Vender tilbake til åstedet

CANNES (Dagsavisen): «Skal jeg dø i natt, mor?». Det gikk knapt en kveld uten at den lille gutten Lars Trier stilte spørsmålet til moren. Han stilte ikke spørsmålet fordi han var syk eller i fare, tvert imot søkte han bare en helt naturlig trygghet, kunne den voksne Lars von Trier fortelle den danske avisen Politiken for noen år siden.

Som tilhenger av fri oppdragelse svarte hun ikke med kjærlig beroligelse slik de fleste andre mødre ville gjort, men sa at selv om muligheten for at han skulle dø var svært liten, så var den der. «Det var store tanker for en 6-åring å tumle med natten gjennom», fortalte von Trier, og ga vel allerede der svaret på hvorfor han er blitt som han er blitt. En angstridd filmkunstner som er blitt et verdensnavn med titler som «Breaking The Waves», «Dogville», «Antichrist» og TV-serien «Riket». Og en provokasjon i seg selv som nå returnerer med en seriemorderfilm, «The House That Jack Built» utenfor konkurranse i Cannes. Selv i det skandalepregete metoo-året, hvor også Lars von Trier har kommet i søkelyset, er det hans tilbakekomst til Cannes som er den store verdensnyheten.

Les også:– Metoo-arbeidet vil ta lang tid

– Hvis noe kan tenkes, mener jeg også det kan vises, sa Lars von Trier nylig i forbindelse med talen han holdt under mottakelsen av den danske Sonning-prisen, en av de største europeiske kulturprisene på en million danske kroner.

Han kunne åpenbart lagt til ordet «sier», hans egne filterløse uttalelser tatt i betraktning, som gang etter gang har ført ham på ville veier. Helt galt gikk det under den famøse pressekonferansen under filmfestivalen i Cannes 2011, der han viklet seg inn i en lang utredning som endte med ordene «ja, jeg er nazist». Denne helgen vender han tilbake til den franske filmbyen, for første gang siden festivalen trakk det røde kortet. Med seg i bobilens bagasjerom har von Trier filmen om seriemorderen Jack, som ser hvert drap som et kunstverk i seg selv. I pressemeldingen fra starten av filminnspillingen het det: «Selv om politiet langsomt nærmer seg Jack, løper han større og større risiko i jakten på å skape det ultimate kunstverk». Det skal, uten sammenligning for øvrig, vanskelig la seg gjøre å ikke se parallellen mellom rollefiguren Jack og Lars von Trier selv, kunstneren som lever på knivseggen.

– Ingen er så radikal, modig og fryktløs som Lars von Trier. Han går til kanten hver gang, og noen ganger går han utenfor, sier Christian Monggaard, filmredaktør i den danske avisen Information.

Som kritiker og kommentator har han fulgt Lars von Triers karriere tett, gjennom svimlende oppturer og mørke nedturer. Gjenoppstandelsen i Cannes, som på mange vis også er von Triers gjenoppståelse i det offentlige rom, har internasjonalt vakt både glede og vrede. Monggaard er likevel ikke i tvil.

– Han er en av de største nålevende filmkunstnere som er. Man kan like han eller ikke, men han overrasker og lager noe nytt hver gang, og han provoserer og lager ballade enten han lager film om hvor vakker verdens undergang, som i «Melancholia», eller «Antichrist», om menn og kvinner som er så brutal og vanskelig å se, eller «Nymphomaniac» som er full av porno og som samtidig sier noe om det å være menneske, sier han, og legger til: – Lars von Trier får oss til å se oss selv i speilet.

Les også:Lars von Trier er igjen velkommen i Cannes

Alle har vi våre bilder av Lars von Trier, avhengig av hvilket ståsted man har: Nevrotisk tullebukk, mannsgris, kvinnehater, provokatør, pillevrak, intellektuell, morsom, leken, genial, den mest personlige filmskaperen etter Ingmar Bergman. Ingen stiller seg likegyldige til von Trier, som la til «von» mens han studerte på den danske filmskolen som hyllest til den østerriksk-amerikanske filmskaperen Josef von Sternberg. For dansk eller for den saks skyld nordisk film har von Trier vært en internasjonal brekkstang ingen andre har vært i nærheten av siden Ingmar Bergman. Lars von Trier beundrer sin svenske nestor så høyt at han ville bruke pengene fra Nordisk Råds filmpris på 350.000 kroner til å kjøpe seg forbildets spaserstokk på auksjon. Men om svenskene hadde Bergman, hadde danskene før det igjen Carl Theodor Dreyer, som er Lars von Triers største idol og inspirasjonskilde. Det første bildet som ble sendt ut fra produsentselskapet Zentropa for filmen «The House That Jack Built», er et der von Triers ansikt er manipulert inn i et stillbilde fra Dreyers «Vampyr», som døden som ringer med klokken.

«Carl Theodor Dreyer var i besittelse av et rent hjerte og en naturlig ydmykhet over for det lidenskapelige individ», har von Trier en gang sagt om Dreyer. Med utgangspunkt i filmer som «Breaking The Waves», «Dogville», «Melancholia» og Gullpalme-vinneren «Dancer In The Dark», kan man ane hva von Trier søker etter i sine egne filmer. Men som Dreyer har også von Trier en nattside.

En kamplysten Lars von Trier i Provence dagen etter at han var kastet ut av Cannes. Foto: NTB scanpix

Lars von Trier ble født i 1956 og vokste opp i en moderne familie som lot alt henge, bokstavelig talt. Han har fortalt at det var han selv som måtte ta ansvaret over eget liv. Den frie oppdragelsen som Inger og mannen han i over halve sitt liv trodde var hans far, ble en tvangstrøye for en liten gutt som hadde behov for orden i kaos. Han måtte kjøpe sin egen pyjamas, bestemme leggetider selv og alt annet som alle andre tar for gitt. Moren var kommunist, faren sosialdemokrat, begge var de aktive nudister og særlig moren hadde mange av de trekkene som Lars von Trier har arvet. Hypokonder, depresjonene, troen på at hennes høye blodtrykk skulle gjøre at hun døde når som helst. Og det sa hun høyt også til barna. Til Politiken har han fortalt at når hun ikke fikk det som hun ville, låste hun seg inne på soverommet der hun hadde en liten pilleeske med gifttabletter, så kunne hun ta dem om hun ble virkelig syk.

Unødvendig å si, så handler barndomsbeskrivelsene av Lars von Trier om sjatteringer i grått og svart, der leken var forbundet med uro, hvor religiøs søken eller spørsmål om det åndelige var tabu for en gutt som ble oppdratt som ateist, og hvor stengslene mot en verden den etter hvert filmelskende Lars lærte seg å lære, måtte overkommes på godt og vondt.

Dette bærer filmene hans preg av, og film i det hele tatt ble tidlig en altoppslukende besettelse, og som 11-åring fikk han sitt første Super 8-millimeterkamera og begynte å eksperimentere med å lage sine egne filmer. Barndommens slagghauger av angst og forbudte lyster er også svært gjenkjennelige i filmene hans.

Det religiøse kirkeklokkeintermessoet i «Breaking The Waves», den nattsvarte «Antichrist», undergangsfølelsen i «Melancholia» og de eksplisitte penetreringsscenene i «Idiotene», filmen som virkelig delte så vel publikum som kritikere. Noen hatet filmen og mente den var den verste som noensinne var laget. Andre stilte spørsmålet om hvorvidt von Trier var genial eller om han hadde lyktes med en genial spøk. Men en filmskaper som vokste opp med å bli tatt med til den ene nudistleiren etter den andre, hadde nok av mental og fysisk ballast å legge i «Idiotene», som for øvrig var den første han lagde som var bundet av hans eget manifest, Dogme 95, som snudde opp ned på dansk filmhistorie med en hel bølge av nye filmer og filmskapere.

Les mer fra Cannes:Skulle tvinges til nakenscene

– Noen ganger virker han veldig udansk fordi han er så provoserende og snakker uten å tenke, men det finnes også en dansk tradisjon som kalles provokunst, kunst som lages kun for å provosere. Han er nok påvirket av den. Samtidig er han veldig fascinert av «isme»-manifestene, det kommunistiske manifest, det futuristiske manifest og det surrealistiske manifest, og så lagde han selvsagt sitt eget manifest, Dogme-manifestet som alle kjenner. Men han har også laget en rekke manifester som ingen andre har fått lese, og det gjør han jo for at han så skal kunne gjøre opprør mot seg selv ved å bryte dem. Det er ut fra begrensningene den kunstneriske gnisten kommer, mener Christian Monggaard.

Hadde von Trier ikke selv ballasten med seg, lette han den fram fra sin egen psyke. Som da han lagde den amerikanske filmen «Dogville» med Nicole Kidman, enda han aldri hadde satt sine bein i USA. I stedet krittet han opp den lille fjellbyen på et svart teatergulv og oppfant filmen på nytt gjennom teatrets virkemidler.

– Amerika sitter på toppen av verden. Av alle ting jeg har opplevd i livet er 60 prosent amerikansk. Jeg er amerikaner og derfor lager jeg film om USA uten å føle at det er noe merkelig, sa han om filmen der han og Nicole Kidman løp etter hverandre i skogen i Trollhättan i Sverige under en innspilling som på grunn av Von Trier holdt på å kollapse på startstreken.

– Lars hadde problemer og jeg hadde problemer. Så vi tok en lang tur i skogen der vi hadde en åpenhjertig samtale. Jeg fortalte at jeg er her fordi jeg tror på deg og ditt talent, og at jeg gjerne vil hjelpe deg å fullføre visjonen. Det var trær, tårer, skriking og vandring, fortalte Nicole Kidman til Dagsavisen.

I våre dager skal det godt gjøres å bli erklært uønsket av en hel by, men det skjedde altså med Lars von Trier etter pressekonferansen under Filmfestivalen i Cannes i 2011.

– Jeg mente det jo ikke, sa von Trier til danske medier etter at nyheten om utkastelsen fra Cannes ble kjent, og la til i kjent stil: – Jeg ville heller blitt persona non grata for noe jeg virkelig mente.

På morgenen hadde det vært pressevisning på hans nye film «Melancholia», og i kjent stil møtte den verdensberømte dansken pressen flankert av skuespillerne i filmen, Charlotte Gainsbourg, Kirsten Dunst og Stellan Skarsgård. Hendene skalv som vanlig, han var full av angst og hadde nettopp kommet seg opp i lyset fra en av de større depresjonskurvene som han har slitt med hele livet, og – har han antydet i ettertid – kanskje var han heller ikke helt edru.

Pressekorpset i Cannes luktet en skandale på forhånd fra mannen som er kjent for å kunne si de villeste ting når han lar tunga løpe. Som da han lanserte noe nær et korstog mot USA i forbindelse med filmtrilogien som stanset etter «Dogville» og «Manderlay», og sammenlignet daværende president George W. Bush med en heller lite flatterende del av kroppen. Også da måtte han ut og gå i forsvar for seg selv etterpå, og forsvaret var om mulig enda mer drepende enn utgangspunktet: «Jeg sa ikke at George W. Bush var et røvhul. Jeg sa at jeg synes George W. Bush er et røvhul. Det er en juridisk forskjell på det», fortalte han oss dagen etter premieren, også den i Cannes, byen som i det hele tatt har betydd nesten altfor hans internasjonale karriere.

I 2011 begynte det med et spørsmål fra britiske The Guardian om hans europeiske røtter, og det hører med til historien at Lars von Trier bare et par år i forveien hadde fått vite at faren han hadde vokst opp med, som var jødisk, ikke var det likevel. På dødsleiet bekjente moren at det derimot var en annen som var faren, Fritz Michael Hartmann, som var hennes arbeidsgiver. Ikke bare det, hun fortalte også at hun hadde et forhold til Hartmann for å sikre et eventuelt barns «kunstneriske gener». Hartmann kom fra en familie med tunge tradisjoner innen klassisk musikk, men Trier ble ikke akkurat henrykt over nyheten. Han har sagt at om han hadde visst at det var derfor moren var utro, så skulle han blitt alt annet enn kunstner.

Les også:Tid for opprør i Cannes

«Jeg trodde i lang tid at jeg var jøde, og jeg var veldig glad for å være jøde. Så viste det seg at jeg ikke var jøde, og jeg fant ut at jeg egentlig er nazist, familien min er jo tysk, og det ga meg også noen gleder».

Derfra gikk det fra vondt til verre, mens Trier lette etter ordene, blandet inn Albert Speer, tysk arkitektur og tyske kampfly, og forsøkte å ro seg i land så godt han kunne på sitt ikke altfor solide engelsk. Charlotte Gainsbourg ved hans ene side kom med små velmente gester i hans retning, mens Kirsten Dunst på den andre ble blekere og blekere og så ut som hun kunne synke i jorden.

«Hva kan jeg si? Jeg forstår Hitler. Han gjorde noen gale ting, absolutt, men jeg kan se ham for meg i bunkeren på slutten … jeg sympatiserer med han, ja, bitte litt. Men kom igjen, jeg er ikke for andre verdenskrig og jeg er ikke mot jødene. Jeg liker jødene veldig godt, vel, kanskje ikke for godt for, Israel er «a pain in the Ass». Hvordan skal jeg komme meg ut av denne setningen … Ok, jeg er nazist»

Alle som var til stede av nordiske pressefolk flirte gjenkjennende av Lars von Triers helt spesielle form for humor, som er sylskarp og dryppende full av ironi og satirisk galle, men også så plump innimellom at man kan rødme av mindre.

– Han liker å erte og provosere, og er man dansk eller norsk kan man forstå det. Vi lo og gikk videre til den skandinaviske pressekonferansen. En time senere sto verden i brann. Hans humor er typisk dansk, satirisk og provoserende. Velger man å misforstå den, er den lett å bruke mot han, forteller Christian Monggaard.

Dagsavisen møtte Lars von Triers nære venn, skuespilleren Stellan Skarsgård, dagen etter at Lars von Trier måtte forlate Cannes. Han mente Lars von Triers måte å uttale seg på inneholder et snev av Tourettes som gjør at han sier ting ingen forventer.

– Lars er i stand til å si hva som helst, men alle vet jo at han ikke er nazist, fortalte Skarsgård, som har spilt i en lang rekke av Lars von Triers filmer, som «Breaking The Waves» og «Nymphomaniac». Han hadde også en rolle i «Melancholia», og satt i salen under gallapremieren.

– Det var den beste mottakelsen av en von Trier-film siden «Breaking the Waves», og «Melancholia» er en av hans beste filmer, slo Skarsgård fast, men han var blant de 400 som måtte snu i døra da premierefesten ble avlyst. Filmen ble vist, og ble også vurdert i konkurransen, men moroa rundt var over.

– Han trodde han var blant venner, at alle skjønte hans humor og form for spøk, men den føkkings Cannes-festivalen, som i tillegg hadde et tema de kalte «Freedom Of Speech» det året på grunn av en serie iranske filmer, reagerte på hans unnskyldning med å utestenge ham. Jeg var forbannet. Han ble såret, sa Skarsgård så sent som under premieren til «Nymphomaniac», der von Trier i en av sekvensene nettopp gjør et poeng ut av det frie ord: «Hvis det er noe du ikke får lov til å si, da skal man si det».

Charlotte Gainsbourg løp linjen helt ut i «Nymphomaniac». Foto: Christian Geisnæs/Zentropa Entertainments

I Frankrike er ikke nazisme noe man vitser med, tvert imot. Lars von Trier kom umiddelbart med en beklagelse, men festivalen var krystallklar, både vegne av seg selv, byen og nasjonen. Lars von Trier ble erklært uønsket og måtte forlate byen umiddelbart.

– Faktisk var jeg i veldig godt humør før jeg plutselig befant meg et sted der alt gikk galt. Det var akkurat som når du kjører en bil og ikke greier å holde den på veien i svingen. Det var veldig dumt gjort, fortalte han Dagsavisen da vi fant han på et luksushotell i Provence-småbyen Mougins nord for Cannes, der han hadde innordnet seg i sitt midlertidige «eksil».

Da hadde han forsøkt å forklare seg overfor festivalledelsen og byens høye beskyttere, han hadde unnskyldt og unnskyldt, men selvsagt var den et lite punkt han ikke kunne dy seg for å være steil på.

– Festivalen ville jeg at jeg skulle trekke tilbake mitt utsagn om at jeg har stor respekt for Albert Speer, på grunn av hans arkitektur. Jeg sier at det kan jeg ikke. Jeg har selvsagt ingen respekt for han som en krigsforbryter, men jeg har stor respekt for han som arkitekt. Å trekke det vil være en løgn.

Uttalelsen er så klokkerent Lars von Trier som det kan få blitt, hvor nyansene vektlegges uansett om det gjelder kunst, politikk eller sosial kløning. Så godt kjenner Lars von Trier seg selv at han hadde bare en ting å gjøre i all overskuelig framtid, og det var å holde kjeft.

– Derfor uttalte han ikke seg til dansk presse på mange år. Derfor ble det ikke så mange kontroverser, men filmene og da særlig «Nymphomaniac» ble jo skrevet om. Det har vært helt greit at han ikke har sagt noe for da har han heller ikke rotet seg opp i noe, selv om man selvsagt har forsøkt å få han i tale. Verden er litt morsommere når Lars von Trier snakker, fordi han er den han er. Han har ikke det filteret som andre filmskapere har, og det syns jeg er forfriskende, sier Christian Monggaard.

– Jeg vil heller leve i en verden der Von Trier taler enn der han tier.

Monggaard får støtte fra en annen Trier, med fornavn Joachim, som selv regnes som en av de mest betydelige filmskaperne i Norden og som sitter som jurypresident i Kritikeruken i Cannes dette året.

– Hans eksperimenteringsvilje og pågående utforskning av hva film kan være er helt unik. Jeg heier så utrolig på ham. I alt sitt kaos er ikke Lars von Trier en populistisk strateg, men et kunstnerisk fyrtårn, sier Joachim Trier til Dagsavisen.

Han mener det som er så trist er at vi forventer at han skal være klassens klovn og si kontroversielle ting.

– Og det er gøy i Cannes og gøy i media over hele verden, og så plutselig etter pressekonferansen tok folk det veldig hardt. Jeg forstår det ikke. Det er ingen som med hånden på hjertet kan tro at Lars von Trier liker Hitler. Jeg er veldig glad for å se han tilbake og er enormt spent på den nye filmen hans, sier Joachim Trier.

Les også:Presidenten under palmene

Før Cannes-premieren på «The House That Jack Built» mandag kveld, er det ikke bare nazi-uttalelsen som ligger som en klamp om foten på Lars von Trier i et år da alle snakker om kjønn, likestilling og metoo. Sangeren Bjørk, som spilte hovedrollen i Gullpalme-vinneren «Dancer In The Dark», uttalte at hun hadde blitt utsatt for seksuell sjikane fra von Trier. Saken ebbet ut etter en runde i mediene, og man står igjen med påstand mot påstand. Større oppmerksomhet fikk Peter Aalbæk-Jensen, von Triers mangeårige produsent og en av grunnleggerne av filmselskapet Zentropa, som har produsert alle von Triers filmer. Hans årelange trakasserende oppførsel overfor kvinnelige ansatte, kvinnelige journalister og andre som han har sett et poeng i å sjikanere har fått store konsekvenser innen nordisk film. Til Dagsavisen sa Jensen for fire år siden noe man ikke skal underkjenne i von Trier/Aalbæk-Jensen-sammenheng: trangen til å vinne oppmerksomhet ved hjelp av sjokkerende oppførsel:

– Men det har alltid vært improvisert, med alle de feil og mangler som en improvisasjon har. Har vi hatt lyst til trekke ned buksene, så har vi gjort det. Det er patetisk det også, at Lars von Trier og jeg, to menn på 58 år, stadig forsøker å spille unge og provoserende, men samtidig gir det oss en voldsom profilering. Trekker man ned buksene så flyttes man fra side 15 i en avis til side 2, og det er det ikke jeg som bestemmer, men redaktøren. Fordi vi lager disse elitistiske filmene så er det en effekt i å oppføre seg på denne eksentriske måten, sa Jensen, som mistet jobben etter metoo-etterforskningen, men som fortsetter i samme kjente stil som han her beskriver.

Helt fra sine første eksperimentelle filmer har Lars von Trier tatt seg kunstneriske friheter totalt utenom det vanlige. Som en dypt intellektuell provokatør har han utsatt både seg selv, skuespillerne og publikum for noen av de hardeste prøvelsene som filmkunsten har fostret.

– Jeg innbiller meg at provokasjon er positivt, demokrati er ikke bare demokrati, sa von Trier til Dagsavisen i Cannes i 2009.

– Fra et samfunnsmessig synspunkt er demokrati et ord som må holdes åpent og debatteres. Og det samme med ordet frihet. Tar vi ikke opp innholdets betydning i ordet så blir det bare tomt. Slik er det også med provokasjonen. Jeg liker å provosere meg selv ved å stille spørsmål rundt de ting jeg mener jeg vet og som jeg tror på, og kom samtidig med noe som kan leses som et forvarsel på den personlige tragedien som han selv og ingen andre førte seg inn i på «Melancholia»-pressekonferansen:

– Det er ganske interessant når man tenker på at det å snakke fritt er vår mest fundamentale rettighet. Derfor snakker jeg mye om politisk korrekthet. Man vil nødig støte noen, og det med rette, men noen ganger blir man også så redd for at man skal støte noen at det stanser ethvert tilløp til diskusjon og debatt, sa von Trier den gangen.

Kirsten Dunst i «Melancholia» i 2011. selv vant hun skuespillerprisen på en prisseremoni i Cannes Lars von Trier ikke fikk lov å delta på.Foto: Zentropa

To år etter så han seg nødt til å pålegge seg selv et taushetsløfte. På seks år snakket han ikke med dansk presse eller ytret seg i offentligheten på andre måter.

– Man skal ikke undervurdere den effekt det hadde på Lars von Trier å bli «Persona Non Grata» i Cannes, særlig det som kom etterpå, at han ble misforstått på den måten, at han ble oppsøkt av politiet hjemme i Danmark og det var en reell risiko at han måtte sone fengselsstraff i Frankrike, alt det virket hardt inn på han. Jeg tror han fikk en kjempenedtur psykologisk, og selvmedisineringen med alkohol og stoffer eskalerte etter det på en måte som nå viser sin effekt både fysiologisk og psykologisk, hevder Christian Monggaard.

Det er stor forskjell mellom bildene fra 2011, av en kamplysten Lars von Trier med bokstavene F.U.C.K. tatovert på fingrene, og de av en skjeggete, tung og åpenbart utilpass Lars von Trier på talerstolen i Københavns universitet tatt for bare et par uker siden. Bildene gikk verden rundt da han ble æret med en av Europas største kulturelle utmerkelser, Sonning-prisen på en million danske kroner. Dermed er navnet hans skrevet med gullpenn ved siden av størrelser som Simone de Beauvoir, Winston Churchill og Ingmar Bergman.

– Jeg tror Sonning-prisen betyr mer for han en noen annen pris gjør. Selvsagt er han glad for Gullpalmen han vant i Cannes for 18 år siden. Men når noen på et tidspunkt når han har det vanskelig fysisk og psykisk kommer og gir en pris og sier dette er for ditt verk, for den kunstneren du er, så er det helt avgjørende, sier Monggaard.

Sonning-prisen er en av de største kulturprisene i Europa, og skinner sterkt langt ut over dem som er filminteresserte. Så innen kultur- og universitetsmiljøene bidrar prisen til å gjøre en filmskaper som Lars von Trier langt mer kjent i Danmark eller i Europa for den saks skyld.

– Det gir han et boost også i befolkningen, for å si det på den måten.

På Københavns universitet, som deler ut Sonning-prisen, gikk Lars von Trier til takketalen med et hvitt flagg på lomma i tilfellet alt igjen skulle gå i stå og han kom til å si ting han ikke burde. Da kunne han i det minste vifte med flagget og på den måten «overgi seg». Symbolikk har aldri vært blant Lars von Triers svakere sider, viddet er skarpt fortsatt, men mannen ser i dag langt eldre ut enn sine 62.

– Jeg tror han har ødelagt kroppen sin med sprit, piller, alkohol og muligens også narkotika. Det sier han jo også selv, at han har tatt det som har vært. Han har tatt angstdempende piller gjennom hele sitt liv og lykkepiller for å holde det gående, noen ganger også i kreativt henseende, og det har ødelagt han. Men jeg tror også han har det bedre nå enn han hadde under innspillingen av «The House That Jack Built». Jeg var på innspillingen og han hadde det ikke godt. Mange utenlandske journalister skriver om han som om det ikke feiler han noe, som om det er noe han innbiller seg og skryter av, men det er ingen tvil om at han har noen angstnevroser som han har kjempet med hele livet. Det har gjort det vanskelig, mener Christian Monggaard.

19. april i år mottok en tydelig preget Lars von Trier Sonning-prisen på en million danske kroner av rektor ved Københavns universitet, Henrik C Wegener. Prisen er en av Europas største.

Vi er vant til at Lars von Trier sier mye dumt. Han er blitt en slags motvillig offentlig talsperson for alt som har med nevroser og tvangslidelser å gjøre, og hans ofte eksentriske valg finner rot i til dels tunge depresjoner som kommer og går. «Breaking The Waves» er en moderne klassiker, det samme er «Dogville». Han fikk Gullpalmen for «Dancer In The Dark», skapte dogmefilmen med «Idiotene» og lagde innholdsmessig skandale med «Antichrist». I «Melancholia» feirer han bryllup og det vakre i livet mens planeten som bærer samme navn som filmen er på vei mot jorden for å knuse alt liv. Spørsmålet var åpenbart der han satt under stråhatten i Cannes i 2011, strippet for all offentlig ære, og følgende passasje er beskrivende for Lars von Triers kunstnersyn.

– Er «Melancholia» et uttrykk for at du frykter døden?

– Jeg tror at fascinasjonen for døden og redselen for døden henger nøye sammen. Er jeg redd for å dø? Jeg vil aldri mer gå om bord i et fly. Jeg flyr ikke, men er fascinert av ideen. Nå er jeg så redd at jeg ikke flyr mer, sier von Trier.

– Hvor mye i «Melancholia» er hentet fra dine egne mareritt?

– Det er mye som stammer fra mine egne erfaringer. Jeg har lidd mye av OCD, Obsessive Compulsive Disorder. Det betyr for eksempel at om du forlater et hotellrom kan du få det for deg at du har glemt bagasjen din der, og du vil bruke resten av livet på å returnere dit for å sjekke. Måten Kirsten Dunst som Justine ser på den uunngåelige planeten på, er noe av det samme. Hun kjemper for å ikke se på den, likevel klarer hun ikke å la være. Det er absolutt slik jeg selv opplever det, sier von Trier.

– Justine i «Melancholia» er nok en figur som i dine filmer – i likhet med Bess i «Breaking The Waves» og Gloria i «Dogville» – viser en nesten klarsynt styrke.

– I gamle dager ville du gå til en melankolsk person for å få kunnskap du ikke hadde fra før. Kunstnere ble ansett som melankolske personer, du følte at de hadde tilgang til noe andre ikke hadde, og derfor ble de også sett på som noe ekstraordinære.

– Er det slik du ser deg selv også?

– Min teori er at hjernen filtrerer ut ting vi ikke skal vite noe om, for hadde vi visst det ville vi blitt gale. Vi hører mye mer enn vi hører, ser mye mer enn vi ser og føler mye mer enn vi føler. En stor del av det hjernen gjør er å holde dette tilbake. Hos noen melankolske kunstnere er dette filteret blitt skadet, og det betyr at de ser litt mer og hører litt mer enn andre, og for dette må de betale en høy pris.

Den prisen har Lars von Trier til gagns fått betale.

Mandag er det verdenspremiere på «The House That Jack Built» i Cannes. Det vil ikke bli noen pressekonferanse.