- Urettferdig kritikk av far

En julidag i 1955 får en ni år gammel gutt bli med foreldrene sine på en reise til Svalbard. På den tida var den lange og strabasiøse turen dit opp i seg selv eksotisk nok, men best husker Rune Gerhardsen likevel besøket i den trange, lille gruva i Ny-Ålesund. Han satte seg i en vogn og ble fraktet nedover og nedover i det mørke dypet, helt ned til gruvearbeiderne som jobbet i trange, små rom, bare opplyst av hodelykter. Så trangt var det at de måtte ligge på ryggen når de hakket oppe i «taket», slik at støv og skitt drysset ned i ansiktene deres. Lille Runes far, statsminister Einar Gerhardsen, snakket med arbeiderne og ville forsikre seg om at arbeidet deres nede i gruva var trygt. Dessverre hadde mange før dem dødd i farlige eksplosjonsulykker der nede, så i perioder hadde gruva vært stengt. Etterpå virket Gerhardsen fornøyd med svarene han fikk. Året etter bestemte hans regjering at gruva i Kings Bay skulle åpnes for vanlig drift.

Om kvelden den 5. november 1962 kom den unge gruvearbeideren William Albrigtsen opp fra dypet etter endt skift i Kings Bay-gruva klokka 22. Han vekslet noen ord med arbeidskollegaen som skulle overta hans plass på nattskiftet, Sverre Sæter fra Selbu. Sæter satte seg i en vogn og forsvant ned i dypet sammen med 20 andre arbeidskamerater. Like etterpå, klokka 22.45, eksploderte det i gruva. William Albrigtsen var en av de første som fikk på seg surstoffmaske og tok seg ned i gruva sammen med redningsmannskapene. De fikk opp ti av de omkomne. De siste elleve greide de ikke å berge. Fire dager senere ble de nødt til å sette gruva under vann. Sverre Sæter fra Selbu er en av dem som fortsatt ligger nedfrosset i gruvedypet.

Tidlig på 1970-tallet kom en ung vitenskapelig assistent til Svalbard for å delta i et forskningsprosjekt. Hun hadde aldri vært i Ny-Ålesund før og visste lite om den grusomme gruveulykken som hadde skjedd i Kings Bay eller at Ny-Ålesund en gang hadde vært et levende lokalsamfunn med flere hundre innbyggere. Nå møtte hun et bitte lite, værhardt sted som stort sett bare besto av en håndfull forskere. Utpå vinteren tok kokken henne med på en kveldstur for å titte på den gamle, forlatte gruvebebyggelsen. Hun gikk inn i et lite hus som en gang hadde tilhørt en arbeider i den for lengst nedlagte Kings Bay-gruva. Der hadde han bodd med kone og et barn.

- Det var iskrystaller på veggene. Det var som om å komme inn i et frossent øyeblikk i fortida, sier Monica Kristensen i dag.

- Støvlene hans sto i gangen, ytterjakka hang der, på kjøkkenet var det en kaffekopp han hadde gått fra. Lenger inn var det et lite barneværelse der sengen sto ferdig oppredd, med leker i. Inni stua lå pipa hans i et askebeger, og ei bok lå på bordet, med en avbrent fyrstikk lagt mellom sidene for å markere hvor langt han var kommet i den ...

Kristensen må stoppe for å ta en pause, tydelig rørt.

- De hadde latt tingene sine være der fordi de forventet å komme opp igjen. De hadde dratt i hui og hast. Det gjorde et sånt inntrykk på meg at jeg med en gang tenkte: «Dette vil jeg fortelle om en gang.»

Akkurat det skulle ta Monica Kristensen nærmere 40 år, og i mellomtida har hun vært både polfarer, polarforsker og krimforfatter. Men nylig kom boka hennes om Kings Bay-saken, der hun forteller sin versjon av historien om den verste gruveulykken i Norge noensinne. Den som skjedde for 50 år siden, den 5. november 1962, som tok livet av 21 arbeidere, skapte landesorg og mediehistorie, stengte en gruve for alltid, la et helt lokalsamfunn øde og som året etter førte til statsminister Einar Gerhardsens fall. Men nettopp det politiske dramaet i Stortinget i august 1963, der SF og Finn Gustavsen gikk sammen med de borgerlige om å felle selveste landsfaderen Einar Gerhardsen, har ført til at mange har glemt selve gruveulykken, mener Monica Kristensen. Årsaken til ulykken ble aldri helt klarlagt, noen arbeidere følte at de ble sittende igjen med skylda, og i månedene etter ulykken måtte de fleste innbyggerne i Ny-Ålesund reise sørover til fastlandet. Flere av de etterlatte måtte også streve med å få erstatning og hjelp etterpå. Granskingskommisjonen som fulgte, gjorde et elendig arbeid, mener Kristensen, og i sine politiske memoarer skriver Gerhardsen mye om Kings Bay-saken i Stortinget, men nesten ingenting om selve Kings Bay-ulykken i 1962.

- Gruvearbeiderne er glemt, sier Kristensen som hevder at Gerhardsen i sin iver etter å forsvare regjeringen mot beskyldninger om dårlig kontroll med sikkerheten i den statseide bedriften, skjøv skylden for ulykken «nedover»: På arbeiderne, på den lokale gruveledelsen, på ledelsen i Kings Bay-selskapet. Dette er hennes tolkning av talen Gerhardsen holdt i Stortinget under den fire dager lange stortingsdebatten om Kings Bay-saken i august 1963, for øvrig den aller første TV-sendte debatten i norsk historie. I ettertid er talen blitt omtalt som et politisk mesterstykke. Gerhardsen ble formelt felt fordi regjeringen ikke hadde informert Stortinget godt nok, og med talen sin greide han å overbevise mange av sine velgere om at han var uten skyld og ansvar.

- Han måtte forsvare Arbeiderpartiet. «Det var ikke Arbeiderpartiets skyld», sa han, «det var ikke regjeringens skyld», sier Kristensen.

- Og hvorfor ikke? Jo, fordi de ikke hadde de opplysningene som viste at gruva var farlig, sa han. Fordi ledelsen i Kings Bay, eller den lokale ledelsen, eller gruvearbeiderne - ingen av dem hadde sagt: «Dette er farlig». De sa ikke fra, så da kunne ikke han vite. Som om vanlige arbeidere ville gripe en statsminister eller industriminister i armen når de kom på gruvebesøk og si: «Hør her, denne gruva er farlig». De måtte jo stole på at arbeidsplassene deres var trygge. Hadde jeg pratet med Gerhardsen den gangen, hadde jeg sagt: «Hør nå her, alt dette vet du jo veldig godt selv! Du har da sittet på Stortinget og vært med på behandlingen av alle de tre forrige ulykkene. Du visste godt at den gruva var farlig.»

For Kings Bay-ulykken var ikke bare en ulykke. Den var en av fire Kings Bay-ulykker. Etter Einar Gerhardsens besøk i Kings Bay sommeren 1955 ble gruva gjenåpnet for drift. Da hadde den i perioder vært stengt etter i alt tre alvorlige eksplosjonsulykker. Hele 43 gruvearbeidere hadde fra før omkommet i Kings Bay-gruva, over en periode på bare 14 år. Hver gang ble sikkerheten i Kings Bay heftig debattert i Stortinget. Hver gang ble den farlige gruva åpnet igjen. «Alle» visste at dette var et risikoprosjekt. Likevel fortsatte man å sende folk ned.

- Det var ingen som gikk opp på talerstolen og sa det enkelt: «1948, 15 omkomne. 1952, 9 omkom. 1953, 19 omkom. Skal vi virkelig gjøre dette her?» Den gruva burde aldri blitt åpnet igjen, sier Kristensen som også mener Gerhardsen drev et høyt politisk spill etterpå.

I 1961 hadde nemlig Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall på Stortinget, etter å ha styrt landet siden 1945. Sosialistisk Folkeparti (SF) hadde kommet på vippen. Det lå i kortene at SF ville komme til å bruke den makten til noe før eller siden, for nå var de borgerlige partiene på regjeringsjakt på en helt annen måte enn før.

- Du hevder at Gerhardsen lette etter en «god sak å gå på» og selv valgte Kings Bay? Hvorfor velge et ydmykende nederlag?

- Jo, men det var jo ydmykende for dem hele tida. De hadde for eksempel et negativt flertall mot seg også i koksverksdebatten like før, og den debatten var også meget stygg. Helt siden høsten 1961 hadde man diskutert i Ap om de skulle gå av. De regnet hele tida med at de før eller siden ville få mistillit mot seg, sier Kristensen.

- Men å gå av på Kings Bay ville jo være å si: «Vi tar skylda for Kings Bay»?

- Jo, men da har du Gerhardsens tale. Det var jo ingen som mente det etter å ha hørt den talen hans. Den er fantastisk! Jeg kan ikke annet enn å si enn at den var et mesterstykke, sier Kristensen.

Da den 16-årige Rune Gerhardsen fikk høre om Kings Bay-ulykken 5. november 1962, gjorde den sterkt inntrykk på ham. Det var jo nettopp den gruva han hadde besøkt som niåring i 1955, da han kjørte med vogn ned i dypet og så arbeiderne jobbe i trange, mørke rom i lysskjæret fra hodelyktene.

- Far var jo fortvilet. Han hadde alltid tenkt at en gruveulykke var noe av det mest tragiske som kunne skje. En av grunnene til at far besøkte Kings Bay i 1955 var for å se på sikkerheten der og snakke med arbeiderne. Gruvevirksomhet var jo risikabelt både da og nå, og ting må ses ut fra sin tid. De sikkerhetskravene vi stiller i dag, var ikke nærværende på det tidspunktet.

- Hva synes du om Kristensens påstander om at «Landsfaderen» sviktet og at han «skjøv skylden» nedover?

- Jeg tenker at jeg er jo glad for at vi har ytrings- og trykkefrihet i landet, slik at alle som har makt og innflytelse skal måtte tåle å bli konfrontert med synspunkter og kritikk. Så kan man jo tenke at man noen ganger syns dette er mer urimelig enn andre ganger. Når hun formulerer seg på den måten, syns jeg det er hardt å lese det, det å personifisere et slikt ansvar. Både far og LO-leder Konrad Nordahl dro til Svalbard for å se på sikkerhetsforholdene og fikk forsikringer om at arbeidet foregikk etter den tids standarder.

- Kristensen hevder at faren din trengte «en god sak å gå på»?

- Jeg ville stole på Monica Kristensen i alt som har med polferder å gjøre, og hun ville vært en god ledsager hvis jeg skulle gå til Sydpolen. Men jeg ville ikke bruke henne som politisk rådgiver. Dette skjønner hun ingenting av! Hun kan ikke forestille seg den menneskelige belastningen det er å bli felt, sier Gerhardsen som gikk side om side med sin far ut av Stortinget om kvelden den 23. august 1963.

Det var en politisk sensasjon: Ap-regjeringen, med landsfader Einar Gerhardsen i spissen, var nettopp blitt felt, etter å ha styrt landet siden krigen.

- Da vi kom ut av Stortinget ble vi møtt av et hav av journalister og fotografer. Da var far utmattet etter fire dager med debatt og avstemning. Der hadde det blitt sagt mye som var personlig belastende for ham, og så kom dette kraftfulle møtet med pressen utenfor. Det var en voldsom påkjenning. Heldigvis var det ikke så langt fra Stortinget til den bilen som skulle kjøre oss hjem, forteller Gerhardsen og fortsetter:

- Ingen gjør frivillig noe sånt. Du legger ikke opp til den stormen der, for så å gå av. Og en annen ting: Hva i himmelens navn skulle være den politiske begrunnelsen for å oppsøke et slikt politisk nederlag, skape en så uklar situasjon, for så å komme tilbake igjen?

For allerede fire uker seinere fikk Gerhardsen regjeringsmakta tilbake. Han felte den borgerlige Lyng-regjeringen allerede på tiltredelseserklæringen, og Ap gjorde et meget godt kommunevalg den samme høsten. Valget ble nærmest oppfattet som en folkeavstemning om Gerhardsens håndtering av Kings Bay-saken. Den kan man si han vant. Samtidig hadde velgerne fått se at de borgerlige partiene hadde greid å samle seg om et regjeringssamarbeid for første gang etter krigen. Det peker framover mot Borten-regjeringen to år senere.

- Jeg har aldri sett far så spent før et valg, sier Rune Gerhardsen.

- Far satt som statsminister i to år til, men ingenting ble liksom som før. Det var en sliten regjering som gikk til valg i 1965, og tapte. Kings Bay førte nok til slitasje. Det ble en nedtur, de årene fra 1963 til 1965. Det stemmer nok at det var en regi på returen til regjeringskontorene, men ikke fordi det var politisk planlagt at man skulle gå av. Men når man først gikk av, måtte det jo være en regi på på returen. For noe politisk scoop var jo dette ikke! Det er det Monica Kristensen ikke har skjønt, sier Gerhardsen.

- Det er mye som tyder på at Arbeiderpartiets ledelse så at det var et spørsmål om tid før det ville komme en sak hvor SF ville stemme med de borgerlige eller sikre et negativt flertall mot Gerhardsen-regjeringen, sier historiker Olav Njølstad.

- Det er ikke noe å si på at Gerhardsen da vurderte om det ville være partitaktisk klokt å gå av på en «god» sak, helst en sak som både kunne bringe Ap på offensiven igjen og sette SF i gapestokken. I ettertid vet vi at SF kom på defensiven etter å ha felt Gerhardsen, mens Ap gjorde et meget godt kommunevalg den høsten. Da krisen først seilte opp, må Gerhardsen ha spurt seg hvordan den kunne vendes til noe positivt for ham selv og partiet. Det er en helt legitim del av et politisk spill. Men det fins ikke noe belegg for å si at man i Ap ønsket dette, at man la til rette for det eller spilte opp mot at det skulle skje, sier Njølstad.

- Samtidig er det liten tvil om at denne saken gikk sterkt inn på Gerhardsen som person. I Stortinget var nok alle preget av stundens alvor, inklusive statsministeren. Det forhindret likevel ikke at han tok i bruk hele sitt politiske repertoar under Kings Bay-debatten for å oppnå at velgerne satt igjen med en følelse av at det hadde skjedd noe dypt urettferdig mot ham og Ap. Kynisk, ja vel. Men også politisk håndverk på sitt beste, sier Njølstad, som påpeker at Gerhardsen i denne saken kaldt og rolig ofret først industriministeren og dernest departementsråden i Industridepartementet - selv om ingen av dem egentlig kunne lastes for gruveulykken eller tilbakeholdingen av granskningsrapporten.

- Utad var han den milde landsfaderen, men innad kunne han også være nådeløs, sier Njølstad.

- Men hvem hadde skylda for ulykken?

- Det som kom fram i debatten etter den såkalte Tønseth-kommisjonens undersøkelser, var at departementet og embetsmennene i det store og hele hadde gjort det man skulle kunne forvente at de gjorde. Aps standpunkt var ikke å si at skylden lå hos arbeiderne eller gruveledelsen, men at skyldspørsmålet var en sak for rettsapparatet å avgjøre. Gerhardsens tale kunne nok likevel tolkes som en indirekte kritikk av arbeiderne og den lokale gruveledelsen, som hadde ansvar for gjennomføring og kontroll av sikkerhetstiltakene. Ingen kunne vel forvente at en statsråd skulle dra opp fra Oslo til Svalbard for å påse at sikkerhetsforskriftene ble fulgt?

- Men gruva burde vel aldri vært åpnet igjen i det hele tatt, med de dødstallene?

- Det kunne virke som om det var den minste og farligste gruva i den vestlige verden akkurat da. Myndighetene la til grunn at når de sikkerhetskrav de stilte som betingelse for gjenåpning var innfridd, så var det grunnlag for videre drift.

November 2012: William Albrigtsen, pensjonert gruvearbeider, høres glad ut i telefonen. Han har nettopp kommet ned fra Svalbard og den offisielle minnemarkeringen i Kings Bay. Mandag denne uka var det nøyaktig 50 år siden den dagen han som en av de første tok seg ned i gruva etter eksplosjonsulykken og fant de omkomne som lå der. Han har aldri grublet for mye over ulykkesårsaken. Det blir bare spekulasjoner, mener han. Og han ble aldri skremt fra å jobbe nede i de mørke dyp. Etter Kings Bay jobbet han mange år i gruve i Longyearbyen, og etter det har han jobbet i tunneler for både Furuholmen og Statens vegvesen.

- Jeg har jobbet under jorda i 46 år! Jeg ble aldri redd for det etter ulykken. Jeg har trivdes under jorda, og det er vel dit jeg skal en dag også, spøker han.

- Jeg føler meg egentlig ferdig med ulykken nå. Men jeg glemmer jo aldri, sier Albrigtsen, som fikk snakke med både kong Harald og arbeidsminister Anniken Huitfeldt under minnemarkeringen.

Han fikk også en hyggelig prat med datteren til han som han byttet skift med for 50 år siden: Sverre Sæter fra Selbu. Han som overtok hans plass nede i gruvedypet. Han som aldri kom opp derfra igjen.

- Jeg gikk av vakt klokka 22, mens han kom på vakt klokka 22. Der har du hele forskjellen, sier Albrigtsen.

hanne.mauno@dagsavisen.no