mellom norsk og tysk venstreside. Regjeringen var borgerlig, og kommunistfrykten stor. Det norske fremmedpolitiet jobbet tett med den tyske ambassaden. 4. april 1933 sendte ambassaden beskjed til Berlin om at de var lovet av norske myndigheter å bli holdt løpende orientert om tyske flyktninger i Norge. På Stortinget forsikret Venstres justisminister etter utfordring fra Høyres J.C. Hambro at politisk agiterende utlendinger skulle overvåkes og at politiet hadde fått instruks om dette. Flere ble utvist.

Da Dagbladet skrev om Brandt anonymisert som «en ung, tysk flyktning», rykket politiet ut og gjorde undersøkelser. Politiet var etter han, men Brandt fikk hjelp fra øverste hold i Arbeiderpartiet. Partileder Oscar Torp ordnet arbeidstillatelse under dekke av at Brandt med sin tyske kontakter var uunnværlig i jobb på partiets pressekontor. Likevel fikk han beskjed om å forlate Norge senest 20. mai. En utvisning nå, ville vært dramatisk for Brandt. Dragkampen om Brandt mellom Torp og byråkratiet vedvarte. Tyskeren fikk igjen beskjed om å forlate landet 1. september, men gikk i dekning.

Arbeiderpartiets valgskred høsten 1933 tok oppslutningen til over 40 prosent, og ga partiet mer uformell makt over systemet. Torp hadde vunnet kampen om Brandt under formell forutsetning om at Herbert Frahm ikke drev med politisk agitasjon. Ingen i politiet sluttet seg fram til at unge Frahm på partikontoret kunne være mannen bak signaturen Willy Brandt i Arbeiderbladet eller Felix Franke i Dagbladet.

Sannheten var at Brandt gjorde intet annet enn å drive politikk. Han dro til Stockholm med sin sak, han var på Vestlandet og talte på norsk etter bare seks uker i Norge, og han foredro på Arbeiderhøyskolen på Malmøya utenfor Oslo. Under besøket i vest gikk han fra Aurland og opp til Myrdal og tok toget tilbake til Oslo. Selv om han hadde god kjennskap til nordiske språk og kultur, og kunne lese både danske, svenske og norske aviser, var læringskurven og arbeidsinnsatsen hans utrolig. Hans første artikkel på norsk ble levert til AUFs medlemsavis Arbeider-Ungdommens 1. mai-nummer.

Torp og partiets innsats for Brandt kjøpte dem likevel ikke fri fra tyske angrep. Willy Brandt gikk i de påfølgende par årene til angrep på etablissementet i partiet, og orienterte seg mot AUF og bevegelsens radikale ytterpunkter. «Jeg satte stor pris på at Oscar Torp ikke ville hevne seg for de ubehageligheter jeg til å begynne med hadde voldt ham i partiet», skrev Brandt senere.

Det norske Arbeiderpartiet hadde på 1920-tallet vendt den revolusjonære linjen ryggen. Brandts SAP jobbet derimot for en ny kommunistisk internasjonale, og den unge utsendingens oppgave var å føre partiet mot venstre. Brandts egne erfaringer fra Tyskland var at en kompromissvillig, pragmatisk og svak venstreside totalt hadde tapt kampen mot fascismen. Han og SAP trodde på at kun en tydelig og ren ideologi kunne stagge høyrekreftene. I Norge fant han derfor raskt en ideologisk havn i det kommunistiske, intellektuelle miljøet Mot Dag.

Samtidig var det forbud i AUF om samarbeid med Mot Dag. Arbeiderpartiet kjempet for å holde seg samlet. Det var i Norge viktigere enn «teorier, læresetninger og dogmer», slik Oscar Torp uttrykte det allerede i 1927. At en pur ung utlending uten norsk, politisk erfaring og med nederlag i bagasjen skulle vise norske sosialdemokrater veien videre, provoserte mange. I april 1934 kom det til munnhoggeri mellom han og Torp med påstander om at Mot Dag-engasjementet var ensbetydende med illojalitet.

Men istedenfor at Brandt formet Arbeiderpartiet, formet partiet og den norske kulturen sakte, men sikkert Brandt i det som må kalles en lærings- og modningsprosess. Senere skrev Brandt at den svært sterke, men forbigående opposisjonen til Arbeiderpartiet var «nesten pinlig» og betegnet det som «kranglevoren arroganse». Arbeiderpartiet tilga og satt det på kontoen for ungdommelig dårskap. Og med Arbeiderpartiets valgseier i 1935, snudde også Brandt, som argumenterte overfor moderpartiet i eksil i Paris at norsk politikk måtte formuleres fra Norge. Brandt brukte bildet at den beste veien til fjellets topp, til sosialisme, ikke er den korteste i rett linje. Svaret derfra var at Nygaardsvolds regjering jobbet innenfor rammene av kapitalismen og var en «etappe på veien mot fascismen».

Bestefar Willy på besøk i Oslo i pinsen i 1986. På fanget hans halvannet år gamle, norske barnebarn Janina. Datteren Ninja forteller at det private familiebesøket også ga rom for politikk og middag hos Ap-leder Gro Harlem Brundtland på Bygdøy.

Bestefar Willy på besøk i Oslo i pinsen i 1986. På fanget hans halvannet år gamle norske barnebarn Janina. Datteren Ninja forteller at det private familiebesøket også ga rom for politikk og middag hos Ap-leder Gro Harlem Brundtland på Bygdøy. Foto: Privat

1936: Sommeren 1936 fikk Willy Brandt instruks fra SAP om å dra tilbake til Tyskland, til Berlin. Inn i løvens hule. Oppdraget svar midlertidig, men det fristet ham lite å dra inn i nazismens rike som forbindelsesmann. Ja, det var en personlig risiko i det, han kunne bli arrestert, satt i leir og drept, men det ville også koste posisjon i Norge og han kunne sette SAP i fare. Å drive med illegalt politisk arbeid inne i Det tredje riket, som han ikke kjente, i en by han ikke var kjent i, var tross alt ikke noe han var kvalifisert til.

Innsigelsene ble avvist. Et norsk pass ble skaffet gjennom kontakter, og under navnet Gunnar Gaasland, en kamerat fra Mot Dag som ga ham sine papirer, dro han til Nazi-Tyskland. Eller til «Spania», som det ble sagt i Norge.

Nervene må ha vært i helspenn i det han var tilbake på tysk jord over tre år etter den nattlige sortien. Det første som møtte han var en tysk toller, som Brandt kjente igjen, mannen med det kritiske blikket var fra Lübeck. Det gikk bra. I Berlin meldte han seg for politiet, skaffet seg hybel og begynte å studere. Ved en tilfeldighet traff han en annen norsk student, som ivrig ønsket kontakt. De to var jevngamle, ifølge Brandts nye pass, og begge fra Oslo. Fallgruvene var mange, og nordmannen inviterte Brandt med på et møte i den skandinaviske NS-foreningen.

Han slapp med skrekken.

Tyskland hadde nettopp arrangert sommer-OL da Brandt kom til Berlin. Det hadde vært en gedigen propagandaseier for nazistene, som hadde oppnådd internasjonal anerkjennelse. Den tyske motstandsbevegelsen var tøylet og kuet. Kampen om Tysklands sjel virket tapt, og nå flyttet de internasjonale sosialistene blikket til Spania. Her sto nå kampen mot fascismen. Oppholdet i Berlin var over rundt årsskiftet 1936/37. Etter en liten måned «hjemme» i Oslo, var Brandt på vei sørover, på oppdrag for SAP i borgerkrigens Barcelona.

Snart var hans tyske statsborgerskap tatt fra han. Høsten 1938 var han blitt statsløs.

1940: Willy Brandts orkesterplass til historien skulle fortsette i tiår. Tilbake fra Spania fortsatte han å skrive, holde foredrag og analysere, blant annet på oppdrag for Arbeiderpartiet, men stadig statsløs og stadig trakassert og kontrollert av norsk politi. I begynnelsen av september 1939 var verdenskrigen et faktum.

Hans viktigste innsats fram mot den skjebnesvangre våren 1940 var den utenrikspolitiske analysen «Stormaktenes krigsmål». Den var planlagt utgitt 9. april på Tiden Norsk Forlag. På ettermiddagen 8. april fikk han sin første bok i hånda, fersk av pressa. Samme kveld talte han på Folkets Hus for sosialistiske emigranter. Og natten til 9. april fikk han vite at kjæresten Carlota var gravid, han skulle bli far. Tidlig dagen etter ble han vekket av en telefon. Nazistene sto i landet. Han var 26 år gammel. Brandt flyktet nordover. Boka ble aldri gitt ut, beslaglagt og makulert av Gestapo. Men hans mestring av det norske språket skulle snart redde ham igjen.

Senkingen av Blücher kjøpte den norske regjering, kongefamilie og statsapparat tid til å komme seg ut av Oslo. Ned med slagskipet gikk sannsynligvis også listene med navn på eksil-tyskere, og de omlag 1000 tyske og tsjekkiske antinazistene som oppholdt seg i Norge fikk litt ekstra tid på seg til å komme unna. De fleste kom seg over til Sverige i de første dagene etter 9. april. Men Willy Brandt tok farvel med Carlota. Hun skulle bli igjen, og han ble med sine venner i Arbeiderbladet og partiet på iskald flukt nordover via Elverum og Nybergsund. Sverige var ikke nødvendigvis noen trygg havn, og han valgte å bli med nordvestover.

Da det norsk-britiske forsvaret kollapset i Romsdalen i begynnelsen av mai, var gode råd dyre. En statsløs tysker hadde dårlige odds. Men han iførte seg norsk uniform, ble tatt som krigsfange og ført til en leir på Dovre. Heldigvis styrt av den tyske hæren. «At jeg ble stadig mer fortrolig med språket, var til stor hjelp for meg i de tolv årene i Norden. Både i Berlin i 1936 og i en fangeleir i 1940 kom jeg opp i situasjoner som kunne ha blitt kritiske om jeg ikke hadde snakket så godt norsk», skrev han med et understatement senere. Men det var farlige og deprimerende uker i fangenskap. «I nærmest desperate stunder klamret jeg meg til tanken på at det ville leve noe av meg videre i barnet om jeg ikke skulle overleve».

Tidlig i juni ble han og de andre fangene satt fri. Brandt dro tilbake til et høyst farlig, Gestapo-kontrollert Oslo, og et sommerhus på Nærsnes i Oslofjorden ble hans skjulested. Men denne tilværelsen var umulig, han var for kjent til å kunne bli i Norge og i begynnelsen av august dro han til Sverige.

I Stockholm ble han en del av det norske eksilmiljøet. Her ble han norsk statsborger og fortsatte sin jobb som journalist, ledet det Svensk-norske pressebyrået og ga ut en rekke bøker og informasjonsskriv om krigen. Etter krigen oppsummerte Arbeiderbladet arbeidet hans med å kalle han «en av de mest effektive talsmenn for Norges sak».

1947: Høsten 1945 ble han sendt til Nürnberg for å dekke rettssaken mot de tyske krigsforbryterne og gjenværende toppnazistene for Arbeiderbladet, og senere presseattaché ved den norske militærmisjonen i Berlin. Mulighetene for Brandt i Norge var mange. Han hadde et barn i Oslo, en sterk posisjon i Arbeiderpartiet og alle forutsetninger for et videre liv i sitt nye hjemland.

Men behovet for å bidra til å bygge opp Tyskland igjen var for stort. Han kom raskt i kontakt med sitt gamle politiske nettverk. I et sterkt brev til sin venn, og han som hadde sendt ham til Berlin, den daværende norske utenriksministeren Halvard Lange i november 1947, redegjorde Brandt for sin beslutning om å takke ja til verv hos de tyske sosialdemokratene.

«Kjære Halvard», skrev han, «jeg var ganske ung da jeg kom til Norge. Men jeg vokste på et tidlig tidspunkt inn i norske forhold, og det betydde for meg mer enn ytre ting da jeg ble norsk statsborger. Norge har preget meg som politisk menneske og ellers. Det er noe jeg er glad og takknemlig for. Det er ikke så enkelt som at jeg velger Tyskland istedenfor Norge. Men det står for meg slik at jeg kan og bør gjøre noe mer aktivt for de ideer jeg bekjenner meg til, og at en slik innsats trengs nettopp i dette land. Det er en smertelig tanke å skulle gi opp den umiddelbare forbindelsen med et samfunn som en føler seg som del av, og med et folk som en liker i godt og ondt. Men det får ikke hjelpe. Der er meget som må gjøres i Tyskland, for Europas, demokratiets og fredens skyld».

«Dere kan fortsatt regne med meg som en av deres egne».

Resten er historie. Tysk og litt norsk.

Willys datter: – Det var ikke vanskelig at han var tysk, men han var langt unna

Willy Brandt fikk aldri noen gate oppkalt etter seg i Oslo. Men på Røa i Oslo sitter håndfast bevis på Brandts røtter i Norge.

– Det var ikke vanskelig at han var tysk, men han var langt unna, sier Ninja Frahm. Hun er datter av Willy Brandt og hans første kone Carlota.

«I nærmest desperate stunder klamret jeg meg til tanken på at det ville leve noe av meg videre i barnet om jeg ikke skulle overleve». Slik uttrykte Willy Brandt sin frustrasjon da han var jaget av Gestapo og samtidig satt i tysk fangeleir på Dovre i 1940. Barnet var Ninja.

– Det har vært fint, det, sier 77-åringen enkelt på spørsmål om hvordan det har vært å være Willy Brandts datter.

Carlotta og Ninja ble smuglet over grensen til Sverige i 1941. Hun ble igjen i Norge da foreldrene skilte lag formelt i 1947 og pappa bestemte seg for at hans framtid var Tyskland.

– Hadde han ikke bedre forutsetninger ved å bli Norge?

– Ja, men det forteller noe om han, tenker jeg.

Brandt hadde allerede i 1943 forelsket seg i Rut Bergaust som var del av det norske eksilmiljøet i Stockholm. De to skulle holde sammen i 35 år fram til 1980 og få tre gutter sammen i Berlin og Bonn.

– Det var langt mer utfordrende den gangen å holde kontakten, så det var per brev og vi møttes da det var anledning. Og etter hvert kom de hit på ferier, og jeg var der hver sommer, forteller hun.

Ninja har selv levd et tilbaketrukket liv, og hatt sitt virke som lærer. Hun har selv ett barn, Janina født i 1984. Etternavnet er Frahm, farens egentlige navn.

– Det var det som sto i passet hans den gang. Og han spurte for så vidt en gang om jeg ville skifte navn.

Alle visste at faren hadde den «rette» bakgrunnen, så noen ubehageligheter i forbindelse med sitt tyske opphav kan hun ikke huske. Det var mer komikk.

– Kan ikke huske noen problemer, han skrev jo i Arbeiderbladet. Men jeg husker at jeg skulle fylle ut skjemaer på skolen, som man gjorde den gangen, der man skulle skrive hva faren gjorde. En stund kunne jeg jo skrive journalist, men det ble mer komisk da jeg gikk på realskolen og måtte skrive «borgermester i Berlin», sier hun og ler godt.

Egentlig reflekterte hun lite over sin annerledeshet, over sitt dobbeltliv.

– Ens egen skjebne er jo ikke så rar, man kjenner jo ikke noe annet. Det er først i ettertid jeg har sett at det var eksotisk, sier Ninja, som tilbrakte sommerne i Berlin, der hun lekte i gaten og fikk venner hun har holdt på hele livet.

– Sommermåneden i Berlin hos pappa ble derfor en veldig naturlig del av mitt liv.

– Dere snakket norsk sammen?

– Ja, alltid. Men han hadde jo også en norsk kone, og det ble snakket norsk hjemme der. Jeg har tre brødre og de to eldste, født i 1948 og 1951, snakket begge norsk, men da den yngste (født i 1961) kom, var det mer over på tysk.

Da Rut og Willy gikk fra hverandre i 1980 beholdt hun hytta i Vangsåsen utenfor Hamar. Han giftet seg fort på nytt, og Willys forhold til Norge avtok.

– Hytta har jeg nå overtatt det etter mine brødre, som arvet etter henne. Jeg beholdt mitt gode forhold til Rut også etter at de skilte lag.

I dag er familiebåndene fortsatt sterke. To av brødrene har barn.

– Den eldste har en datter som er god venn med mitt barn.

Det som kanskje fascinerer henne mest ved farens utrolige historie, er hvor ung han var.

– Det med alder var helt sprøtt, at han var 19 år da han kom hit. Og 26 da krigen begynte. Kanskje skyldes det at man selv blir eldre. Men det er påfallende for mange under krigen at de var så unge. Kanskje måtte det bare være sånn i en krisesituasjon, man ble bare hevet ut i det.

Forsker og forfatter Einhart Lorentz. I høst kommer hans oversettelseav Willy Brandr Gestapo-konfiskerte 1940-verk «Stormaktenes krigsmål» ut på tysk.

Forsker og forfatter Einhart Lorentz. I høst kommer hans oversettelse av Willy Brandts Gestapo-konfiskerte 1940-verk «Stormaktenes krigsmål» ut på tysk. Foto: NTB scanpix

Lærte sosialdemokrati i Norge

Willy Brandt kom som revolusjonær sosialist med troen på en rett, politisk lære og dro som nordisk sosialdemokrat.

I en villa på Malmøya utenfor Oslo sitter Einhart Lorenz, en av verdens største eksperter på Willy Brandt. Lorenz er som Brandt tysker med to hjemland, og har vært i Norge siden 1965 og skrevet en rekke bøker om Brandt. Hva lærte Brandt i Norge? Hva tok han med seg hjem? Hvor norsk var han?

– Hvor norsk er noen, hvor tysk er noen? Jeg har skrevet at han var europeer. Han var lübecker, han var berliner, han var tysk. Men han lærte mye i Norge og var selvfølgelig preget av Norge. Men mest karakteristisk var at han hadde lært å se Tyskland fra et overordnet synspunkt, et europeisk synspunkt – at andre stater har legitime interesser. Det er jo uvanlig for en stor stats politikere.

– Jeg tror hans tenkemåte var preget av Norge eller Norden, og det norske sosialdemokratiet. Han lærte at det å forandre et samfunn, er en prosess som foregår over lang tid, at du ikke kan forvente deg som demokratisk politiker raske forandringer. Han kaller det selv en umerkelig transformasjonsprosess. Han er også påvirket av den sosiale staten, av den nordiske modellen og av nordisk konsensustenkning. Men hva som egentlig er norsk er et stort spørsmål, sier forskeren.

Han beskriver Willy Brandt anno 1933 som «En utrolig begavet gutt, med en stor selvbevissthet. Veldig åpen. Og de fleste beskriver han som et veldig sosialt menneske».

– Ble Willy Brandt mer påvirket av Arbeiderpartiet enn omvendt?

– Ja, det må man absolutt si. Han påvirket AUF og en fløy der, prøvde på bygge opp en opposisjon i AUF. Den tyske arbeiderbevegelsen, den tyske venstresiden, var preget av en splittelseskultur, en «renhetskultur». I Norge hadde man lært av splittelsen, og forstått at man måtte stå sammen mot den fascistiske, reaksjonære trussel. Og dette er en del av hans læringsprosess. På den annen side lærte man mye også av han. Han fikk i 1939 i oppdrag å skrive Arbeiderpartiets kritikk av Sovjetunionen, og han ble under krigen den viktigste publisisten for Norges sak.

Willy Brandt forlot Norge i 1947, og var fra 1957 til 1966 borgermester i Berlin. Han var Vest-Tysklands utenriksminister fra 1966 til 1969 og kansler fra 1969 til 1974. I 1971 fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for fred i Europa. Han hadde en av hovedrollene i en svært spesiell æra.

– Det er særlig to historier han fortalte til mange i Tyskland om Norge: At Kong Håkon i 1928 sa at han også var kommunistenes konge, og det andre var at man ikke som i den tyske riksdagen og i de fleste andre parlamenter sitter etter parti, i partiblokker, men sitter etter valgkretser. Det bidrar til at man snakker med hverandre. SV’eren sitter med Frp’eren. Det gir en helt annen politisk kultur. Dette gjorde stort inntrykk på han, og det mener jeg han tok med tilbake til Tyskland.

Arbeiderpartiet holdt sin hånd over han, til tross for hans forsøk og uttalte oppdrag på å trekke partiet mot venstre. Da krigen kom i 1940, hadde han modnet i sine holdninger og syn på sosialisme på norsk.

– Han jobbet ganske sterkt mot partiledelsen, for å si det forsiktig. Men det interessante er læringsprosessen som begynner. Han skriver senere i 1939 at det var vanskelig å komme utenfra og overføre begreper mellom to land. Monarki som var det mest reaksjonære i Tyskland, fungerte veldig annerledes i Norge. Folkefellesskap i Norge hadde også et helt annet innhold enn det tyske, nazistiske volksgemeinschaft, som ikke var inkluderende, men ekskluderende.

– Hva kunne skjedd hvis han hadde blitt i Norge? Parlamentariker? Utenriksminister?

– Han vurderte nok ikke å bli. Hans intensjon var å føre Tyskland tilbake inn i fellesskapet av anstendige nasjoner. Men han har selv sagt at han kunne blitt utenriksminister i Norge, om enn ikke helt på alvor. Men han hadde også mange fiender i Norge på grunn av alle intrigene i partiet på 1930-tallet. Som Trygve Lie. Og da jeg intervjuet Einar Gerhardsen, var det også tydelig hos han at han ikke likte Willy Brandt.

– Utenriksminister, kunne det vært mulig?

– Ja, på sikt. Men det er en spekulasjon. Han kunne blitt ambassadør, FN-ambassadør, eller redaktør i Arbeiderbladet sammen med Martin Tranmæl. Han og Tranmæl hadde et godt forhold til hverandre. Men han ble skjelt ut på grunn av boka om Nürnbergprosessen, «Forbrytere og andre tyskere» (1946), fordi han tegnet et for positivt bilde av den tyske befolkningen. NKP fordømte ham helt inn i skjærsilden. Og heller ikke da han fikk fredsprisen var det bare tilslutning.

– Han var mer omstridt enn man kan få inntrykk av i dag?

– Ja. Men det var veldig situasjonsavhengig. Noen ganger var han «vår», en nordmann, halvt norsk og sånn, men i forbindelse med den første EU-avstemningen ble han veldig sterkt kritisert for innblandingen i et norsk spørsmål.

Brandt reiste til Nürnberg i 1945 som Arbeiderbladets utsending. I 1947 fikk han jobb som presseattaché i Berlin.

– Han rekrutterte seg selv inn i politikken. I Stockholm hadde man noe som ble kalt Den lille internasjonalen, med folk fra alle land, nøytrale land, krigførende land, tyskokkuperte land. Og Brandt var egentlig selve hjernen og hadde markert seg veldig sterkt. Han hadde fått et navn og vist sin kapasitet til å samle sprikende meninger. Han dro på de første SPD-landsmøtene etter krigen og ble kjent med Kurt Schumacher, lederen som hadde sittet i konsentrasjonsleir under hele NS-tida. Han hadde også en sterk støttespiller i Berlins ordfører Ernst Reuter som hadde vært i eksil i Tyrkia. Reuter så potensialet i denne unge mannen og Brandt ble en av sosialdemokratiets representanter fra Berlin under den første forbundsdagen i 1949.

Men bakgrunnen som venstresosialist og hans eksil ble brukt mot han fra både høyre og venstre.

– De brukte emigrasjonen mot han. Han var «nordmannen». Og dette varte langt inn forbundsrepublikkens historie. Hva hadde disse emigrantene egentlig gjort? Det ble sagt at de hadde et bekvemt liv, mens «vi i Tyskland sultet og led oss gjennom bombenettene». Slik ble det framstilt. Pluss at Brandt skulle ha vært kommunist og skutt mot tyske soldater i Norge og Spania. Fra venstre kom kritikken om at han hadde tilhørt et venstresosialistisk parti, ikke den sosialdemokratiske grunnstammen. Men også innen sosialdemokratiet var det en viss aversjon mot emigrantene.

Brandt døde i 1992. Han fikk se den forbannede muren falle. Hva står igjen etter han?

– Fredspolitikken. Og han symboliserer sosialdemokratiets storhetstid i Tyskland. Også eksiltiden har man fått et annet syn på. Men jeg så en undersøkelse gjort blant tysk ungdom i fem delstater. 30 prosent trodde han var en østtysk politiker. Kunnskapen om Willy Brandt forsvinner fort. Navnet feilskrives. Men hvor ble det av Willy Brandts vei i Oslo. To bydeler i Oslo kranglet om muligheten, og så ingenting, avslutter Lorenz oppgitt.

Mer fra: Reportasje