«What is a vett?»

(12. februar er det 25 år siden OL på Lillehammer. Dette er den tredje av fire historier fra da en liten by i Norge hadde hele verdens øyne rettet mot oss, og til slutt hadde prestert «the best winter olympic games ever»
Les den første: Ikke rart Hilde var misunnelig på blonde Bente
Les den andre: Reidar Sollies jobb under OL i -94: Følge en potte sur og nedtrykt Johann Olav Koss
Les den fjerde her: Gerhard Heiberg om spektakulær hvalblod-plan: – Det ville ha ødelagt OL totalt).

Selv var jeg på Lillehammer én eneste dag under OL i 1994. Det var ikke for å se på sport, men for å dekke et motearrangement som var lagt til OL-byen, med håp om å tiltrekke seg internasjonalt publikum og presse.

Det jeg husker best var kulda. Den slo imot oss som en vegg av is i det vi gikk av toget. Sammen med Arbeiderbladets fotograf Annette Klingvall gikk vi nedover gågata i Lillehammer i det som må ha vært minst 20 minusgrader.
Og jeg tror – skrekk og gru – at jeg kan ha vært iført ekte ulvepels. Jeg har fortrengt det. Det jeg ikke har klart å fortrenge er det som møtte oss: et hav av folk i pels, månestøvler og varmedresser i grelle farger.

Tilskuere med strikkede gensere, rutete skaut, rallarhatter og flagg på Kvitfjell. Foto: Jan Greve/NTB scanpix

Vadmelsnikkerser, fotside stakker og rallarhatter fulle av pins. Trekkspill, kubjeller og annen djevelskap. Og en multikulti-fest på lokalet-stemning der folk sang og gjorde OL-floka.

Tidsånden var avgjort nasjonalromantisk og retro: fakkelbæreren, selve logoen til OL var designet som en norrøn helleristning. Når det gjaldt folks bekledning var selvsagt hovedsaken å holde seg varm, og der viste eldgamle norske klestradisjoner seg å være bortimot uslåelige. Kanskje nettopp derfor var retrobølgen – med vadmelsklær- så populær på Lillehammer. Vadmelsmoten av merket Sondre slo an over hele landet. Nå hadde den nasjonalromantiske trenden, med bunader, gamle strikkemønstre og telemark-stil begynt å bre om seg flere år før vinter-OL på Lillehammer.

Men i -94 ble looken en farsott som fikk folk langt utenfor OL-landsbyen til å se ut som om de tilhørte samme sekta fra dalstrøka bortafor. Jeg vet om mange som fortsatt elsker dette antrekket, og en av dem er redaktøren i KK, Ingeborg Heldal.

Ingeborg Heldal anno 1994. Foto: Privat

Ingeborg kommer fra bygda Brøttum på Ringsaker. I 1994 var hun 21 år, og poserte velvillig på bilder iført vadmelsdressen sin.

– Jeg var så stolt av det antrekket! Det var svindyrt og laget av den fineste vadmel, med skinnapplikasjoner av elgskinn – kortreist og lokalt forankret. hele outfiten besto av nikkers, anorakkaktig jakke og høyhalset genser med OL-logo og hjemmestrikkede strømper jeg fikk låne av mamma. Jeg hadde ikke rallarhatt med pins, men til gjengjeld hadde jeg et veldig friskt pannebånd i rødt, hvitt og rosa med OL-mønster, sier hun stolt.

– Det var ikke så sexy. Når jeg ser hvordan 21 år gamle jenter kler seg i dag synes jeg det er moro at vi gikk i vadmel, nikkers og pins-hatt, det gjorde deg ingen tjenester sånn skjønnhetsmessig, ler hun.

– Vi som kommer oppantel, som vi sier der jeg kommer fra, vi er så stolte av hjemstedet vårt, og for oss var det stort at nå skulle verden få komme hjem til oss.

– Vi fikk nattbuss til Brøttum. Sola skinte. Det var snørekord. Og da Vendela Kirsebom plutselig sto midt i gågata og rapporterte for CNN, ja da skjønte vi at nå var verden kommet til Lillehammer. Plutselig var det ingen grenser for hvilke drømmer som kunne gå i oppfyllelse, sier Heldal.

Undertegnede var nok ikke like grepet av nasjonalromantikken. Jeg husker med gru antrekket som ble brukt av de frivillige og LOOC-ansatte – en grå og rosa jakke i nylon-polyester med krystallmønster produsert av Helly Hansen. Krystallmønsteret inngikk i LOOCs designprogram, og på knappene var det preget piktogrammer fra de olympiske vinterlekene på Lillehammer 1994, som også inngikk i samme designprogram.

Vettene danser. Foto: Jan Greve/NTB scanpix

Men vettene, de som myldret opp av snødekte hull på Stampesletta under åpningsseremonien, kunne jeg ikke la være å bli sjarmert av. Iført Kari Gravklevs fantastiske design, plukket de opp snøballen der Sissel Kyrkjebø og Kvitebjørn kong Valemon hadde lagt den to år tidligere, under avslutningen i Albertville, med løfter om eksotiske vintereventyr i Norge. Og etter åpningen på Lillehammer spurte hele verden: «what is a vett?». Vettene er skapninger med røtter i norsk folketro så langt tilbake som norrøn tid.

Og på Lillehammer gjorde de om Stampesletta til en surrealistisk catwalk i drakter som kunne gått rett inn i universet til en avant garde-designer fra Tokyo eller Paris. Kostymedesigner Gravklev hadde funnet inspirasjon i gamle norske folkedrakter og mønstre da hun laget vettekostymene, som ble produsert av Helly Hansen i fargene til de olympiske ringer. I dag kan det se ut som om vettene opplever en renessanse. de er kanskje ikke akkurat «the new black», men Gravklevs drakter fra 1994 selges i alle fall på bruktmarkedet for skyhøye summer.