Vålerengas sjel runder hundre

At det var en pastor og speiderleder som egentlig startet dagens Vålerenga, kan man bli minnet om hver gang man hører «Vålerenga kjerke» foran hjemmekampene på Ullevaal.

I ettermiddag synges den på Jordal Amfi, når hockeylaget møter Storhamar i en fullsatt arena.

Med masse nostalgi før og etter.

Selve bursdagen er ikke før 29. juli. Men Vålerenga har så mye å feire at de må begynne nå.

For linjene fra pastor Hans Møller Gasmans «fotballparti» til dagens merkevare på Valle og Jordal, er lang.

Vålerenga står med NM-titler i fotball for menn, ishockey for kvinner og menn, rinkbandy for kvinner, amerikansk fotball og sannelig har ikke en kar med VIF-logoen på ryggen vunnet hovedlandsrennet på ski og hoppet i Holmenkollen også.

Ishockey og fotball

Men det er de to store lagidrettene som bærer Vålerenga. Klubben vil være best i landets to største publikumsidretter. Fotball og ishockey er klubbens søyler.

Espen «Shampo» Knutsen vet mye om det.

Han ble innmeldt i klubben da han var fem år. I dag er han trener for Vålerengas A-lag i ishockey, har vært en av Norges få NHL-proffer, er landets største hockeyprofil, men var også en lovende fotballspiller.

- Nei, det var ikke mye tvil om hvor jeg skulle begynne. Jeg bodde på Gamlebyen og gikk på Vålerenga skole, sier Espen Knutsen til Dagsavisen.

Da ble det både ishockey og fotball i over ti år.

- Jeg måtte ta et valg. Jeg spilte for to årsklasser i fotball, den ene treneren ville ha meg som spiss, den andre som midtstopper. Men da jeg var 16 ble det ishockey på heltid, forteller «Shampo» som i dag er den eneste som vil være en av klubbens legender samtidig som han er midt i sirkuset til daglig. Laget han leder kjemper igjen om seriemestertittelen i 2013.

Her er han i det som er hans andre hjem, arenaen som ble bygget til OL i Oslo i 1952. Men Jordal ligger i hvert fall i «Vålerenga-land». I motsetning til fotballen, som spiller hjemmekampene på vestkanten.

- Ditt jubileumsønske er vel et nyoppusset Jordal Amfi?

- Jordal kan ikke pusses opp, det må sprenges i lufta, svarer «Shampo» og har mye å si om anleggssituasjonen i Oslo.

Det tar vi en annen gang.

Vålerenga skole

Faren hans, Erik «Såpa» Knutsen var tillitsmann i Vålerenga, og var frisør på Galgeberg. Familien bodde på Prinsdal, men faren tok med seg guttungen på treninger i VIF. Og da Espen skulle begynne på ungdomsskolen, flyttet faren ham til Vålerenga skole der ishockey var et av valgfagene. Slik ble «Shampo» nesten hockeyproff før ordet var skapt i Norge,

Han tok sin siste seriemestertittel i OL-året 1994, vant «Gullpucken» og spilte senere i Djurgården, Anaheim Mighty Ducks og Columbus Blue Jackets.

Før han var tilbake som VIF-trener i 2006 og sluttet sirkelen.

- Og det er flott å se at Vålerenga driver et omfattende hockeyarbeid nå, både for gutter og jenter, sier han.

Dagens jubileumsmarkering er han en naturlig del av, men han hadde også seriekamp i går kveld, mot Stjernen i Fredrikstad. Jula er knapt ferie for hockeyfolket. Romjula består av trening og kamper.

Fotballen kom først

Men hva er størst, fotballen eller ishockey?

Fotballen kom først og er sporten klubben er tuftet på.

At stiftelsesåret regnes som 1913, er nærmest et kompromiss. Det var mange småklubber på Etterstad og Vålerenga, Vaalerengens Fotboldklub var en av dem. Men noen kloke hoder ville samle alle idrettene i en overbygning. På en ekstraordinær generalforsamling 29. juli 1913 ble «Idrætsforeningen Spring» stiftet. Dette har man bestemt skal være klubbens fødselsdato, selv om navnet «Vaalerengens Idrætsforening» først kom året etter.

Gymnastikklæreren på Vålerenga skole, Johan Skau, takket ja til å bli klubbens beskytter.

På skolen drev han en daglig kampanje for å få barn til å begynne med idrett.

«Lek, idrett og friluftsliv er de beste midler til å bekjempe skolens verste fiende, gatelivet. Vi vil oppdra barn og ungdom med en sunn sjel i et sunt legeme», var Skaus læresetning.

I dag er Vålerenga Norges mest flerkulturelle klubb med over 70 nasjonaliteter representert.

Persongalleriet har vært enormt. Fra «Tippen» Johansen, via John Carew og «Drillo» til Martin Andresen som ledet dem til VIFs foreløpig siste tittel i fotball, cupgullet i 2008.

- Vålerenga er en klubb som spiser deg innenfra, sa Martin Andersen etter å ha avsluttet sitt virke i høst. Ett år før tida.

Bohemtida med «Drillo»

- Vålerenga er galskap, men har landets største potensial, sier Kjetil Rekdal, som holdt ut først som spiller, så som trener i seks år på 2000-tallet. Han ledet klubben til deres foreløpig siste seriemesterskap.

Egil «Drillo» Olsen fikk oppnavnet sitt i Vålerenga i 1966, servert av Per Schjerwen Olsen. Fordi Olsen aldri ga fra seg ballen.

- Det var mange rare folk der. Men det rareste var at de hadde en trener, østerrikeren Anton Ploderer, som ikke hadde peiling på fotball, sier «Drillo» om laget han spilte på - som hadde blant andre Nils Arne Eggen på backplass.

Arbeiderbladet var begeistret for Drillos debut i 1966: «Egil Olsen er en ballsjonglør og en dribler, og når det står i effektivitetens tjeneste da må en si at en får gå langt for å finne maken». Effektiv fotball er siden blitt Drillos viktigste begrep i sin tid som trener.

«Tippen» er størst

Men Vålerengas antakelig største og viktigste spiller var karen som var med på å stifte gutteklubben «Radich», som senere ble omdøpt til «Olymp», et av de såkalte gatelagene på Vålerenga. Nesten hver gate hadde sin egen klubb. Han debuterte på Olymps reservelag som 10-åring. Men i 1918 gikk Olymp inn i Vålerenga og da fikk klubben en keeper i verdensklasse på kjøpet.

Som 17-åring debuterte han som spiss på Vålerenga. Året var 1923. Men så hadde laget en keeper som ikke likte å reise til bortekamper (!) og da måtte man finne en erstatter. Slik ble «Tippen» Vålerengas og landslagets store keeper som toppet seg med bronse i OL i 1936.

Han var en av de første nordmenn som fikk flere profftilbud. Både Aberdeen og Leeds ville kjøpe ham.

- Jeg hadde det for godt hjemme på Vålerenga, dessuten var jeg skadet da tilbudene kom. Hadde jeg ikke vært det, hadde jeg nok slått til, sa Henry Johansen til Arbeiderbladet i et av de siste intervjuene før han døde i 1988. Han var Vålerengas førstekeeper i 23 år.

Han fikk Egebergs Ærespris fordi han også var en habil skihopper, ishockeyspiller, bandyspiller, friidrettsutøver og tennisspiller!

Borgerlig klubb

Klubben ble stiftet i Vålerenggata 29, på et kassesnekkeri som hadde tilhold der. Første treningssted var ved Jordal. «Formaalet skal være at arbeide for saavel skiidræten som fotboldens framgang paa Vaalerengen» heter det i de første vedtektene fra 29. juli 1913.

Også friidrett og bryting skulle «dyrkes hvor der finnes høve til det».

Men hva skulle klubben gjøre da Arbeidernes Idrettsforbund ble stiftet i 1924?

Det ble problematisk for mange. Vålerenga ville være en «upolitisk» klubb, men det var et omstridt standpunkt. Slik ble Jordal IF arbeideridrettslaget, mens Vålerenga ble den borgerlige klubben, som rekrutterte sine medlemmer fra småhus og selveierområdene på Vålerenga.

I Bjørn Arild Gjerdalens og Jarle Teigøys omfattende historiebok fra 2003 kan vi lese følgende:

«Birger «Tuben» Sørensen, en av stjernene på VIF, som var tillitsmann hos Erik Ruud på Storo, fikk en del problemer fordi han var medlem i en borgerlig klubb».

Enebakkveien på nedre Vålerenga ble sett på som en borgerlig gate fordi det var så mange jernbaneboliger der. De statsansatte som jobbet i jernbanen ble ikke sett på som ekte arbeidsfolk. Spenningene var store.

Jordal ble stiftet som et alternativ til VIF og var AIF-idrettslag fra 1925 til krigen. Etter krigen ble norsk idrett samlet i ett forbund.

Veien videre

I dag jakter Vålerenga ny trener til fotballen, der marsjordren er å få laget tilbake i medaljekampen. Hockeylaget skal alltid kjempe om seriegull og i år debuterte Vålerengas fotballdamer i øverste liga. Der spilte blant andre Solveig Gulbrandsen, datter til en av 60-tallsheltene, Terje «Gubben» Gulbrandsen.

Det var en østerriker (Anton Ploderer) som trente laget da klubben vant sitt første seriemesterskap i 1965. På det laget spilte Leif Eriksen.

Det var Leif Eriksen som var trener da Vålerenga omsider kom til sin aller første cupfinale i 1980. Og tok pokalen i første forsøk da de slo Lillestrøm 4-1 på en hardfrossen Ullevaal-matte. Det tok 67 år å komme dit.

Hvordan ser Vålerenga ut om 67 år? Vi har garantert fått lese mer om elleville sportslige triumfer, spillere som kommer og går, økonomisk rot, rike onkler og stolte sponsorer. I dag er Vålerenga antakelig bedre drevet enn noen gang. Men supporterne vil ha titler.

Klubbens største ønske er å flytte hjem.

De jobber fortsatt med ny stadion på Valle. Et eventuelt OL i Oslo i 2022 kan også gi et nytt Jordal Amfi.

Espen Knutsens beskjed er klar:

- Spreng hele greia.

I dag hylles han der inne. I morgen gifter han seg. Og neste år kan han ta Vålerengas femtiende tittel.

reidar.sollie@dagsavisen.no